Historiemessig fremstår The O.C. som et helt vanlig tenåringsdrama. Ryan Atwood er en fattig ung gutt i ferd med å starte sin kriminelle løpebane når han er så heldig å komme ut for advokat Sandy Cohen som forbarmer seg over gutten og tar ham med seg hjem for å gi ham et bedre liv. Sandy har, sammen med kona Kirsten, en sønn på Ryans alder, den selvironiske tegneserienerden Seth Cohen, som raskt blir Ryans nye bestevenn. Ryan forelsker seg i den rike nabojenta Marissa Cooper, og Seth har lenge vært forelsket i hennes bestevenninne Summer Roberts. Ryan må takle overgangen til et liv hvor problemene befinner seg på den helt andre siden av skalaen, men ikke nødvendigvis er mindre, og Seth slippes endelig inn i gjengen han alltid har drømt om.

Selv er jeg ikke overbegeistret for serien. På noen punkter skiller den seg positivt ut fra andre dramaserier. Handlingen skifter stadig retning i løpet av sesongen, og nye viktige karakterer kommer inn like fort som de forsvinner ut, store rystelser raser igjennom serien og etterlater en følelse av at hva som helst kan skje. Likevel gjelder dette i mindre grad for enkeltepisodene, som preges av lite faktisk handling og mye frem-og-tilbake-intriger. Problemer overdiskuteres, og det meste av drivet ligger i forsøket på å ordne ting på en måte som aldri helt ser ut til å ville skje - nemlig at Ryan er sammen med Marissa, og Seth er sammen med Summer. Ungdommenes kjærlighetsproblemer suppleres heldigvis av andre småplott, også disse av varierende varighet og ofte med store omveltninger. Kirsten driver boligselskapet til den vanskelige faren sin, Marissas far Jimmy Cooper får store problemer for å ha stjelt fra kundene sine, Kirstens søster kommer og går, nye par oppstår, og ikke en episode går uten et kjærlighetstriangel av en eller annen form.

Det som nok er seriens største styrke er Seth Cohens munnrapphet, de popkulturelle referansene, og noe av kjemien mellom karakterene. Band, filmer, tegneserier, og playstationspill lager et svært spesifikt univers som underbygger karakterene og gir seerne noen å identifisere seg med. Ikke minst har det blitt utgitt flere CD'er med musikk fra serien, og sammen med klesvalg, talemåte, uttrykk og egne oppfinnelser som "chrismukkah" inntar serien en rolle både som trendsetter og noe man bør ha fått med seg for å forstå referanser i samtaler og andre TV-program.

Seth spilles av Adam Brody, som noen kanskje kjenner igjen som Lanes første kjæreste, Dave Rygalski i Gilmore Girls, og er kanskje seriens morsomste karakter. Den selvopptatte, men sårbare Summer er også morsom, mens seriens hovedkarakter, Ryan, er uvanlig blek og konturløs. Det er noe med karakterer som skal være så rolige, måteholdne, og mutte at det føles som om du ikke blir kjent med dem. Marissa er også blek i starten, men viser seg etterhvert som er relativt mangesidig karakter med flere streke karaktertrekk. Et pluss er også at foreldrene får relativt stor TV-tid i denne serien, noe som gjør at serien favner bredere og gir flere mulige handlingsveier.

Alt i alt er serien et helt greit skue, men ikke noe mer enn det. Serien føyer seg inn i rekken av dramaserier med polerte skuespillere i 20-årene i rollen som 16-17-åringer, med mellommenneskelige relasjoner som største handlingsplott. Noen av historiene kan engasjere litt i perioder, men det er ellers ikke en serie som inviterer til time på time med ivrig TV-kos. Noen ganger kan episodene bli så uengasjerende at det føles som om de aldri skal slutte, men dialogene, referansene, karakterene og stadige uventede vendinger redder serien inn.

Engasjerende enkeltepisoder: 2,5

Plott over flere episoder: 2

Karakterer: 3

Originalitet / plott/ det lille ekstra: 2,5

Totalt: 10 av 20.

