Uomo - dipinto di Biancamaria Beltrami

Mens

De stad, een ruïne.
In hun kromheid
streven de zuilen
naar hogere sferen.
Zij torsen timpanen
die een eeuwigheid trotseren
van niets.
Barsten lopen doorheen
het marmer, en eren
de massa,
verpletterd onder het gewicht
van de diamant
die zich mens noemt.

(Dutch, written by Roger Pelgrims)

Uomo

La città, una rovina.
Nelle loro curvature
le colonne aspirano
a sfere più alte.
Portano con sforzo timpani
che affrontano un' eternità
di niente.
Le fenditure attraversano
il marmo, e onorano
la massa,
schiacciate sotto il peso
del diamante
che si chiama uomo.

(Italian, translated by Roger Pelgrims, corrected
by Rina Accardo)

Mensch

Die Stadt, eine Ruine.
Durch ihre Krümme
streben die Säule
nach einer höheren Sphäre.
Sie schleppen Tympana
die einer Ewigkeit trotzen
von Nichts.
Brüchig ist der Marmor,
und die Risse ehren
die Menge,
zerschmettert unter dem Gewicht
des Diamanten,
der sich als Mensch bezeichnet.

(German, translated by Roger Pelgrims)

Mensch

Die stadt, eine ruine.
durch ihre krümmung
streben die säulen
nach einer höheren sphäre.
sie schleppen tympana
die einer ewigkeit trotzen
von nichts.
brüchig ist der marmor
und die risse ehren
die menge
zerschmettert unter dem gewicht
des diamanten
der als mensch sich bezeichnet.

(German, translated by Jakob Schleicher)

Homme

La ville, une ruine.
Par leur courbure,
les colonnes cherchent
des sphères plus élevées.
Elles sont accablées
par des tympans,
qui affrontent une éternité
de rien.
Des fissures suivent
le marbre, et rendent hommage
à la foule,
écrasée sous le poid
du diamant,
qui s’appelle homme.

(French, translated by Roger Pelgrims)

Man

The city, a ruin.
By their crookedness,
the columns striving for
higher spheres.
Weighed down by tympanums
that defy an eternity
of nothing.
Fissures running through
the marble, honouring
the crowd,
shattered by the weight
of the diamond,
called man.

(English, translated by Roger Pelgrims, corrected
by Rhisiart Hincks)

Bniedem

Ilbelt,
herba.
F’taghwighom, ilkolonni
jixxennqu lejn
sferi oghla.
Bi tbatija jgorru
timpani, jisfidaw
eternità ta’ bahh.
Xquq iterrqu
flirham
b’omagg
lirrassa,
imfarrka taht ilpiz
taddjamant
li jissejjah bniedem.

(Maltese, translated by Antoine Cassar)

Dyn

Y ddinas, adfail.
Drwy fod yn gam,
y colofnau’n ceisio
sfferau uwch.
Gan ddwyn pwysau tympanau
sy’n herio tragwyddoldeb
o ddim.
Holltau’n rhedeg drwy’r marmor
gan anrhydeddu’r dyrfa,
a chwalwyd o dan
bwysau’r diemwnt
a elwir yn
ddyn.

(Welsh, translated by Rhisiart Hincks)

Mabden

Ar gêr, un dismantr.
Dre vout kamm,
ar c’holonennoù o klask
sferioù uheloc’h.
En ur zougen pouez tabourinoù
o taeañ ar beurbadelezh
a netra.
Faoutoù o redek dre ar marbr
en ur enoriñ an engroez,
freuzet dindan
pouez an diamant,
a vez graet anezhañ
mabden.

(Breton, translated by Rhisiart Hincks)

Homem

A cidade, uma ruína.
A curvatura
das colunas que aspiram
aos planos mais elevados.
Portando tímpanos
que desafiam uma eternidade
de nada.
Fissuras atravessando
o mármore, honrando
a multidão,
esmagada pelo peso
do diamante,
que se chama homem.

(Brasilian Portuguese, translated by
    André Pacheco Bartholomeu)

Omu

‘A città, ‘na ruvina.
‘Ni li sghimbèci
i culunni s’allonganu
versu lu celu.
Portanu cu fatica timpani
c’affrontanu ‘n’eternità
ri nenti.
I fissùri passanu attraversu
u marmu, e portanu rispettu
a ‘a gènti,
sopraffatti r’u pisu
ru diamanti
ca si chiama omu.

(Sicilian, as in the hometown of Rina - 
translated by Rina Accardo)

Omu

A' città, 'na ruina.
'Ne' sô scunucchiamenti
i culonni si stirunu
versu cieli cchiù jàuti.
Sumpòttunu timpani
ca cummattunu contra n' tempu 'nfinitu
ri nenti.
I nginagghi si nficcunu no'
màmmuru, je ci portunu rispettu
â fudda,
stancata rô pisu
rô diamanti
ca si chiama omu.

(Sicilian, as in Catania,
the hometown of Pierpaolo -
translated by Pierpaolo De Luca)

Menneske

Byen, ein ruin.
Gjennom krummingane
strevar søylene
mot ein høgare sfære.
Dei er nedtyngde av tympan
som trassar ei æve
av inkje.
Sprekker skjer gjennom
marmoren, og ærar
mengda,
knuste under vekta
av diamanten
som kallar seg menneske.

