Soda-pop balanserer på gjerdet og kommer med oppmuntrende tilrop. Han har aldri helt hatt sansen for båtlivet.

Han deler en firerommer på Sagene med tre kamerater. Rommet hans var supert, og han har vært på IKEA og investert i dobbeltseng, hyller og skap. Det var blitt riktig lekkert. Mamma hadde tatt med marsipanbløtkake, Henrik kokte kaffe og så satte vi oss ned sammen med en av romkameratene hans, Philip.

Så var det ut på tur. Vi har lenge hatt lyst til å se OBOS-gården på Folkemuseet, så vi satte kursen dit. Været var ikke strålende, men det verken regnet eller blåste, så vi klaget ikke.

Det er lenge siden vi var på Folkemuseet nå, og jeg gledet meg. Tidligere når vi har vært der har vi mest sett på de gamle husene, de som er laftet og lukter av røk og tjære. Nå var det OBOS-gården som sto for tur. Wesselsgate 15 er en gammel gård som er flyttet fra Oslo og ut på Folkemuseet. Inne i gården blir leilighetene litt etter litt innredet i ulike tidsepoker. Det var mer enn nok å se på for oss, men høsten 2009 kommer det visst enda to leiligheter. Det er ikke vanskelig å plassere årstall på dem, og du kan jo forsøke selv å se hvor du vil plassere 1875, 1905, 1936 eller 1965. Den nyeste leiligheten var et norsk-pakistansk hjem fra 2002.

En av leilighetene er innredet etter Ibsens sceneanvisninger til Et dukkehjem. Jeg kan ikke påberope meg mer enn så vidt å ha skrapet i verdenslitteraturen, men en mer dramatisk postkassse enn denne finnes vel knapt. Bare jeg ser den, flagrer hele dukkehjemmet gjennom hodet mitt.

Etter Wesselsgate 15 gikk vi videre til Enerhaugen. I ett av de gamle husene der har visstnok ungenes tippoldemor bodd. I dag er de små og idylliske. Riktig så idyllisk var det nok ikke da de lå på Enerhaugen. De er små og glisne, og de som bodde der hadde lite å rutte med. Det var nok godt for dem at de hadde sine egne hjem, men de opplevde det neppe som romantisk.

Jeg kan faktisk huske den siste vannposten her i Fredrikstad, og tilfeldigvis var det den vannposten pappas tante hentet vann i da han var liten. Selv om det var hyggelig å slå av en prat ved vannposten den gang da, - så tror jeg at jeg foretrekker mitt varme badekar.

Nedenfor Enerhaugen ligger den gamle kolonialforretningen. Den minnet mamma om butikken hennes far drev på det lille stedet der hun vokste opp i Nordland på 1930 og -40-tallet.

Det er idyllisk på Folkemuseet, og selv om vi nå hadde sett det vi kom for å se, ruslet vi en tur innover mellom de gamle bygningene. Det luktet røk, og Marthe visste at en av hennes bekjente var på jobb i bakstestua.

Vi gikk etter røklukta, og der inne sto hun og slet med å få lefsene runde. Hun kunne fortelle, at når ei jente kunne bake helt runde lefser, var hun etter gammel skikk gifteklar. Denne jenta må nok vente litt med giftingen, men til gjengjeld smakte lefsene godt.

Det var utrolig lite fok ute og gikk på museet denne lørdagen. Selv om ikke været var det beste, hadde jeg forventet flere besøkende. Vi så et par familier på tur og et amerikansk fjernsynsteam som filmet. Men vi var ikke der for å være sosiale, og så slapp vi å gå i kø som man ofte må om sommeren.

Til tross for at det var sent på sesongen, var flere av husene åpne for besøkende. Inne i ett hus satt ei jente og spilte fløyte, et annet sted var det ei som satt med håndarbeid. Det er mye å se, men hvis man ikke skal gå glipp av morsom informasjon er det viktig at det er utplassert sånne museumsguider som kan hjelpe oss. Uten ei av disse jentene, hadde vi for eksempel ikke lagt merke til denne spesielle kubbestolen. I forkant av stolen kunne vi se flere hvite, små prikker, og jeg hadde nok aldri gjettet hva de var. Hun kunne fortelle, at ettersom gårdens folk måtte til smeden for å få trukket ut sine vonde tenner, hadde de tatt dem med seg tilbake til gårds. Der hadde de slått dem ned i denne kubbestolen. Jeg har vel sett mer delikat dekroasjon.

Vi så ikke en brøkdel av det museet har å by på, men sånn må det være med frilandsmuseer. Man skal gi seg mens leken er god, så får man lyst til å komme tilbake en annen gang. Sånn har vi alltid gjort det når vi er ute og reiser også. Da ungene var små, presterte vi å betale oss inn i Louvre for å se to ting: Mona Lisa og egyptologi. Målet var å gå ut av museet før ungene rakk å bli leie, - så ville de kanskje få lyst til å gå på museum en gang til.

Det var tid for middag, bursdagsmiddag. Vi ble enige om å velge Lumpa, akkurat som vi gjorde sist vi var i Oslo.

Det ble husets treretters meny, og det var ikke småtteri. Noen ganger lurer jeg på hvorfor jeg blir så mett, nesten alt for mett, når jeg spiser på restaurant. Volumet vi spiser er jo ikke så stort, men likevel føles det som om jeg har spist en hel sau. Den mest sannsynlige forklaringen er at maten er mye fetere enn den vi lager hjemme. Den maten vi fikk i dag var i hvert fall det. Men det smakte altså nydelig.