Men det er ikke engang det som gjør serien så bra. Serien begynner et år etter at en skjellsettende hendelse forandrer livet til naive, 15 årige Veronica. Bestevenninnen Lilly Kane blir myrdet, og som sheriff er det faren, Keith Mars, sin oppgave å finne morderen. Faren begynner raskt å mistenke Lillys far, Jake Kane, som er datamilliardær og et elsket medlem av samfunnet han har skapt store deler av rikdommen til. Samfunnet samler seg i beskyttelse av Jake, og en mann ved navn Abel Koontz blir arrestert for drapet på Lilly. Keith taper gjenvalget som sheriff, familien utstøtes av lokalsamfunnet, og Veronicas mor orker ikke presset og stikker av. Veronica selv er plutselig utstøtt av sine tidligere venner.

Et år senere er situasjonen nesten den samme. Keith har startet sin egen virksomhet som privatdetektiv, hvor Veronica hjelper til, moren er fortsatt sporløst forsvunnet, og Veronica er fullstendig utstøtt. Men én ting har forandret seg: Veronica har blitt eldre, desillusjonert og bitter. Kveld etter kveld med kamera foran nedslitte motell på jakt etter bevis på utroskap for sjalu partere har lært henne ett og annet om mennesker, og utstøtelsen fra de populære har lært henne å passe på seg selv, svare tilbake, og gripe en hver anledning til å hevne seg.

Men så begynner spørsmålene: Var det riktig av Veronica å velge farens side året før? Hvorfor mente faren det var Jake Kane som drepte Lilly? Hva var Lillys store hemmelighet som hun skulle til å fortelle Veronica like før hun døde? Hvorfor slo Duncan plutselig opp med Veronica for aldri å snakke med henne igjen? Hvorfor ble Lillys sko funnet i Abel Koontz husbåt, når de faktisk ble avfotografert på Lillys rom den natten hun ble funnet myrdet?

Veronica bestemmer seg for å komme til bunns i saken om hvem det var som drepte venninnen, selv om hun møter motstand fra alle i nærmiljøet, også faren. Samtidig hjelper hun faren med å løse saker som kommer inn til detektivbyrået, og hjelper medelever med problemer de måtte ha. Hun hjelper folk å finne faren sin, finner kredittsvindlere, biltyver, forsvunnede personer, og legitimasjonsforfalskere, samtidig som hun stadig finner spor i Lilly-saken som gjør den større og større. Hvorfor mottok moren bilder av Veronica i et skuddsikte?

Serien er fantastisk på så mange plan. Hver enkelt episode er bra og verdifull frittstående fordi en eller flere saker presenteres i god detektivserie-stil, hvor spor fremlegges og løsningen avsløres på slutten av episoden. Ofte sjonglerer hun flere saker, slik at selv en tilfeldig titter slipper å kjede seg, fordi det stadig kommer nye spor, stadig er det noe å lure på. Dessuten er løsningen ofte overraskende, noe som får seeren til å sitte ytterst på stolkanten i forventing. Og Veronica skuffer aldri: Selv om du aldri i livet ville gjettet det, selv om det virker som om Veronica ble lurt trill rundt, er hun alltid et skritt foran, alltid den som får siste ordet. En soleklar 5 av 5 på enkeltepisodene.

Sesongplottet er også enestående. Dette er serien du vil se så mange episoder du kan i slengen av, fordi de overhengende spørsmålene trenger svar. Og serien innfrir. Selv om hovedavsløringene spares til slutten, må man ikke vente så lenge med å få vite svaret på de første spørsmålene selv om de hver avløses av tre nye. 5, selvsagt.

Karakterene er også utrolige. Selv om forholdet vi har til Veronica blir litt distansert fordi hun er så perfekt og feilfri på alle måter, får vi likevel et innblikk i hva som ligger under gjennom tilbakeblikk og glimrende skuespillprestasjoner. Bestevenn Wallace er utrolig sympatisk, akk så kul, og kjekk. Tøffe gjengleder Weevil er tøff, men lojal og omsorgsfull, datahjelper Mac er kjempekoslig, og Duncan er rank, ansvarlig og omsorgsfull. Selv drittsekken Logan viser etterhvert sin følsomme side. Det blir 5, ja.