(Nynorsk, translated by Rolf Theil)

Menneske

Byen, ein ruin.
Gjenom krummingane
strevar søylone
mot ein høgare sfære.
Dei er nedtyngde av tympan
som trassar ei æva
av inkje.
Sprekker skjer gjenom
marmoren, og ærar
mengdi,
knuste under vekti
av diamanten
som kallar seg menneske.

(Høgnorsk, translated by Rolf Theil)

Menneske

Byen, en ruin.
Gjennom krumningene
strever søylene
mot en høyere sfære.
De er nedtynget av tympaner
som trosser en evighet
av intet.
Sprekker skjærer gjennom
marmoren, og ærer
mengden,
knust under vekten
av diamanten
som kaller seg menneske.

(BokmÅl, translated by Rolf Theil)

Mtu

Mji, mabaki.
Kwa mapindi yao
nguzo zinajitahidi
kufika maeneo ya juu zaidi.
Zinainamishwa na gebu
zinazoshindana na milele ya utupu
nyufa zinajitokeza kwenye.
Marumaru, zinazoheshimu
umati.
Zinazovunjwa na uzito
wa almasi
iitwayo mtu.

(Swahili, translated by Nino Vessella)

Homo

Urbs, fragmines.
In curvitate
columnae affectant
ad orbes superiors.
Tympana perferentes
qua sempiternitatem praetereunt
ex nihil.
Rimae ferebantur
per marmorem venerantur
vulgum,
comminuuntur gravitate
lapis
qui se homo appellat.

(Latin, translated by Omar Kemperman)

Homo

La urbo, ruino.
Por ilia malrekteco,
la kolonoj atingas
por pli alta sferoj.
Timpanoj pezigas ilin,
kiuj defias eternecon
de nenio.
Fendigoj trakuras
la marmoron,
honoranta la amason,
frakasis de la pezilo
per la diamanto,
nomigis homon.

(Esperanto, translated by Formiko, corrected
 by Narbleh) 

Mänsligheten

Staden, en ruin.
Genom dess krokighet,
strävar kolonnerna mot
högre sfärer.
Nedtyngda av tympanon
som trotsar en evighet
av intet.
Sprickor löpandes genom
marmorn, hedrandes
folksamlingen,
söndersplittrad av vikten av
diamanten kallad
människa.

(Swedish, translated by Johan (Eoghan)
Sandberg)

Inimene

Linn, varemed.
Oma kõverdatuses,
sambad püüdlemas
kõrgematesse sfääridesse.
Timpanite alla surutud
mis trotsivad ei millegi
igavikku.
Praod jooksevad läbi
marmori, austades
masse,
purustatud teemandi
raskuse poolt,
kes nimetab end inimeseks.

(Estonian, translated by Lauri Laugen)

Człowiek

Miasto, ruina.
Poprzez swoje wygiecia,
kolumny wysiegaja do
wyzszych sfer.
Obciazone bebenkami
które przeciwstawiaja sie wiecznej
nicosci.
Szczeliny biegnace przez
marmur, slawiacy
tlum,
popekany pod ciezarem
diamentu,
zwanego czlowiekiem.

(Polish, translated by Rad Cech)

Człowiek

Miasto, ruina.
Krzywizna kolumn
sięgających ku wyższym sferom
pod uciskiem tympanonów
co pustce wieczności stawiają
czoło.
Kruchego marmury rysy
cześć oddają tłumowi
co pod ciężarem diamentu
zwanego człowiekiem
rozbity.

(Polish, translated by Jacek Zukowski)

Hombre 

La ciudad, una ruina.
En su curvarse,
las columnas aspiran
a más altas esferas.
Sujetan con esfuerzo
tímpanos, que afrontan
la eternidad de nada.
Las grietas atraviesan
el mármol, y rinden homenaje
a la masa,
aplastadas bajo el peso 
del diamante
que se llama hombre.

(Spanish, translated by Maria J. Santos)

An duine

An cathair, mar fothrach.
Na colúin ag déanamh a ndícheall
léibheann uachtarach a shroicheadh.
Róualaithe
le tiompáin
a thugann dúshlán shíoraíocht
neamhní.
Scriostar scoilteáin a ritheann trí mhean
an mharmair, ag tabhairt onóir
don slua,
le hualach
an diamaint
ar a dtugtar an duine.

(Irish, translated by Darrach Ó Murchú)

Hende

E siudat, un ruina.
Den su kurvanan
e kolumnanan ta aspirá
esferanan mas altu.
Nan ta shou tímpanonan
ku ta afrontá un eternidat
di nada.
Skernan ta kore dor di
e marmer i ta onra
e masa,
aplastá bou e peso
di e diamante
ku ta yama su mes
hende.

(Papiamentu, translated by Liberta Rosario)

***

Hanno collaborato alla traduzione of the poem ‘Mens’ di Roger Pelgrims:

 1. www.logos.net - Logos Quotes -

 Rina Accardo, Rhisiart Hincks, Antoine Cassar, André Pacheco Bartholomeu, Rolf Theil, Nino Vessella, Pierpaolo De Luca, Maria J. Santos, Jacek Zukowski and Liberta Rosario.