Så var dagen over. Ungene ble fraktet hver til sitt, og vi tre satte kursen mot Fredrikstad igjen. Mamma har blitt ett år eldre (- men det har vel strengt tatt vi andre også), vi har forsikret oss om at neste generasjon har det bra i Oslo, - og da er i grunnen alt som det skal være.

Neste år gjentar vi suksessen.

Men det er langt ned.

Thv malte de hvite detaljene, og det er faktsik det som tar tid. Han pyser ikke sånn som meg, så han sto en meter høyere for å male hunden. Etterpå kom han ned og malte ved siden av meg. Så sto vi der på hver vår stige i øyenhøyde med hverandre. Der kunne vi både male og prate litt om livet sånn i sin alminnelighet.

Det er samvær sånt også.

Og så var det hagen. Jeg hev meg i plenklippingen. Det er en rask jobb når plenen er på 100 kvadratmeter eller deromkring.

Når man i tillegg har to flinke hjelpere går det om mulig enda raskere :-) De to små kjørte forover, og jeg dro den bakover. Det er best å sørge for at vi ikke kjører over ledningen. Jeg vet egentlig ikke hva som ville skje om vi gjorde det, men jeg ser for meg at det ville gnistre og sprake noe voldsomt.

Nå er det pent og prydelig ute i Edens hage, og etter arbeid er det lek.

Altså: Tidligere i år bestilte vi oss en tur til Warszawa i høstferien. På det tidspunktet var vi underernærte på oppleveser, og en tur til Warszawa føltes helt riktig, særlig til den nette sum av 1500 kroner tur/retur for begge to. Helt riktig føltes det, men det var før vi hadde vært på årets sommerferie i Spania, - i august. I Spania hadde vi det aldeles fantastisk. Det var akkurat en sånn reise vi var underernærte på. Vi fikk næring til reiselysten i Spania, men nå er jeg mett. Det vi gjorde da vi handlet Polentur i juni, var som å handle mat når man er sulten. Man kjøper for mye.

Jeg har fortsatt lyst til å dra til Warszawa, men ikke nå. Det er for kort tid siden sist jeg pakket en koffert. At vi skal på fjellet hele helgen før Warszawa er planlagt har selvfølgelig også noe å si for min manglende entusiasme. Det blir rett og slett for mye for en treg person som meg selv. Turen er bestilt fra fredag før høstferien til onsdag. Litt lenge i en ukjent storby, spør du meg. Og særlig når lysten uteblir. Den samme helgen skulle vi egentlig hatt de to små. Jeg har lyst til det. Vi er invitert i barnebursdag hos Thvs bror, og det hadde vært hyggelig. Nå som vi har begynt å jobbe, og det så til de grader, trenger huset en kjærlig hånd. Jeg liker å være hjemme noen dager og få skikk på kåken i kombinasjon med lange morgener og sene kvelder. Dessuten har jeg alltid en del arbeid å få unna i en sånn ferieuke. Litt avveksling ville vi nok bevilget oss uansett, men da ville det passet meg bedre med et par dager i Köbenhavn. Det ender kanskje med at vi reiser likevel, men det er urettferidig mot Warszawa.

Hvor kjedelig kan man bli? Thv sier at han har det litt på samme måte som jeg, og at det er greit om vi blir hjemme. Det sier han helt sikkert bare for å gjøre det lettere for meg. Han ville aldri selv ha foreslått at vi ikke skal dra på en tur vi har kjøpt og betalt. Han har nok noen av de samme betenkelighetene som jeg, men han er mye flinkere enn meg til å koble ut. Når vi drar på tur, så glemmer han alt her hjemme, og så bare er han på tur og nyter det i fulle drag. At han gidder å være gift med en sånn festbrems som meg er et sant under.

Ungene har flyttet hjemmefra, og vi har råd til å reise litt mer enn vi har gjort. Vi har faktisk ikke vært så mange steder sammen, og nå skulle det skje. Dette har vi vært enige om og gledet oss til. Og orker ikke jeg å dra til Warszawa i fem dager i høstferien! Hva skal man gjøre med sånt?

Snart er vi gamle og syke og døde og kan ikke reise noe sted.

Da kan jeg angre, tenker jeg!

Vi har spist middag ute, og naboen kom en tur over gjerdet. Utestua er et perfekt sted å være i sånne kvelder. Der er det lunt og fint. Duggfallet holder seg på taket, og stearinslysene brenner uten å blafre. I kveld var det så stille at lysene nok ville holdt seg i ro uansett.

Det ser ganske koselig ut, gjør det ikke?

Nå er Thv på tre dagers kanotur med elevene sine, og jeg har hele huset for meg selv. Det har sine gode sider. Det er deilig å komme hjem til tomt hus, sitte helt stille i sofaen uten å prate et ord, ha middagen på knærne.

Fra onsdag til torsdag var de to små her. Det er hakket mer strevsomt å være alene med dem enn å være to. Man får ikke tid til noe annet enn barn. Så vet jeg hvordan aleneforeldre har det hver dag.

Og så er jeg mørkeredd. Ikke når de to små er her, heldigvis. Jeg vet jo at de beskytter meg hvis det skulle komme en voldtektsforbrytermorder. Men når huset er helt tomt er jeg ikke særlig glad i å gå alene i kjelleren, - men hva skal jeg nå der å gjøre etter at det har blitt mørkt?