Når det gjelder originalitet har jeg vært inne på det tidligere. Dette er ikke bare en super serie. Dette er serien alt måles mot. Den gir en rastløs seer stimulans fra alle kanter gjennom småsaker og kjempestore-overordede-saken. Den gir kjappe, underholdende dialoger, karakterutvikling, tilbakeblikk, overraskende slutt, og en sakte opprulling av hva som har hendt tidligere, og alt dette ligger oppå de vanlige high school-intrigene vi kjenner fra andre serier. Dette er fem serier i en, dette er så bra det overhodet kan gjøres. Det blir 5 på dette også, noe som gir 20 av 20.

Serien baserer seg på et orginalt konsept: Ted Mosby sitter i fremtiden og forteller sin sønn og datter hvordan han møtte moren deres. Dette har positive og negative sider. Det positive er beslektet med en av seriens største fordeler: Det gir et inntrykk av at hele historien er forutbestemt, og fortellerstilen er likeså; full av paranteser, tilbakeblikk, og krumspring i historien. Dette er virkelig herlig å høre på og som seer føles det som om du virkelig bare kan lene deg tilbake og slappe av, for du er i hendene på noen som vet hva de snakker om og vet hva de skal. Dessuten åpner det for en stor fordel som sitcom-sjangeren vanligvis må klare seg uten, nemlig at den tirrer nyskjerrigheten: Hvordan havnet den ananasen på nattbordet? Som du sikkert skjønner blir den fort vanedannende.

Det negative er egentlig ikke så ille, men litt plagsomt. Nå kommer det en spoilor som kan ødelegge første episode for deg hvis du leser videre, men det er ikke et veldig stort tap. I første episode møter Ted den fantastiske, morsomme, pene og smarte Robin Scherbatsky, som han umiddelbart forelsker seg i - og presterer å erklære at han elsker allerede første kvelden. "And thats how I met you aunt Robin" erklærer fremtids-Ted til de stønnende barna sine, og en lang historie er i gang. Robin blir nemlig en fast del av vennegjengen, og sammen med det nyforlovede paret Lily Aldrin og Marshall Eriksen, og klysa Barney Stinson (mer om disse siden) sitter de mye på bar og opplever forskjellig sammen. Ulempen med dette er selvfølgelig at Ted og Robin utvikler et slags "Ross and Rachel"-forhold, der den ene liker den andre når den andre har kjæreste og omvendt, men i motsetning til på Friends er det allerede fastslått at det aldri vil bli Ted og Robin, noe som gjør det litt vanskeligere å følge med på deres av-og-på-forhold: Vil vi at Ted skal slå opp med kjæresten og bli sammen med Robin? De skal jo uansett ikke ende opp sammen? Tenk om det er forholdet til denne nye kjæresten som er verd å satse på? Hvem heier vi på?

Så var det karakterene. Så viktig i en serie. Og HIMYM klarer det virkelig. De har vært svært lure og hanket inn Buffys Alyson Hannigan som Lily Aldrin, som er like mild, kul og morsom som i Buffy. Ted Mosby er sympatisk, spontan og lidenskapelig, og Lilys forlovede Marshall Eriksen er utrolig koslig og morsom. Robin Scherbatsky er en flott og fyldig karakter, og det er veldig forfriskende å se en TV-serie skildre et forhold der det er mannen som er verpesyk og kvinnen som holder ham unna, selv om de begynner å nærme seg tretti. Det eneste jeg har å utsette noe på i karaktergalleriet er den teite Barney, som vel fyller et tullete nytt behov som har vokst frem om at alt skal være så lite pk. Selv om jeg godt kunne klart meg uten ham, ødelegger han ikke så mye, så det blir en 4 på karakterene.