 2. www.unilang.org

 Omar Kemperman, Formiko, Johan (Eoghan) Sandberg, Jacob Schleicher, Darrach Ó Murchú, Lauri Laugen and Rad Cech.

Et viktig spørsmål som kommer opp når det er snakk om sjel er når sjelen oppstår, eller kanskje oppstår den ikke, kanskje den bare flytter seg fra et sted til et annet, eller fra en tid til en annen? Si nå da at jeg faktisk har en sjel: Når fikk jeg den?

Det er jo helt klart at et viktig stikkord for at en sjel skal komme på plass er puling, i alle fall er det nå slik de fleste av oss endte opp her. Er det da sånn at når puling skjer er det en hel masse løse sjeler som henger rundt og venter på at sædcellene skal få sjansen til å borre hodet gjennom skallet på et egg eller flere, kave seg inn til cellekjernen og befrukte egget for så å innta det befruktede egget med en sjel (ok, så raskt skjer ikke en befruktning, men you get the picture, right?). Eller er det slik at hver sædcelle og hver eggcelle innehar litt sjel fra opphavets sjel og dermed så blir det en hel sjel når en eggcelle og en sædcelle smelter i hop? Eller kommer sjelen først etter noen dager? Oppstår den av seg selv når egget er befruktet? Må man opp i et visst antall delte celler? Og hva skjer om den befruktede eggcellen deler seg i to eller flere og blir til eneggede tvillinger/trillinger eller mer? Kommer det en ny sjel inn i bildet, eller blir den ene som var til to? Eller hva om to befruktede egg blir til ett barn? Må en sjel vike? Eller får man to sjeler? Og om det er slik det skjer, skulle man da ikke finne en måte å oppdage når sjelen kommer når befruktning skjer på en petriskål?

Som dere ser er det ganske mange ubesvarte spørsmål her. Eventuelt har jeg allerede svaret.

(klikk på her for mer info hos Wiki)

Når jeg hører udtrykket i stil med "fra Adam og Eva og frem" mister jeg lyster til at svare på det efterspurgte. Udtrykket får mig til at tænke på, at personen mangler så meget grudlæggende viden, at det er spildt at forsøge at fylde det ind, som jeg kan bidrage med. Sagt i ubeskedenhed, så kan jeg fortællle mange mennesker meget, som de ikke vidste og ville have godt af at vide.*

Det første menneske kaldes Lucy
Selve ideen om at starte med det første menneske er dog slet ikke dårligt, jeg synes det er et godt udtryk, som kort fortæller mig at jeg skal gå længere tilbage.

Det første menneske kaldes Australopithecus afarensis; men det bruges mest i videnskabelige sammenhænge og inden for får videnskabelige kredse. Det folkelige navn på den frøste menneske er Lucy.

Det første fundne menneske er skelet af en kvinde Lucy blev fundet 24. november 1974 af Donald Johanson og Tom Gray. Det første menneske, vi har spor efter, levede for 3,2 millioner år siden.

Når du henviser til de første menensker i din tale, så start med Lucy og vis dermed, at du kender forskel på myter og virkelighed!

PS: Lucy blev navngivet Lucy fordi forskene hørte Beatles-sangen "Lucy in the Sky with Diamonds" meget på den tid.

Det er ironisk at de øyeblikkene man føler at man kunne skrevet det beste etter egen evne, er de gangene man ikke sitter foran pceen. Egentlig er det ikke så veldig rart. Jeg har nemlig lest at jo større rom en lever i, jo mer vil en være åpen for idèer. Frisinnethet kan altså henge sammen med åpne rom.

Eller for å si det på annen måte: En fysisk innsnevring av rommet får også effekt på vårt psykiske rom og vice versa. Det er derfor ikke noe sjokk at mennesker som har mye fantasi f.eks liker å bruke tid i skogen eller i det hele tatt være mye ute. De får inspirasjon av det. Venninner av meg som i høyeste grad kan beskrives som kunstnertyper, er mennesker som er glad i fjell, skog og mark. Det tror jeg neppe er en tilfeldighet.

Selv liker jeg også å være ute i det åpne rom - jeg tror egentlig det er noe alle mennesker dypest sett liker. Man må bare venne seg til det. Det å gå lange turer, får hjernen til å koble seg av på tenkeemner vi vanligvis føler vi må se oss konfrontert med. Diverse problemstillinger som vi reagerer på med å nedgradere vår person, og grave ned vår integritet. Vi blir fanget av problemstillinger.

Når vi så gjennom stille stunder, f.eks på en tur, kan hente frem denne integriteten, og få tid til oss selv, vil vi lett oppdage helt nye spennende tanker vi ellers aldri gjerne hadde fått tak i. Og om vi hadde, hadde det krevd mer av oss. For rom gir åpning til idèverdenen - for å bruke et Platonsk uttrykk.

Selv vet jeg at det er ingen tvil om at jeg gjennom gå- og joggeturer i mørket, det er at jeg virkelig bygger meg opp psykisk mens jeg trekker meg ned fysisk (Det å trene kroppen er jo der og da en nedbryting, men gjennom hvilen blir det til muskler). Det er da jeg får tid til å hente impulser fra den vide verden, - det er da min indre verden kræsjer med den og danner spennende idèer og tanker. Det er da jeg er i mitt ess.