I dag kommer han hjem igjen.

Den trygghetsnarkomane mammaen klamret seg et øyeblikk til høyskolen. Nå var han jo i gang, og der er det så strukturert med klasser og sånn, og på universitetet hadde de hatt forkurs i programmering og greier og greier!

Det er informatikk han har lyst på, og nå kom han inn.

Første forelesning var allerede i går. Så var det pub- til pubrunde (Det tenkte jeg meg vel!) i går kveld.

Andre forelesning var i dag.

Min sønn er i gang.

Hurra for ham!

Hva kan det komme av?

Vi dro av gårde tidlig på morgenen, tungt lastet med en sofa til Henrik, og sykler til å dra på tur med. Sofaen ble avlevert, syklene avmontert, og så var det bare å gi seg byen i vold. Det var Marthe som skulle vise oss rundt. Det var søndag morgen, og da er det kanskje ikke så rart at vi aller først møtte en festløve og hans mindre drikkfeldige bror.

Og omtrent så lenge varte moroa, for så punkterte Thv. Pytt, pytt! Vi traska og gikk oppover igjen for å finne en bensinstasjon så han kunne få lappet sykkelen. Bensinstasjonen var bare en kilomteter eller to unna, og på veien var det mye å se.

Vi er i hovedstaden mange ganger hvert år. Likevel er Oslo en by jeg ikke kjenner. Når vi er der inne, har vi nesten alltid et ærend: Vi skal besøke venner, gå på teater eller vi har noe annet fore. I dag var det bare sightseeing som sto på programmet. Marthe tok oss med langs Akerselva. Det anbefales. Tenk at det er fosser midt i Oslo by! Noen steder sto folk til og med og fisket.

Det er mange broer som krysser Akerselva. Denne heter Aamodt bro, og den er fra 1852.

Den fredselskende inskripsjonen appellerte til meg:

Turen førte oss gjennom både Kuba og Grønland, og nede ved Blå var det marked.

Da vi hadde vært på markedet og skulle sykle videre, fikk vi plutselig øye på noe på en vegg. Ved første øyekast så signaturen til å stemme. Det kunne vel ikke være en ...? Nei, - det var det ikke. Men så er vi jo alle kopier, så da så.

Akerselva forsvant ut i havet, og vi svingte inn på Grønland. Det er der det riktig gamle Oslo lå, og Marthe viste oss rundt i Ruinparken. Her har munkene en gang gått rundt i sine grå kapper, mens biskopen nippet til sin vin i den hvite bispegården i bakgrunnen.

Jeg liker godt at gamle hus ikke forsøker å skjule sin histore, og det kan ingen beskylde dette for å gjøre. Se godt på husfasaden og sporene etter gamle vinduer. Her kan man lese stilhistorie fra flere århundrer tilbake.

Til slutt var vi helt ute ved havet, i Bjørvika. I bakgrunnen kunne vi se både Akershus festning og Københavnbåten. Her har det ligget en borg, og det var ruiner nok for den som var interessert. Det var vi, men vi begynte å bli sultne også.

Henrik kom for å møte oss, og så gikk vi på Lompa for å spise middag (Unn deg en kikk inn på bildegalleriet til dette spesielle stedet som nettopp har gjenåpnet). Jeg minner om et viktig punkt i loven om gode foreldre: Gode foreldre spanderer alltid skikkelig middag på sine fattige studentbarn så snart det byr seg en anledning. En bedre anledning kunne det ikke blitt. Vi spiste godt, og så hadde vi jo noe å snakke om:

Skal det være ingeniørhøyskolen eller informatikkstudier på universitetet? Svaret er nærmest avgitt.

Da vi kom ut fra restauranten, innså jeg at vi var i bunnen av byen. Hvis du ikke vet det fra før, kan jeg fortelle deg det: I Oslo er det bare oppoverbakker. Det var bare å begynne å tråkke. Egentlig gikk det ganske greit, og det var mer enn nok å se på. Underveis stoppet vi for å spise dessert, - is på en isbar. Så tråkket vi videre. Utenfor Nasjonalbiblioteket pekte Marthe på en sidebygning. Det er der hun jobber som vitass noen timer i uka for å lære mer, og ikke minst for å tjene noen slanter.

Etter hvert var jeg så støl mellom to av mine største muskler (Jeg nevner ikke hvilke!), at jeg fikk med familien inn på t-banen de siste stoppestedene. Ikke det at jeg er lat, men det kan jo være hyggelig å kjøre bane når man først er i storbyen :-) Det er faktisk ganske eksotisk for oss som bor ute i provinsen å kjøre t-bane. Dessuten var klokka sent på ettermiddagen, og vi måtte avslutte en deilig dag for å komme oss hjem. Det ligger arbeid og venter.

Oslo er skikkelig eksotisk. I dag har det vært varmt og godt, og det var et yrende folkeliv over alt, markeder, cafeer og restauranter. Til tross for at det var søndag, holdt mange butikker åpne, særlig de med litt eksotisk mat. Over alt mymlet det av folk, - unge og gamle var ute for å nyte den siste resten av sommer.

We'll be back!

Nå i høst hadde han håpet å komme inn på informatikk på Universitetet i Oslo. Poengsummen var omtrent der den skulle være. Det holdt ikke til informatikk. I stedet ble det andreønsket: Oslo ingeniørhøyskole, dataingeniør. Det har han nå vært i gang i en uke. Han har forsonet seg med at det ikke ble informatikk, og funnet seg godt til rette på høyskolen. Miljøet virker trivelig, lærerne gode og det er et strukturert studium. Han er i gang!