Episodene får en solid 5'er for å være egne, konkluderende historier fulle av morsomme dialoger, internvitser, tilbakeblikk på ting som har skjedd før serien begynte, og ting som hender underveis. Serien får en 5 på sammenheng mellom episodene, fordi den drives frem av Teds evige jakt på kvinnen i sitt liv, og også har andre historier som driver sesongen fremover, som Lily og Marshalls forlovelse, Robins karriere og følelser for Ted, Teds forhold, Marshalls nye jobb og andre ting. Serien har vist oss hvor bra det faktisk er mulig å gjøre dette, noe som åpner for at man kan tenke seg hvordan dette tilbakeskuende blikket kunne brukes enda mer aktivt over hele sesongen (småhistorier som varer over flere episoder). Likevel gir jeg serien nesten full pott fordi den rett og slett er glimrende laget.

Konsept og originalitet kvalifiserer også til en 5, noe som gir serien 19 av 20 mulige poeng. Den er nesten så bra som en komiserie kan være.

Serien handler om advokat Joan Clayton, hennes venninne og assistent Maya Wilkes, barndomsvenninnen Toni Childs, og studievenninne Lynn Searcy. I ekte sitcom-stil befinner de seg alltid på samme sted, enten det er hjemme hos Joan, på jobb, eller favorittrestauranten, og sentralt står dermed samtaler omkring dilemmaer og hendelser i hverdagen. Dette er et premiss vi vet fungerer fra andre show som Friends og How I met your mother, og Girlfriends gjør det ikke mye dårligere, selv om humoren kanskje er en del billigere.

Et annet sentralt premiss i serien er det at de alle er "afro-amerikanere", noe som til en viss grad påvirker livene deres og hvilke situasjoner de kommer opp i. Som en del av en sosioøkonomisk gruppe som fortsatt møter større motgang enn hvite amerikanere, blir hudfargen i mye større grad en del av identiteten til disse kvinnene. Dette er også temaer som stadig kommer opp i serien, som at Lynn, som har en hvit mor og svart far, alltid vil regnes som "svart" i USA.

Klasseperspektivet får også oppmerksomhet, spesielt i episoden "Never a bridesmaid", hvor Maya gjør Joan oppmerksom på at hun prøver å presse sine preferanser over på Maya, som om hennes livsstil og valg på et vis er bedre enn Mayas. Kjønn er et annet tema som taes opp, i episoden "Friends, colleagues, brothers" hvor Joan plages av "manneklubben" på jobb, som setter henne på sidelinjen ved å snakke om "manneting" som biler, damer og sport, og ignorerer hennes forsøk på å delta i samtalen for så å gjenta det hun nettopp sa. Når hennes venn og kollega William oppfører seg på akkurat samme måte, konfronterer hun ham senere med at han velger kjønn over rase og ikke hjelper henne.

Enkeltepisodene er helt greie. I ekte sticom-stil har flere av venninnene små saker som opptar dem akkurat da, noe som gir seeren mer å følge med på enn kun én enkelt historie. Som sitcom har også serien den fordelen at den ikke er avhengig av at problemene skal være så engasjerende; det holder at det krydres med morsomme kommentarer, replikker og små episoder. Episodene holder på oppmerksomheten, og gir et morsomt innblikk i en verden ganske ulik kalde Norge med storbyen Los Angeles, et ganske annerledes samfunnssystem, andre klasseforhold, andre forhold mellom kjønn og raser, andre regler for oppførsel, andre måter å snakke på, andre livsstiler, noe som også for en norsk seer gir serien en ekstra dybde ved siden av den mer overfladiske komedien. Karakter: 3,5.

Serien har egentlig vist seg overraskende god på å presentere et plott over flere episoder. Vant som jeg har blitt med 40-minutters episoder, hadde jeg ikke de helt store forventingene til 20-minutters episoder i en sitcom. Likevel har serien vist stor evne til å gi en handling over lengre tid. Dette kan selvsagt ikke sammenliknes med spenningsserier, men det viser hvordan livet sakte utvikler seg, venner og bekjentskaper kommer og går. De forskjellige lengre historiene overlapper gjerne hverandre og gir seeren en grunn til å følge med videre. Det er ikke det minste problematisk å overtale seg selv til å se både 2 og 3 episoder i slengen av denne serien. Karakter: 3,5