Og kanskje, bare kanskje skal jeg gidde å bli flinkere til å skrive ned noe av det jeg kommer på når jeg jogger ;) - selv om noe av det bare virker for snålt i ettertid, enn hvor genialt det virket der og da. (Jeg hadde f.eks skrevet dette innlegget på en annen måte, i mindre eller større grad, om jeg var i en annen tilstand enn det jeg er i skrivende stund).

Men det sier jo litt om min daværende tilstand. Og det igjen vitner om det stadig skapende og personlighetsendrede menneske.

Ein skulle kanskje tru at me europeerar er smartare enn alle slags andre utysker som er å finne. Me har tross alt kolonisert heile verda og utrydda halve. Eg studerer bilogi og har ei grundig innføring i darwinisme. No skal eg samanlikne folkeslag ved hjelp av sosialdarwinisme.

Utvelgelsen som har skjedd i Europa i det siste, det vil sei den siste haugen med årtusen, har i stor grad vore drevet av infesjonssjukdommar. Dette er sjukdommar som er avhengige av høg populasjonstettet. I jeger og sankar-samfunn var ikkje denne tettheita stor nok. Jordbruksrevolusjonen i Midtausten for rundt 11000 år sidan, som raskt spreidde seg til Europa, gjorde det mogleg å brødfø store menneskepopulasjonar på små område. Store nok til at sjukdommane florerte og tok livet av fleire menneske enn eg kan telje på ei hand. 

Der jordbruksrevolusjonen aldri kom av seg sjølve, men med sjeggete rabbiate europeerar som med eit kors i ene handa eit sverd i den andre og et dusin lopper i sjegget høfleg videreformidla kunnskapen, der var det andre farer som lurte. Ein kunne for eksempel bli sparka i hjel av ein gnu, slått i hovudet med ein pinne, bli bitt av ein giftslange eller komme i skade for å treffe på ein tiger. Det var også vidt utbreitt med drap. Små stammar var stadig i krig med kvarande. Krigarane hadde ikkje toårig utdanning og blei satt inn i system, system, und ordnung!!! Desse var kanskje grupper på 10-20 stk som måtte tenkje sjøl, vera taktiske og i høgaste grad vera smartare enn motstandaren. Det var ellers ikkje vanskeleg å sulte i hjel. Viss ein slutta å tenke ei vekes tid og f.eks. berre sløva rundt bålet, då kunne ein rekne med at ein sjølve og heile familien døde.

For ein europeer var det langt enklare. Samfunnet har i lang tid, ca 8000 år, vore lagt opp slik at kvart menneske berre treng å bekymre seg om eit snevert utvalg av ting. Byggje bygningar, produsere mat, krige osv.

Sauen har gjennomgått ein liknande utvelgelse som europeerar. Ein sau treng ikkje å vere så smart. Dei treng å vera flinke til å ete, flinke til å produsere ull og lam, og dei må vekse fort. Ellers består livet i å prøve å ikkje dette på ryggen (for då kjem dei seg ikkje opp igjen) og å ikkje sette hovudet fast i gjerder.

PS: Eg har ikkje utført ein vitenskapleg undersøking som kan underbyggje dennne teorien. Så den er altså fortsatt berre ein teori - for alt eg veit kan eg ha feil. Alle kan ta feil. Eg gjorde for eksempel ein.... eg meiner det var i 1991.

Jeg blir trist over hva menneskene kan få seg til å gjøre. Alll den urett, mishandling og terror som foregår til enhver tid.

Det er tydelig at mennesker like å ha makt.

Det foregår mye ondt og det er mange som ser på at det skjer. Vi har alle muligheter til å hjelpe noen eller å stå frem med våre synspunkter på hva vi mener er rett og galt. Hjelpe ett medmenneske, løfte blikket vårt opp og ut. Ta stilling til urettferdighet og gi en hjelpende hånd til de som trenger det.

Jeg har opp til flere ganger opplevd slosskamper på utesteder. Der har jeg sett at uskyldige har blitt slått til blods og sparket mens de ligger nede. Ingen reagerer. Folk flokker seg til rundt for å se, men det eneste som kommer ut av munnen deres om de sier noe er tilrop om mere.

Fatter det ikke. Jeg klarer ikke la være å blande meg inn. Selv om jeg er jente og fort blir kastet til side, så prøver jeg ihvertfall. Blir noen sparket i hodet mens de ligge rnede så jobber kroppen min av seg selv på instinkt. Noe sånt klarer jeg ikke å snu ryggen til. JEg har faktisk med hell antageligvis klart å stoppe en slik slosskamp. Jeg hang på ryggen til den som slo og sparket, som en igle som nektet å slippe taket.

Vet faktisk ikke om jeg hadde turt det nå med små barn hjemme. Tror nok jeg har blitt adskillig mere forsiktig med årene. Men jeg hadde nok på sterkeste oppfordret de som så på til å gripe inn. Hadde nok valgt meg ut en gutt som så litt sterk ut;-)

Alle vandrer rundt med dem, sågar jeg selv, og vi er afhængige af dem. Vi er ikke selv bevidste om det, men den lille fredsforstyrrer som ligger i enhvers lomme, præger os og det samfund vi lever i. Vi er altid online, hvad enten det er igennem vores mobiltelefon, computer, eller andet nyt omvandrende teknologi. Mange fornemmer det ikke, men den måde vi håndterer situationer på, ja endda vores opførsel, har rødder tilbage i det som sørger for at holde os online. Danmark er et af de lande i verden, hvor størstedelen af befolkningen har adgang til- og bruger internettet.