I dag fikk han en melding som han både har ønsket og ikke ønsket: Det har blitt en ledig plass på informatikk likevel, og han kan begynne på Blindern til mandag.

Stakkars ungen min. For et valg.

Informatikkstudentene på UiO har vært i gang i to uker, og de har blant annet hatt et forkurs i programmering. Det har ikke Henrik. De har vært sammen i to uker og etablert seg. Det har ikke Henrik. Skal han gå der, må han si farvel til det studiet han så vidt har startet og faktisk trives med.

Og det var jo informatikk han helst ville inn på.

Han må ta et valg før søndag kveld.

Vi har nesten aldri reist på ferie sammen med andre. Da ungene var små, hendte det at vi ble invitert til å reise sammen med andre småbarnsfamilier. Vi sa alltid nei. Når vi endelig reiste på ferie, ville vi at familien og ungene skulle stå i sentrum. Hadde vi reist sammen med andre, ville vi voksne bli sugd inn i et sosialt voksenliv med vin og prat. Du vet hvordan det er. Hele arbeidsåret måtte ungene konkurrere med jobbene våre og voksenaktiviteter, i ferien skulle vi høre på dem først.

Nå har vi ingen småbarn lenger, men fortsatt reiser vi alene. Vi er nok litt egoistiske. Vi har ikke lyst til å måtte gå på akkord med noe eller noen når vi reiser bort for å lade batteriene. Det er jo nettopp det vi må hele arbeidsåret, planlegge og kompromisse. Mange av vennene våre reiser ofte sammen med andre, og når de kommer hjem har de alltid to sider å fortelle. Selvfølgelig har det vært sosialt og hyggelig å være flere på tur, og det blir mye moro, - men det har også andre sider. Når man er flere sammen må ting planlegges, noe av spontaniteten blir borte. Vi vet hva vi snakker om. Vi har prøvd det. Thv opplevde at alle mennene ville sitte på pub mens damene gikk i en spennende designbutikk. Han ble skuffet, for han var den eneste mannen som ville være med i butikken. Vi husker vår venn som konsekvent klaget på vinen, og gjorde oss pinlig berørte når vi spiste på restaurant. Og så var det paret som skapte en trykket stemning for alle andre, fordi de kom med små, irriterte kommentarer til hverandre.

Det er kanskje småting, men det er nok til at vi skygger unna det i ferien vår.

Når vi to er på tur alene, tar vi alt, absolutt alt, på sparket. Vi kan sitte en hel kveld og planlegge et detaljert program for dagen etter. Når dagen kommer, ombestemmer vi oss på et minutt og gjør noe helt annet. Det kunne vi ikke gjort hvis vi hadde vært flere sammen. Vi har en gang satt oss i bilen for å kjøre 30 planlagte mil, for så å finne en spennende severdighet etter to kilometer, og så bli der hele dagen i stedet. Det ville neppe et reisefølge vært like interesserte i. Sammen med kameraet mitt kan jeg bruke en halvtime på fem meter interessant gate. Ingen andre enn Thv ville synes det er morsomt. Vi liker ikke å spise sene middager på restaurant, noe de fleste andre mener er en viktig ingrediens i en ferie. Vi hater å gå på dansesteder, og Thv nekter å være steder med høy musikk når det også skal prates. Vi vil sitte stille om kvelden foran en pc eller fordypet i en bok. Og sist, men ikke minst, er det de private, romantiske delene av ferien. Hektiske hverdager åpner ikke alltid for det mest spontane på det erotiske området heller, mens i ferien derimot, - forutsatt at vi er alene.

Samtidig er vi jo ikke alltid alene når vi er på ferie. Det kryr av mennesker der ute i verden, mennesker vi ikke har møtt før. Når det bare er oss to, er vi også veldig åpne for små møter med fremmede mennesker. Vi kan prate med noen ved nabobordet på en restaurant, stoppe opp og henvende oss til noen som sitter på fortauskanten. Sånne sosiale møter er også mye enklere når vi ikke er del av en gruppe.

På torsdag begynner jobben igjen, og vi kommer til å vasse i folk hele dagen. Det blir sosialt så det holder. Vi får både ledd og pratet, diskutert og kranglet. Yrket vårt dekker de fleste sosiale behov. Samtidig kommer sjefer, kolleger, elever og foreldre til å kreve oss, og det blir ikke mye plass for spontanitet og impulsivitet.

Sånn er det i arbeidsåret, og sånn må det være; men i ferien vil vi ha det annerledes.

Det har vært en fantastisk uke, mye bedre enn forventet, faktisk. Vi hadde nok en del fordommer mot denne delen av Spania, men de ble gjort til skamme. Her har vi fått akkurat det vi trengte: Nydelig vær, skjønt badevann og en deilig blanding av latskap og aktivitet. To viktige suksessfaktorer har vært å ha eget hus og en bil. Bilen har gjort det mulig for oss å farte land og strand rundt, bokstavelig talt, for ikke å glemme land og fjell rundt.