I begynnelsen av serien er karakterene flate som pannekaker og nærmest som symboler på hvert sitt felt. Joan er den skikkelige, organiserte, alltid flinke, men noe nevrotiske, og kan minne noe om Friends' Monica. Maya blir tidlig i serien stemplet av Toni som "ghetto" med sin oppførsel, snakkemåte og klesstil. Toni blir dermed den bitchye, overfladiske og grunne av karakterene, og kanskje den eneste av dem som jeg bruker lang tid på å lære å like. Lynn er i begynnelsen med nesten som en bakgrunnsfigur, en snakkende kulisse som kommer med små punchlines hver gang hun åpner munnen. Hun avslører et utagerende sexliv, radikal politisk orientering, jordnær livsholdning, stort studielån, og manglende plan for livet. Karakterene blir mer komfortable i rollene sine utover i sesongen, men slutter jo aldri helt å være stereotyper. Karakter: 2,5.

Når det gjelder originalitet og det lille ekstra har jeg skrevet mye om dette i starten. Serien bygger på prate-sammen-konseptet, som jeg liker veldig godt, viser en verden ganske ulik min, noe jeg liker, og tar også opp sentrale samfunnsmessige spørsmål omkring rase, kjønn og klasse. Den får 4.

Samlet karakter blir dermed 13,5 av 20. Jeg er glad jeg har funnet den, og koser meg veldig når jeg ser den. Den er munter, ukomplisert og halvmorsom, noe som er veldig godt en gang i blant. Det er likevel vanskelig å regne serien som en stor skatt utover dette, så det gjelder å ta serien for det den er: Grei underholdning.

Serien skal være inspirert av Darren Star's opplevelser rundt produksjonen av en av hans andre serier, Beverly Hills 90210, noe som gir en slags relevans til hendelsene på settet. Serien innledes ved opptaket av en ny karakter i såpeserien, den snille, og omtenksomme Courney Scott, som umiddelbart møtes med skepsis fra show'ets diva, Hunter Fallow. Hunter er like utilnærmelig som Courney er imøtekommende, like vemmelig som Courney er karismatisk, og starter umiddelbart en kampanje hvor usikre og sjenerte Marcy Sternfeld havner imellom.

Serien har en del semi-kjente skuespillere. Lindsay Sloane, som spiller Marcy, kjenner vi blant annet fra TV-serien "Sabrina, The teenage witch", hvor hun spilte den like usikre og sjenerte Valerie. Bonnie Sommeville, som spiller Courney, er kjent blant annet fra en liten rolle i the O.C., og som Ross' Mona i Friends. Evige stand-in Dave May spilles av Kyle Howard som i sitt virkelige liv har hatt små og større roller i bortimot alt som fins av serier.

Det er et helt greit driv i episodene, selv om det selvfølgelig er viktig å vurdere denne serien ut fra sin sjanger, og ikke sammenlikne den med skatter som "Veronica Mars". Episodene følger et vanlig drama- og komediemønster, hvor en sak, et problem, introduseres og stort sett konkluderes i hver episode, enten det er en fest som skal holdes, noen som nasker i butikken, eller noen som får besøk av moren sin. Scener fra innspillingen av såpeserien de selv lager gir en ekstra dimensjon til epiosdene, fordi seeren, med en ironisk distanse selvfølgelig, kan følge med på hva som skjer på den andre serien også. Karakter: 3

Når det gjelder handling over tid er det et pluss at episodene til en viss grad fortsetter der den forrige slapp. Likevel er episodene såpass frittstående at det ikke er spesielt viktig å ha den på DVD. Den er likevel grei nok å se, og det kan ligge en viss interesse i å vite hvordan det går med såpeserien og karakterene, slik at man har en grunn til å se en episode til, gjerne flere i gangen. Det fins også noen få krefter eller spørsmål som driver serien fremover, selv om disse er kraftig nedtont, viser seg sent, og egentlig ikke engaserer så veldig. Karakter: 2