Som født i starten af 90’erne har jeg siddet på første parket og iagttaget, hvordan den nye teknologis påvirken på vores samfund har gået sin gang.

Kultur er et vidt begreb, som spænder over alle de traditioner og værdier, som det indebærer at være dansk. Sproget spiller selvfølgelig en vigtig rolle, og der er ingen tvivl om, at det har været påvirket meget af den teknologiske udvikling. Hvis du tager og ser et afsnit ”Matador”, er den måde, man taler og udtrykker sig på ikke til at overse. I dag bærer de unges sprog præg af den måde de e-mailer og sender sms beskeder på. Man kan nærmest snakke om et helt nyt ”it-sprog”. De anvender tegn og forkortelser, og kan ikke skelne mellem ”mobilsprog” og dansk retstavning. Stadigvæk adopteres flere og flere engelske udtryk og formuleringer, igennem TV apparater, engelsk musik i radioen, og sidst, men ikke mindst, gennem vores computer og internettet. Udenlandske bandeord og vendinger er blevet til en del af vores ordforråd, og vi tænker derfor ikke videre over det, når vi benytter dem i daglig tale. De mange engelske udtryk er med til at danne en kløft i kulturen og forringe vores sprog, men samtidig er det også en nødvendighed, at kunne tale et internationalt sprog ved kommunikation over internettet, og det kan derfor næsten ikke undgås, at vores sprog fornys og udvikles.

Maskinerne spiller en meget stor rolle i vores hverdag, og det er også et yderst omdiskuteret emne i medierne, hvilken indflydelse det har på vores børn, at leg med vennerne bliver erstattet af adskillige timer foran skærmen. Børn der erstatter venskaber med computer, vil komme til at mangle sociale færdigheder, og i sidste ende lide af overvægt. Sundhedsstyrelsen opfordrer forældre til at deres børn skal dyrke 1 times motion om dagen. Man kan fristes til at stille sig selv spørgsmålet, hvordan det påvirker vores adfærd, at vi ubevirket kan kommunikere med de fjerneste afkroge af verden, når behovet for at gå i supermarkedet snart er ikke-eksisterende, fordi alt kan bestilles over internettet.

Hvad er glæden ved al denne nye teknologi og alle disse maskiner? Jeg finder mig ofte selv stående i et kæmpe dilemma, da jeg mest af alt, finder det som virkelig er dansk, er ved at glide ud af danskernes hænder. Alt det som er dansk, er ved at blive overset af danskerne. Maskiner som før var en speciel ting de danske hjem, et redskab som blev brugt til at aflaste arbejde, er blevet til en del af det danske samfund. Meget af det som engang var dansk, er ved at blive overtaget af ting med udenlandsk oprindelse. De gode gamle Matador-afsnit er blevet overtaget af Superman, Batman og en række andre heltefigurer, som på ingen måde kan associeres til Danmark. Men alligevel har computerens revolution imod samfundet, udviklet sig til at blive en af de bedste og nemmeste veje, at tilegne sig ny viden på. Computeren har med andre ord, været med til at gøre Danmark til det informationssamfund, jeg selv er en del af i dag.

Da jeg startede med at skrive, var jeg overbevist om, at computeren var kommet for at blive. Det er den også, men det er utrolig vigtigt, at vi betragter den som et redskab, og ikke lader den erstatte vores sociale relationer.

Jeg har selv vært en av de som har tenkt på den måten. Jeg tenkte at jeg er frelst av nåde, jeg har ingenting i meg som gjør meg verdig for frelsen, og jeg er sannelig ikke syndfri etter frelsen heller så siden alt bare er av nåde fremdeles, så er det en synd å tro at jeg er noe. Slik tenkte jeg før, og jeg kan underskrive på at det er ikke vegen til noe godt selvbilde.

Stor var derfor overraskelsen når jeg leste en bok om bibelsk begrunnelse for et godt selvbilde. Først så tenker jeg at dette kan umulig være riktig, fordi om jeg tror jeg er noe med et godt selvbilde, så er det ikke lengre av nåde. Men så skjer det at Herren viser meg i bibelen at det faktisk står at når vi blir frelst, så blir vi nye mennesker og det gamle er forbi.

Da var det som om brikkene fallt på plass for meg. Når det gamle er forbi i frelsen, og jeg er et nytt menneske, så skal jeg faktisk med bibelen som fundament tro jeg er noe. Da sier faktisk bibelen at jeg skal ha et godt selvbilde, og da blir det faktisk en synd å leve med et dårlig selvbilde når man er kristen.

Lurer på om ikke flere ville blitt kristne om dette hadde blitt undervist mere om til nyfrelste ?

Men så tenkte jeg følgende, blir det ikke slik at om jeg tror jeg er noe, så begynner jeg å rose meg av meg selv ? Og er ikke det synd ? Nei det blir ikke synd så lenge jeg annerkjenner at jeg er noe fordi Herren har i sin nåde gitt meg det jeg er i frelsen. Jeg er ikke noe fordi jeg i utgangspunktet er noe, men jeg er noe fordi Herren har vist meg sin nåde og gitt meg noe.