Vi bytter gjerne hytta mot feriebolig igjen. Her har vi stelt oss selv akkurat som hjemme. Det har vært mulig å ha lange, late morgener når vi har ønsket det, og deilig å komme hjem til sitt eget om kveldene. Skitne håndklær har blitt vasket i vaskemaskinen, og vi har kunnet se på yndlingsserien på NRK. Kjedelig, synes kanskje noen, men sånn liker vi det. Det lille bassenget er verdt et eget kapittel. Vi er jo ikke så vant til denne varmen, og bassenget har gitt oss mulighet til avkjøling når som helst.

Vi synes vi har levd i en luksusverden hele uka.

I dag har vi vasket huset og pakket, renset bassenget og feiet hellene. Innimellom har vi dyppet oss litt i bassenget og sneket oss til de siste solstrålene, - men nå tror jeg snart ikke det er flere igjen. Nå drar vi til Vila Joliosa. Der har vi bestilt bord på en tapasrestaurant på stranda. Den drives av et norsk-fransk ektepar, og der har vi tenkt å sette punktum for ferien.

Flyet lander på Rygge kl 23.30.

Da er det jamnt slutt, og vi melder oss på nytt til samfunnstjeneste.

Målet for dagen var vannfallene i Algar. De ligger en kort kjøretur fra oss, men for en kjøretur. Vi sneglet oss oppover og sukket og aiet oss over hvor pent det er: Høye fjell, dype daler, lekre gårder, digre åkre - nydelig. Da vi kom til Algar forsto vi fort at vi ikke kom til å være alene. Det var mange som hadde tatt turen, for det meste turister. Vi fikk en skyggefull parkeringsplass og betalte våre 3 euro. Det var det verdt, og det er andre gang vi betaler for parkering her i Spania. Det meste vi har gjort har vært gratis, inkludert flere av museene.

Men nå var det vannfall som gjaldt. Vi gikk og vi gikk - oppover selvfølgelig. Langs alle veier og stier var det vannrenner med friskt rennende vann. Vannet i elven kommer fra bekker og elver høyere oppe i fjellet, men flere steder springer det også ut av fjellsprekker. Det var nesten bibelsk dette vannet som bare kom ut av fjellet.

Vi bestemte oss for å ta mosjonen først, mens vi var uthvilte og spreke. Det gikk bratt oppover, og heldigvis var det laget trapper flere steder. Stien var lagt langs elven, og den vekslet mellom å renne sakte, falle i små vannfall eller kaste seg ned fra høye skrenter. Og over alt kunne man bade. Da vi kom til enden av stien satte vi oss ned, drakk vann og hev oss uti. Det var deilig. Rent, kaldt, friskt vann. Det føltes iskaldt først, men jeg tror neppe det var under 20 grader.

Rundt vannet hang blomstrende trær og drysset rosa blomster ut i det klare vannet. På bunnen lå runde stener, og over alt kunne vi høre lyden av fosser. Man kunne følge elven videre oppover, men hvor langt valgte vi å ikke finnne ut. Når man er turist kan man ikke forvente å være alene, og sånn var det selvfølgelig ikke her heller. Men det er ganske fornøyelig å ligge sånn på en elvebredde å se på andre mennesker som leker og koser seg i vannet. På veien ned stoppet vi og badet flere steder, og jeg fikk skyllet håret mitt i en av fossene.

Da vi kom til bunne følte vi oss friske og avkjølte. Det er det ikke ofte man gjør på disse traktene. Og så begynte det jammen å regne også. Først noen drypp, og så fosset det ned resten av dagen. Til stor glede for alle som lever av jorda, ville jeg tro.

Vi har valgt å spise de fleste lunsjene ute her nede. Det passer godt når vi er ute på tur. Og denne gangen fikk vi paellaen vår.

Vi har hatt ei aldeles herlig ferieuke her nede, men for meg dette ferielandet Syden. Jeg kunne aldri flyttet hit. Til det er jeg alt for glad i det jeg har hjemme: klimaet, rutinene mine, hagen min, å kjenne bibliotekaren på biblioteket og å ha et langvarig forhold til naboene mine, kunne ha nærkontakt med familien. Lista er lang.

Sånn tenker jeg. Andre tenker tydeligvis annerledes. Det er nok like mange motiver for å flytte hit som det er nordmenn på Costa Blanca-kysten. Mange flytter hit pga klimaet. Det er ingen tvil om at reumatikere og andre med kroniske lidelser får et bedre liv her i varmen. Flere steder har vi sett treningssentere med norske navn og skilt. Jeg forstår godt at kronikere tar et sånt valg. Andre drar hit fordi de får en spennende jobb her, og så synes de ikke de har så mye å savne der hjemme. At det også er andre beveggrunner ser vi om kveldene. Det er billig alkohol i Spania. Er man stadig tørst, kan det være en deilig flukt å flytte hit: Billig børst og ingen fordømmende blikk fra familie og venner.

Vi blir nok boende hjemme i Fredrikstad. Men vi vil mer enn gjerne komme tilbake på ferie. Jeg tenker også at det måtte være deilig å bo her et par måneder om vinteren når vi blir pensjonister, kanskje - eller kanskje ikke. For bor vi i Spania får vi jo ikke vært med på å spille boule i Kirkeparken sammen med naboene våre, og så går vi glipp av de ville 70-årsfestene vi har planlagt, og ...

Jeg lurer på om han som eier denne bilen er fra Fredrikstad. Hvis han ikke er det, har han jammen hatt flaks med bilnummeret.

Så lærte vi det.

Godt jeg har en sånn kjekk pool boy.

Og hva gjør man i Alfas når det regner? Man går på Carrefour, kjøpesenteret som er så stort at de ansatte må bruke rulleskøyter for å komme fort nok fram.