Siden dette er en komiserie, er ikke mangesidede karakterer det det satses mest på. Karakterene er relativt flate, parodier som de er. Likevel kan man si de er mildt engasjerende i den forstand at man kan få litt vondt av den evig usikre Marcy, blir litt sur på Hunter, og glad hvis noen gjør noe bra. Karakterene viser også et snev av menneskelig tvetydighet når man merker at hissige Hunter egentlig er usikker, prektige Courney har en fortid med et fotokamera, og nevrotiske Marcy tør å stå opp mot Hunter når hun har noe å kjempe for. Likevel er dette sider som blir alt for lite utdypet siden det er en komiserie, og dessuten er såpass kort. Dette er jo egentlig ikke serien sin feil, og skal dermed ikke få et alt for stort trekk for dette, men får likevel et trekk i at karakterene i såpass stor grad fremstår som sterotyper. Karakter: 3.

Når det gjelder originalitet, skårer serien høyt. Handlingen er satt til et TV-seriesett, og gir dermed rom for flere paralelle handlinger, både når det gjelder såpeseriens utvikling, og skuespillernes posisjoner i forhold til såpeserien, samtidig som den dekker karakterernes menneskelige relasjoner med hverandre, og karakterenes forhold til kjendislivet. Når serien i tillegg er en parodi på en eksisterende serie og denne seriens skuespillere og karakterer, blir dette fulltreff. Karakter: 5.

Den samlede karakteren blir dermed 13 av 20. Serien er ikke en stor arv for våre etterkommere, og heller ikke noe du vil savne i DVD-samlinga. Men det er helt grei underholdning, og ikke bortkastet tid å se heller.

Men den frågan kommer inte ställas - därmed inte heller besvaras. Det är inte intressant för svensk media att vänsterkandidaten har den här typen av vänner. Tänk om det vore så att den där konstiga, hemska högern i USA - som vill förstöra den svenska modellen och vårt välfärdsamhälle - kanske är de som har rätt. Fast å andra sidan - varför ska svensk media oroa sig? Dom och Jeremiah Wright Jr. står ju väldigt nära varandra i sak - det är slående vad närstående de är.

Kom att tänka ett gammalt talesätt:

Säg mig vem dina vänner är - så skall jag säga dig vem du är.

Simon Brengesjö, i Herrens år 2008, fredagen den 21 mars.

Med all rätt får man ändå säga.

Obamas tal innehöll många retoriska knep och väldigt lite värdefull information. Och han kommenterar aldrig i sak om han kände till Wrights rasistiska propaganda.

Och ja, den är rasistisk. Han hävdar att HIV är uppfunnit av den amerikanska federalstaten för att kunna begå folkmord på svarta. USA - inte al-Qaida - bär ansvaret för 11:e september. FDR's admnistration kände till Pearl Harbor - men ljög om det. För att inte tala om att federalstaten delar ut droger till svarta. Barack Obamas enda kommentar som var av intresse var "har jag någonsin hört honom göra kontroversiella uttalande när jag var i kyrkan? Ja".

Hade jag bott på Öland - hade jag varit (äldre och) med familj och barn på Åke Greens berömda Gudstjänst här om året, hade jag rest mig upp och gått där ifrån. Rätt eller fel så hade jag inte velat att mina barn skulle präglas av sådana motsättningar i tidig ålder. Hur man då kan sitta och höra Jeremiah Wright Jr. vara där med fru och barn och bara svälja begriper jag inte.

Ann Coulter har tidigare sagt om Obamas tal "throw grandma under the bus".

Krauthammer avslutar sin kolummn:

...answer this, Senator: If Wright is a man of the past, why would you expose your children to his vitriolic divisiveness? This is a man who curses America and who proclaimed moral satisfaction in the deaths of 3,000 innocents at a time when their bodies were still being sought at Ground Zero. It is not just the older congregants who stand and cheer and roar in wild approval of Wright's rants, but young people as well. Why did you give $22,500 just two years ago to a church run by a man of the past who infects the younger generation with precisely the racial attitudes and animus you say you have come unto us to transcend?

Krauthammers kolummn i sin helhet.

Simon Brengesjö, i Herrens år 2008, fredagen den 21 mars.