Så Herren har æren for at jeg i dag som en frelst person kan si at jeg er noe, og at jeg har grunnlaget for et godt selvbilde.

Betyr det at jeg er feilfri ? Nei ikke på noen måte. Men jeg kan ikke lengre synde fordi jeg vil synde, når jeg da alikavel synder, så er det ikke pg.a noe i meg selv men fordi det kommer utenfra meg og lurer meg til å gjøre noe jeg ikke vil. Men jeg ser ikke av og til hva jeg gjør før jeg har gjort det. Nettopp derfor vi i Fader Vår ber " la oss ikke bli ledet inn i fristelse". Herren frister ingen, men vår fiende frister oss. Og vi trenger å be om å beskyttelse mot fristelse.

Så jeg takker og priser Herren for at jeg faktisk pg.a Hans nåde og frelse, har lov til tro at jeg er noe og lov til  ha et godt selvbilde.

Til deg som leser dette og er en kristen: Vær klar over at om du går rundt med et dårlig selvbilde, eller sier at du er en gang synder, alltid synder, så begår du egentlig en synd siden du da motsier hva Guds ord sier om deg. Guds ord sier om deg at du er en ny skapning, og det Gud har gjort nytt og godt har ikke du rett til å si er dårlig og syndig.

( Se ellers http://ornmyhre.wordpress.com/ for bibelsk undervisning om det nye mennesket )

Janteloven kan til forveksling ligne veldig på det du opplever i frelsen. Du går gjennom hele livet og tror du er et godt menneske og at Gud ( om Han finnes ), er virkelig fornøyd med deg fordi du får alt så godt til. Også kommer du i kontakt med Guds ord som sier det helt motsatte om deg av det du har trodd på hele ditt liv. Guds ord sier at du ikke er et så godt menneske som du tror du er, Gud er langt ifra fornøyd med deg og egentlig så er du veldig skyldig for Gud fordi du er en synder. Om du da i tillegg går igjennom de 10 bud for å se om du er god nok til å bli frelst eller ikke, så ender du ihvertfall opp med å få en følelse som kan minne om janteloven. ( Rom 3.9-20 )

Men selvom janteloven kan minne om dette, så er erkjennelsen av at du trenger frelse og janteloven to forskjellige ting. Janteloven er skapt for å undertrykke mennesker, mens erkjennelsen av at du ikke klarer å leve opp til Guds standard og trenger frelse er skapt for å reise deg opp til å bli det mennesket Gud skapte deg til å være.

Desverre så er det mange kristne som aldri forstår at man skal gå videre i kristen livet etter de har opplevd en erkjennelse av å trenge frelse. De blir stående på dette stedet med en følelse av å være en mindreverdig synder for resten av sitt kristenliv, og dette igjen leder til en tanke om at de ikke må tro at de er noe, fordi de er bare en synder som er frelst av nåde.

Nå virker det i utgangspunktet ikke å være noe galt i å tro at man er en synder frelst av nåde. Trossalt så opplever jo alle kristne at de faller i synd, så da virker jo tanken om å være en synder som kjenner den onde lyst og rettferdig på samme tid som å være en fornuftig tanke. Men dette er faktisk en ubibelsk tanke som er blitt sittende igjen i den kristne tradisjonen av en uforståelig grunn.

Istedenfor å si at man er en synder frelst av nåde, så er det mere riktig iflg.2.Kor 5:17 å si at vi VAR syndere som ER frelst av nåde ved tro. Men NÅ er vi NYE mennesker i Jesus Kristus. For nærmere undervisning om hva det vil si å være et nytt menneske i Jesus Kristus, så henviser jeg til tidligere undervisninger om dette temaet.

Når vi da sier at vi er nå NYE mennesker i Jesus Kristus, så bygger vi også et solid fundament for å forstå at siden vi er frelst, så SKAL vi tro at vi er noe. Vi skal legge fra oss denne jantelov følelsen, vi skal gå videre forbi den erkjennelsen av at vi trenger frelse, fordi vi er frelst så det er et tilbakelagt stadie i våre liv.

Og som nye mennesker, så skal vi tro at vi er noe, vi har Guds godkjennelse på at vi kan ha et godt selvbilde. Den bibelske begrunnelsen for dette finner vi i 1.Mosebok 1:26. Som nye mennesker i Jesus Kristus så er vi skapt i Guds bilde, og det som er skapt i Guds bilde er godt. Jeg vil sterkt understreke nå at jeg IKKE sier at et nytt menneske i Jesus Kristus er feilfri, jeg sier heller IKKE at et nytt menneske i Jesus Kristus er 100% helligjort, jeg sier heller IKKE at et nytt menneske i Jesus Kristus er selv Gud. Men det jeg sier, med begrunnelse i bibelen, er at når du blir et nytt menneske i Jesus Kristus. Så blir du fri for evnen til synde bevisst, tilgitt all synd, et Guds barn, skapt i Guds bilde. OG DET GIR EN GOD NOK GRUNN TIL Å TRO AT DU ER NOE OG TIL Å HA ET GODT SELVBILDE.