Vila Joliosa, eller Villajoyosa, betyr gledens by, og det så sånn ut også. Det var hus i alle farger og fasonger, og ikke minst størrelser. Noen var så smale at man neppe kan møblere med en seng på tvers der inne. Nede på strandpromenaden lå de på rekke og rad klemt hardt sammen. Skal vi dømme etter språkene vi hørte, går det an å leie seg et lite feriehus her. Det kunne være noe å tenke på, for stranda hadde myk sand og var lang og ryddig.

Selv om det var varmt, måtte vi ut på en byvandring i dag også. Det er ikke alle som får lov til å ligge i en vogn og sove i skyggen.

Som vanlig lå historien på toppen. Her var den representert ved en gammel kirke, et torv og spennende, trange gater. Vi fant også huset som lå i Calle Mayor 1, men det skal få sin egen post senere. Det tror jeg også alle dørene og vinduene jeg tok bilder av skal få også.

Denne gaten fikk du se bilde av i går, og kanskje gjettet du hvorfor vi fikk julestemning? Riktig nok er vi i Spania, ikke i Italia, - og langt mindre i det italienske kvarteret i New York, men likevel ventet vi bare å få se Lady og Landstrykeren komme ruslende på vei for å spise spagetti med kjøttboller, og jeg kunne ha sverget på at jeg hørte kelneren synge Bella Notte.

Vi så verken ladyen eller landstrykeren, men alle vennene deres bor tydeligvis i vårt nabolag. Det er ikke annet enn en plage. I annethvert hus rundt oss er det hunder, store hunder. Sent om kvelden bjeffer de med tunge, mørke bjeff - om og om og om igjen. Noen ganger må vi lukke døra for å få sove. Hunder er noe træl! Folk skulle heller satse på sånne som denne. Hun kom hoppende ut av vinduet da vi gikk forbi, også krevde hun å bli klappet og kost med før hun smatt inn igjen. Et stillfarende dyr uten for mange lyder. Jeg må si jeg er fornøyd med bildet, - ikke minst fargekombinasjonene.

Hva mer er det å si om byvandringen vår? Mest av alt at vi ble slått av overskuddet. Jeg regner med at folk her nede jobber minst like mye som vi gjør hjemme. Så er fritiden begrenset. Og det er varmt. Store deler av året må man jobbe i tretti graders varme. Likevel har de overskudd til å gjøre det så pent rundt seg. Se bare på dekoren på dette takoverspringet,

eller denne gatelykten

eller denne fontenen

Og sånn kunne jeg fortsette og fortsette. Hvor tar de overskuddet fra? Over alt er det dessuten rent og ryddig. Vi ser nesten ikke søppel verken i turistgatene, rundt boligblokkene eller langs landeveien.

Vila Joiosa er kjent for god fiskemat og sjokoladeproduksjon. Sjokolade fristet ikke i varmen, så da ble det fisk. Da vi gikk bortover stranda om formiddagen hadde vi lagt merke til en gammel dør med stor aktivitet bak.

På innsiden ble det laget paella i alle varianter. Da jeg var der inne, var det bare en panne i kok, men senere på dagen er det full fyr på alle åtte. Ei ung jente jobbet i høyt tempo med å rense blekksprut og fisk. Dette kjøkkenet lå et par hus bortenfor restauranten. Kelnerne sprang fram og tilbake og hentet de digre paellapannene og bar dem til restauranten. Jeg håper ikke de brenner seg.

Etter dette burde vi kanskje spist paella til lunsj, men det gjorde vi ikke. På en måte skyldes det språkproblemer. Noen av paellaene så direkte udelikate ut, - sammenkokt ris og fisk uten en eneste liten reke. Vi orket ikke forklare hvilken vi skulle ha, og valgte i stedet en trygg meny: Salat, grillet sverdfisk med fritterte poteter og iskrem. Men det er mulig vi drar tilbake for å spise paella en gang før vi drar hjem. Kanskje! For vi har spist paella i Spania før, og hvis du lover å ikke si det til noen, for det virker så skrytete: Vi lager den beste paellaen selv.

Restauranten hadde et enkelt interiør, men var tydeligvis veldig populær. Det var kø for å få bord, og de fleste gjestene var spanske. En mer autentisk fiskerestaurant har vi nok aldri spist på.

Middagsluren tok vi på stranda. Vi kom dit da de fleste begynte å pakke sammen. Så lå vi der og dormet litt, dyppet oss i Middelhavet, så på folk rundt oss, - og så kjørte vi hjem til huset vårt igjen.

Man kan bli litt sliten av å være på ferie også.

Om et lite øyeblikk skal vi ta vårt daglige nattbad. Det er nesten nødvendig å få kjølt ned legemet hvis vi skal få sove. Romantisk er det også å svømme rundt i bassenget sånn i mørket.

Dagen startet tregt, og det var i grunnen vel fortjent etter all traskingen i går. Huset vi bor i er stort og flott, og det er ikke så dumt å bruke det litt når vi nå først er her. Selv bruker vi bare to bad og ett soverom, og så stue og kjøkken. Men i tillegg er det altså mange rom. Vi har lurt oss til å ta en kikk i kjelleren, og der er det en fullt utstyrt hybelleilighet, alt i en blanding av norsk og spansk stil. Nå er vi så heldige at vi låner huset i bytte mot vår hytte i Norge, men det er altså til leie. Hvis noen føler seg fristet kan dere få adresse og nettsted av meg.