Nej, just det. Svensk media tar inte alls ställning för Obama - dom bara finner honom mer intressant för hans hudfärg. (Känns ganska löjligt - det är alltid lika förkastligt att man dömer någon för personens hudfärg - lika förvirrat och förhatligt oavsett).

Obamas pastor, Jeremiah Wright Jr, har hållt flertalet "eldiga" predikningar där han kallar USA för rasistiskt, spridningen av HIV och terrorattacken 11:e september är saker som den amerikanska federalstaten också är skyldiga för. Wright har också vigt paret Obama och döpt deras barn och har mottagit flera donationer ifrån dem.

Av någon anledning så låter det typ som att lyssna på Lars Ohly orera om USA... Det kanske är därför många svenskar föredrar honom.

• Sitter och tänker på vem John McCain väljer som VP. Troligen Mike Huckabee - även om det är ganska dumt val. Jag tror att han behöver avlägga en trohetsed - en "kungaförsäkran" om så vill, till hela högerflygen. Huckabee är för "Fair tax". Avskaffande av inkomstskatt och införande av federal konsumstionsskatt, moms... *kräks*  Problematiken i att det slår hårt mot de som köper basvaror (dvs. ofta personer med låga inkomster). Insikten om att konsumtion är en av stöttepelarna i ekonomin och inte bör i regel inte hindras av staten är något som lyser med sin frånvaro. Jag tror inte att Dick Cheney och Tom Tancredo skulle stödja honom. Kanske ligger svaret i just Tom Tancredo. Annars vore Rick Santorum eller Sam Brownback klockrena val.
• McCain. Det borde dom döpa en hamburgare på McDonalds till. Får se när dom kommer på det.

Husmenigheten - på tide med en renesssanse?, Hva det hele dreier seg om og Noe å korte ventetiden med.

Og der fikk jeg til å legge inn video også:

Målskema:

__________________________________________

Eksempler på overlækre opskrifter. . .

som du kan finde på Washington Posts side under Food and Dining...

http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/artsandliving/foodanddining/

Der er desuden overnaturligt mange andre lækre opskrifter, som du kan få glæde af !!

• Recipe: Chock-Full of Chocolate Chip Cookies  
• Recipe: Earl Grey Madeleines
• Recipe: Iced Cranberry-White Chocolate Drop Cookies  
• Recipe: Indulgent Butter Cookies  
• Recipe: Lemon-Pine Nut Crescents  
• Recipe: My Mom's Pecan Crescents  

I Rochester i fjor var jeg eneste skandinavier i området, så da var det like før det ble all american christmas på meg. Jeg trodde først at familien spøkte da de foreslo å bestille kinesisk på julaften, men det var visst et glimrende forslag, så sånn ble det. Heldigvis kom min norske familie to the rescue. De bestemte at i år blir det virituell jul, og gikk til innkjøp av nytt webcam for anledningen. Vi rigget oss til på begge kanter, med høretelefoner, mikrofon, og kamera. Jeg var med på sang rundt juletreet (jupp, mine foreldre gir ikke slipp på denne tradisjonen), og åpning av julegaver. Det eneste som manglet var smaken av ribbe, det ble i alle fall halvnorsk jul allikevel.

Den amerikanske julen starter 1 juledags morgen. I pyjamas tusler vi inn i stua, og så fort alle er på plass er det tid for åpning av gaver. Jeg vet ikke om alle familier gjør det på samme måte, men her var det gavene til hverandre som lå under treet, ingen fra andre utenfor. Det vil si bortsett fra meg, som av vane hadde holdt meg til kniping or risting av gavene jeg fikk tilsendt fra Norge, og ventet tappert til fellesåpning. I år tenker jeg de får åpnes før, det er best å holde seg til tradisjonene til dem man feirer hos. Til gjengjeld hadde foreldrene kjøpt mange gaver til hvert "barn", og inkluderende som de er var der like mange til meg, i tillegg til egen julestrømpe. Senere på dagen spiser vi en god julemiddag, og så er det over.