" Ja det er vell og bra, men hva med hovmod ? " spør du kanskje. Blir du litt redd for å bli hovmodig utifra det jeg skriver ovenfor her ? Jeg skjønner at du kan ha den redselen, men 2.Kor 5:17 sier at du kan ikke bli hovmodig om du ikke selv bestemmer deg for det. Hva mener jeg med dette ?

Om du er et nytt menneske i Jesus Kristus, et Guds barn, skapt i Guds bilde så kan ikke du bli hovmodig om du ikke vil bli det. Du vil forstå dette bedre om du klikker deg frem til mine tidligere undervisninger om hva det vil si å være et nytt menneske i Jesus Kristus.

Så vær ikke redd for å tro at du er noe kjære bror eller søster i Kristus, men gled deg over den du er og tro at du er noe. Fordi du er et Guds barn, skapt i Guds bilde. Og det Gud har sagt er godt, skal ikke du si er dårlig.

Jeg forkaster Gud

Til konfirmasjonen forsøkte jeg å tro på Gud, men det gikk ikke. I årene etter forkastet jeg Gud fullstendig. Jeg diskuterte med troende av alle avskygninger, og de var rett og slett ikke overbevisende. Deres budskap om en allmektig Gud rimte ikke med den verden jeg levde i. Jeg så lykken bli skapt på siden av og delvis på tross av Gud. Og jeg så lidelse bli skapt i Guds navn, uten at de troende hadde gode forklaringer på hvorfor dette skjedde. At så mange udåder ble gjort av troende mennesker, inspirert av troens dogmer, gjorde det vanskelig å tro at deres Gud var hellig.

Etter å ha diskutert Gud med troende i alle mulige sammenhenger, satt jeg igjen med følelsen av at deres frelse var en blindvei. Den kunne gi noe, men tok like mye og innebar en stor risiko for å glemme noe vesentlig. Det fikk meg til å forkaste Gud som et unyttig begrep jeg ikke trengte bry meg med. Så jeg sluttet å tenke på Gud.

Det gikk lang tid, men en dag begynte jeg å tenke på Gud igjen. Det hadde gått så mange år at jeg faktisk så på troende med nye øyne. Jeg så hvordan troende mennesker kunne hente kraft i sin hengivenhet til Gud. Jeg forstod at troens kraft er reell. Prinsippene som ligger nedfelt i de ti budene er sunne. Tenkningen i dydene og syndene er sterk. Det stod for meg som så sunne og sentrale prinsipper at jeg ikke kunne avfeie dem som irrelevante, selv om jeg var en ateist. Gud finnes ikke, det visste jeg, og det endret seg ikke.

Jeg skaper Gud

Jeg innså at gudsbegrepet er så sterkt at det var synd å kaste det bort. Så jeg skapte Gud om i mitt bilde. Dette sier jeg helt uten ironi, med en freidighet lånt fra det faktum at gudsbegrepet er en viktig del av min kultur. Jeg har rett til å skape meg en egen Gud, slik alle har rett til å finne noe hellig i sitt liv. Jeg føler sterkt at vi alle trenger ankerfeste i noe hellig. I mitt tilfelle er det hellige min verdi som menneske. Min menneskelighet er hellig.

At min menneskelighet er hellig har mange implikasjoner. Det betyr at jeg er hellig selv om jeg mislykkes. Jeg er hellig selv om jeg forbryter meg mot andre mennesker. Jeg slutter aldri å bære den helligheten som er Gud. Ingen mennesker lever uten denne helligheten, derfor skal forbrytere behandles med respekt, og de skal får anledning til å gjøre opp for seg. De skal ha en mulighet for tilgivelse. Derfor skal også de som mislykkes få en ny sjanse, slik at muligheten for et godt liv ikke stjeles fra dem. Vår menneskelighet er hellig.

Dette er Gud, Gud skapt av tvil på min evne til å skape perleporter og paradigmer. Gud er kjernen i min skapertrang og i min evne til å forme jordisk lykke. Mitt hode og mine hender er redskaper for min Gud. Men de beste redskapene er troens ryggsøyle, håpets utviklingsevne og kjærlighetens handlekraft.

- Troens ryggsøyle

Vi trenger å tro på hverandre. Vi trenger tillit og trygghet. Dette handler om respekt og frihet. Gjennom å tro på deg, gir jeg deg den friheten og tryggheten du trenger for å handle. Gjennom å tro på meg selv skaper jeg den selvtilliten jeg trenger. Vi trenger tro.

- Håpets utviklingsevne

Vi trenger håp i våre liv. Vi trenger mål og drømmer, og livsglede. Dette handler om idealer, og det handler om muligheter for lykke. Gjennom å forvente gode ting skaper jeg godhet og positivitet, i mitt eget liv og andres. Våre forventninger til livet er med på å forme det. Dette er den milde kraften som ligger under lykkens muligheter i det samfunnet vi skaper. Vi trenger håp.

- Kjærlighetens handlekraft

Vi trenger kjærlighet. Vi trenger engasjement og rettferdighetsans. Dette handler om toleranse, innlevelse og omsorg, og det handler om vår evne til å tilgi. Tilgivelse krever handlekraft. Toleranse, innlevelse og omsorg krever handlekraft. Alle gode og oppbyggelige sider i livet krever en handlekraft vi bare kan finne i kjærligheten. Uten handlekraft mangler vi evnen til å skape gode liv og gode samfunn. Vi trenger kjærlighet.