Så ble vi her i og utenfor huset til langt utpå formiddagen, og frokosten ble inntatt i all enkelhet på flisene i hagen, på skyggesiden. Det er hyggelig å sitte sånn sammen over noen biter tortilla og en ost. Som vanlig er det bare oss to på ferietur, nettopp sånn som vi liker det.

Thv tok med seg sin kjære Asimov og krøp ut i bassenget. Der fløt han rundt med sin nordiske hud så lenge han tålte det.

Etterpå var det ut på tur igjen. I dag har vi vært i Vila Joiosa, og det er en by verdt flere blogginnlegg. Som en liten teaser før morgendagens post, kan jeg jo kaste ut en konkurranse i dag: Dette bildet er tatt i Vila Joiosa. Kan noen gjette hvorfor både Thv og jeg fikk julestemning da vi gikk her? Da gjetter du kanskje også hvilken sang vi begynte å synge begge to?

So long, folkens - nattbadet venter.

Da vi parkerte bilen kunne vi se det hvite klokketårnet der oppe. Vi trodde det bare var dette tårnet, og at det lå helt på toppen. Det gjorde det ikke. Vi skulle høyere opp. Den stensatte stien snirklet seg oppover og endte først i en port som nærmest var hugd ut i fjellet. Inne i porten var det en slags skorstenseffekt, så det blåste friskt. Som alle andre måtte vi stoppe opp litt for å kjøle oss.

Det var varmt, men jeg sendte en vennlig tanke til alle dem som har bygd dette praktverket. Det må jo ha vært et blodslit. Stien var kranset av turistsjapper, men akkurat her var det helt ok. Souvernirene var de samme som da jeg var på Mallorca med mamma og pappa i 1972: Skinnvesker, strikkegensere osv. Det hører med det også. Et sted fikk vi også se spennende skulpturer.

Det var flere museer vi kunne besøke før vi nådde toppen. Et av dem var boligen til familien som hadde hersket over dette området. Det var spennende. Særlig fasinert ble jeg av kjøkkenet. Der kunne man se alt fra bord og benker til husgeråd av alle slag. Og igjen blir jeg slått av hvordan alt ligner på hverandre. Dette kjøkkenutstyret kunne like godt vært fotografert i et herregårdskjøkken mange andre steder i Europa.

Det spesielle var at selv inventaret på kjøkkenet så nytt ut, - som om det nylig hadde vært brukt. Det har det ikke, men etter fotografier å dømme, er det ikke lenge siden det bodde folk i dette huset. Jeg skulle gjerne tatt med meg noen av krukkene og muggene hjem og brukt dem i mitt eget kjøkken.

Rett utenfor kjøkkenet var det en liten innelukket hage. Den nærmest hang i fjellveggen utenfor kjøkken og spisestue. Utsikten derfra og ned i dalen med et stort vann var formidabel. Jeg la merke til en fiffig detalj. Fra kjøkkenet var det et vindu inn til spisestuen. Jeg regner med at den ble brukt som serveringsluke.

Museet var 35 år i år. Om det er 35 år siden familien flyttet ut, vet jeg ikke, men mye kunne tyde på det. Mye av inventaret var gemmelt, men ikke så gammel som man skulle tro, og noen av møblene var av det slaget vi fortsatt kan finne bortgjemt på loft og låve.

Vi har vært på to flotte museer i dag, og begge stedene møtte vi det samme problemet: Alt er spanskspråklig. Rundt oss summet det av språk fra hele Europa, men alle skilt og anvisninger var på spansk. Ikke var det lett å få noen til å forklare på engelsk heller. Riktig nok er det vi som er gjester og burde lære oss språket, men det er altså ikke gjort i en håndvending. Det virker som om det kommer som en overraskelse på dem som jobber på museene at vi ikke forstår spansk. Jeg beklaget meg litt til en ansatt, - han snakket litt engelsk. Men han bare lo av meg: Hvordan skulle det gå an? Da måtte de jo ha plakater på både engelsk, fransk og tysk. Han ristet på hodet. Det hadde de slett ikke plass til. Jeg hadde ikke hjerte til å fortelle ham at det er sånn det gjøres mange andre steder i verden. Vi lurte for eksempel fælt på hva dette var for slags drakt. Den var kledd på en dukke som forestilte en ung, død pike. Er det en likdrakt? Neppe. Men hva har den vært brukt til? Den som ville vite det måtte kunne lese spansk.

Vi klatret oppover, og det var bratt og det var varmt, - veldig varmt. Men endelig var vi på høyde med det hvite klokketårnet vi hadde sett nede fra landsbyen. Det var ikke mulig å komme inn i det. En snirklete sti ledet fram til en bitte liten dør i muren, men døren var låst.

Vi skulle høyere. Det siste stykket var det laget moderne trapper, og det satte vi pris på. Helt på toppen var det en gravplass med graver både i bakken og murt inn i fjellet. Merkelig mange av dem var av nyere dato. Nå kom vi ikke høyrere. Vi sto bokstavelig talt på en bebygd spiss fjelltopp. På en inskripsjon sto det at man skulle ære Gud for alt dette. Jeg tror heller jeg sender en vennlig tanke til alle de menneskene som må ha slitt seg helseløse for å få alt dette på plass.