Ja du hørte riktig, that's it. Det aller verste med amerikansk jul er at der vi har juleferie, så har de her julefri i tre dager! Så til tross for at de storpynter, gjerne allerede ved thanksgiving, så blir det liksom ikke helt samme stemningen når man bare reiser til og fra. Jeg gleder meg uansett, og med disse bildene fra fjorårets, ønsker jeg dere igjen en god jul!

(PS: Som et blogg-juleønske hadde jeg blitt veldig glad om de som linker til bloggen min kunne oppdatert til wordpress adressen, I'm here to stay!)

"Miljökämpen", fd. vice presidenten, vänsteraktivisten, filmskaparen, Al Gore - senast aktuell för "dokumentären" vid namn "en obekväm sanning" eller "An Inconvenient Truth" som dess orginaltitel är.

Hur som helst... (ja, jag drar på det) denne miljökämpe konsumerar mer el på en månad än vad en vanlig amerikan gör på ett år.

Snacka om hycklare. Flyger runt i privatjet, konsumer extremt mycket el, propagerar för det allvarliga "klimathotet" (det faktum att FNs miljöorgan skrev ner worst-case-scenariot med 40 procent gällande vattenhöjningen, bör vi nog glömma), skulle gubben vara konsekvent borde:

1. 1. Dumpa flygplanet, cykla runt jorden istället - ger mer publicitet dessutom.
2. Sluta konsumera så hutlöst mycket el.
3. Köpa regnskog (för balansen).
4. Köpa rent vatten till några av de som saknar.
5. Sluta prata - han släpper ut så sanslöst mycket koldixoid när han tjötar så.

(Fler förslag mottages tacksamt.)

För det finns uppenbarligen bara två versioner som går att tro på kring Al Gore, den ena att han är en hycklare - den andra att han egentligen inte tror på det själv - han har bara ett omfattande behov av att synas, och det har han ju - tragiskt nog - uppnått.

The Greatest of Great.

It doesn't end there. Songs like “The List”, “Overruled” (about Liberal judges) and “Shut Up and Teach” give rock and roll a new slant on rebellion – and it’s called Conservatism.

Titeln på deras senaste album var "No apologies".

Nedan är en hyllning till alla de som är Irak och kämpar;

Half of her heart

"[A]t Last Month's Senate Commerce Committee Markup Of The [Telecom] Bill, [Sen. John Kerry (D-MA)] Returned To His Roots And Took Actions Aligned With The Cable Television Industry ... The Most Generous Industry Toward Kerry In His Career ..." (Drew Clark, "Kerry's Stances On Overhaul Legislation Not Hard-Wired," CongressDaily AM, 7/25/06)

• Since 1989, Sen. Kerry Has Received $429,134 From Time Warner And Its Employees - His 2^nd Top Contributor. (The Center For Responsive Politics Website, www.opensecrets.org, Accessed 7/26/06)

• Since 1989, Sen. Kerry Has Received $11,478,336 From The Communications / Electronics Industry - 1^st Among All Politicians. (The Center For Responsive Politics Website, www.opensecrets.org

, Accessed 7/26/06)

Det är nu man glädjer sig åt att amerikanska folket fattade att man inte kan ha en sådan tjomme som världens mäktigaste man.
Vilken integritet vita huset skulle få. Kan se dom gigantiska skyltarna på vita huset framför mig; "President for sale!"

På tal om integritet, till salu, John Kerry och förra presidentvalet, så sa Kerry förra helgen att mellanösternkrisen inte skulle ha uppståt ifall han varit president. Han skulle ha varit "mer involverad".
Det låter märkligt med tanke på att han var emot Irakkriget, i efterhand, efter att han slutat vara för det, ifall under valrörelsen då han raggade anti-krigsröster.

Vilken tur då att man har pengar som ledstjärna när man inte vet vad man tycker i större frågor.Så underbart demokratiskt; "Vi hyllar alla människors rätt till frihet! (OBS! gäller endast er som inte råkar bo i en diktatur som kostar amerikanska pengar att göra någonting åt)".
Ja! Budgeten före friheten! Dollarn för all politisk integritet. Det hade förrästen varit en mycket rolig och passande valslogan för Kerry i förra presidentvalet; "Follow the money, honey; President for sale!"