Heldigvis var det drikke å få kjøpt, og nå var det i hvert fall vel fortjent. Så ruslet vi ut porten og ned stien igjen. Jeg tror vi har blitt aklimatiserte allerede, for i dag har ikke varmen plaget oss nevneverdig, og det til tross for at vi virkelig har slitt skosålene. Bare vi får nok å drikke, så går det bra.

Man skulle tro at en sånn fjelltopp i Spania var tørr og ugjestmild, men sånn var det ikke. Over alt vokste det trær av forskjellig slag, og nedenfor stien var det til og med anlagt en hage.

Den siste vi hilste på før vi kom ned, var denne sommerfuglen. Den er nok fast ansatt av turistsjefen i Guadalest, for den satt der da vi gikk oppover også. Folk sto i kø for å fotografere den, og den svinset og svanset og gjorde seg til som en annen diva.

Det går sakte framover med oss, for det er så mye jeg må stoppe å se på. Det nye fotoapparatet mitt har også fått ben å gå på. Uansett om folk bor i Fredrikstad eller Altea, sansen for å pynte opp rundt seg er den samme over alt.

Thv er rimelig stolt av sin drueplante hjemme hagen, men den blekner i forhold til de druene vi ser her. Denne vokste opp av ingenting nede i en gate og slynget seg ippover en terrasse. Vi våget ikke stikke inn en hånd for å smake. Vi er liksom for gamle til å gå på slang. Ikke var de modne heller.

Over alt hvor vi går her er det nyoppusset og flott. Det vitner om god økonomi og velstand, og det er jo alltid en god ting. Samtidig er det nesten umulig for sånne som meg å finne gamle bygningsdetaljer, slitte dører og denslags. I Altea var det heldigvis noe gammelt som krydret alt det nye og pene.

Som alltid når vi kommer syd i Europa finner vi spor av religiøs tro over alt i det offentlige rom. Det kryr av religiøse bilder langs veier og gater. Jeg lurer på hvem som setter dem opp, - er det private eller det offentlige?

Da vi endelig kom fram til kirken, viste den seg å være både større og flottere enn vi hadde trodd da vi så den nede fra byen. Til gjengjeld var den stengt, og det var jo en skuffelse. Vi ville gjerne se den, dessuten skal det innrømmes at store kirkerom byr på etterlengtet skygge og lavere temperatur enn det vi får ute.

Utenfor kirken lå et stort torv. Der var det heldigvis restauranter som serverte iskald drikke. Så fikk vi i det minste en pust i bakken.

Mens vi satt der og lesket oss, planla vi resten av dagen. Egentlig hadde vi pakket for å dra videre til stranda, men nå ombestemte vi oss. Vi hadde fått blod på tann, og vi bestemte oss for å reise til en liten, men utrolig spennende fjellandsby, Guadalest. Den er Spanias tredje mest besøkte turistmål, og da vil ikke vi være dårligere enn andre turister.

Det skulle bli en lang dag.

Det er varmt her, og det er vanskelig å finne skygge. Da er bassenget godt å ha. Rart egentlig, at ikke flere hjemme har et sånt. Man kunne jo gå sammen et tre - fire naboer å spleise på et basseng. Gjett om ungene ville elsket det. I dag har vi tatt en lang, lang morgen her i huset. Jeg har ligget på madrassen og lest ut boka mi. Deilig, deilig.

Men nå drar vi på utflukt.

På restaurantene serveres det billig mat, og den ligner på den maten vi får hjemme. I butikkene derimot selger de underlige fisker og vakuumpakkede lammehjerner som jeg ikke en gang vurderer å smake på. Det er mange som drikker for mye alkohol i Syden, særlig de som snakker samme språk som oss, - og det er litt flaut. Vi later som om vi kommer fra et helt annet land, så ingen skal tro at vi har noe med dem å gjøre. I Syden er det varmt, veldig varmt, og himmelen er alltid blå. Hvis du går barbent på flisene utendørs sent om kvelden, kjennes det ut som å gå på varmekablene på badet hjemme. Over alt er det blomster, og om kvelden er lufta parfymert av dufter.

Det er lenge, lenge siden sist vi var i Syden. Vi liker det.

Vår jomfrutur fra Rygge gikk aldeles supert. Riktig nok var flyet litt forsinket, men det var til å leve med. Ellers var alt supereffektivt og raskt.

Jeg elsker å fly - og jeg hater det. Veien ned er så fryktelig lang. Samtidig er det herlig å kunne sitter å se utover verden, ned på Danmark for eksempel. Det er som et stort kart, men jeg kjenner meg sjelden igjen. På flyplassen i Alicante sto bilen vår, en bitte liten Ford Ka, og ventet på oss. Det er lenge siden vi var på chartertur. Nå chartrer vi selv, og det er jo såre enkelt og mye billigere. Bileturen gikk greit, og vi fikk se flott Middelhavskyst, Her i Alfaz sto det hvite huset og ventet på oss.

Siden vi kom så sent, gikk vi i den norske klubben for å spise middag. Det var hyggelig og veldig godt, men prisene var nok i overkant av hva som er vanlig her nede. Det var cognacene også. Thv ba om kaffe og cognac til dessert, og det fikk han. Det er kaffen til høyre!!!

Huset ligger 20 meter fra butikk og restaurant. Da vi kom hjem etter middag hev vi oss i det lille badebassenget. 28 grader var faktisk egnet til å kjøle oss ned. Det var en deilig følelse å plaske rundt der i nattemørket.

Og nå drar vi på stranda.