Et liv i balanse

Livet trenger tro, håp og kjærlighet i store doser. Jeg selv og mitt liv, og mitt virke i andres liv, trenger de beste redskaper. Og vi trenger god balanse når vi bruker dem, slik at vår tro ikke blir en forvrengt egoisme, slik at vårt håp ikke blir flyktige drømmerier, og slik at vår kjærlighet ikke blir en hensynsløs kraftutfoldelse.

Når vi skaper oss et liv i god balanse, forløser vi også vår evne til å bruke de redskaper jeg har fortalt om her. Da blir vi livets mesterhåndverkere, vi blir fylt av en nådegave som kan deles med andre. Vi blir bærere av den sanne Gud.

Jeg tror, håper og elsker. Dette er min Gud. Mitt håndverk heter menneske.

I fylgje Aristoteles er mennesket eit fornuftig og politisk dyr (gr. zoon logon ekon, zoon politikon.) Han meinte at mennesket er skapt til å vere fornuftig, og skapt til å leve i fellesskap med andre. Han gjekk faktisk så langt som å seie at fridom ikkje er mogeleg utan eit samfunn, ein stat. I læreboka for filosofi i den vidaregåande skulen står det at

...både Platon og Aristoteles hadde eit praktisk formål med filosofien sin. Motivasjonen var å finne eit sikkert utgangspunkt for etikk og politikk, ein basis for gjennomføringa av den rettferdige staten. Men den rettferdige staten er ikkje eit mål i seg sjølv, han er eit nødvendig vilkår for det gode livet for mennesket og høvet til å utvikle seg. Aristoteles går til og med så langt som å hevde at eit menneske som lever utanfor eit eit samfunn, ikkje eigentleg er eit menneske. Ordet idiot er opphavleg gresk og blir brukt om den som ikkje er aktivt med i arbeidet med offentlege saker. (...)^[1]

Men korleis skal vi som kristne sjå på dette? Slik eg ser det, så bygger det overnaturlege på et naturlege. Eller som Thomas Aquinas sa det: "Nåden øydelegg ikkje naturen, men fulkommengjer den."^[2] Difor trur eg at desse to tinga --- mennesket som politisk og fornuftig dyr --- blir fullkommengjort på det overnaturlege planet. Som utgangspunkt vil eg ta for meg 1Mos 1:26-31:

Då sa Gud: "Lat oss skapa menneske i vårt bilete, i vår likning! Dei skal råda over fiskane i havet og fuglane under himmelen, over feet og alle villdyra og alt krypet som krælar på jorda." Så skapte Gud mennesket i sitt bilete, i Guds bilete skapte han det, til mann og kvinne skapte han dei. Og Gud velsigna dei og sa til dei: "De skal veksa og aukast, fylla jorda og leggja henne under dykk. De skal råda over fiskane i havet og fuglane under himmelen og alle dyr som det kryr av på jorda!" Og Gud sa: "Sjå, eg gjev dykk alle planter som set frø, så mange som finst på jorda, og alle tre som ber frukt med frø i. Dei skal vera til føde for dykk. Og alle dyr på jorda, alle fuglar under himmelen og alt som kryp på jorda, alt som har livsande i seg, gjev eg alle dei grøne plantene til føde." Og det vart så. Og Gud skoda alt det han hadde gjort, og sjå, det var overlag godt. Og det vart kveld, og det vart morgon, sjette dagen.

Fornuftig dyr. Eg har allereie skrive litt om dette i denne posten, men eg vil gjerne skrive litt meir. Eg vil ta utgangspunkt i Summa Theologiæ (ST) av Thomas Aquinas. Thomas tar for seg spørsmålet om Guds fornuft og vilje (og dermed også hans kjærleik) i ST 1a, 14-21. Thomas tar der opp mellom anna Guds kunnskap og erkjenning, Guds vilje, Guds kjærleik, etc.Knut Erik Tranøy skriv litt om dette:

Man kan [ifølge Thomas] skille mellom «metafysiske» og «kristne» egenskaper hos Gud. «Metafysiske» kaller jeg slike egenskaper som uendelighet, immaterialitet, ren akt, osv.; «kristne» egenskaper som levende, god kjærlig, allmektig, osv.

Det er først verd å merke seg at Thomas utleder Guds kristne egenskaper fra hans metafysiske egenskaper. At Gud er et intellekt eller har kunnskap, utledes i I. 14, art 1 ... fra Guds uendelighet og immaterialitet. Dernest utleder han Guds vilje fra Guds intellekt og så Guds kjærlighet fra hans vilje. Dette er da ett av de punkter hvor den aquinatiske intellektualisme får et karakteristisk og tydelig uttrykk. Betydningen av denne rekkefølgen for en kristen moralfilosof er lett å se: mennesket er skapt i Guds bilde. Det betyr blant annet at menneskets sjelsliv på disse punkter også har samme struktur.^[3]

Mennesket er altså skapt i Guds bilete som eit fornuftig vesen. Og sidan nåden fullkommengjer naturen, så vil vår fornuft bli fullkommengjort i Gud. "Og dette er det evige livet," seier Kristus, "at dei kjenner deg, den einaste sanne Gud, og han du sende, Jesus Kristus." (Joh 17:3)

Politisk dyr. Dette kan vi ikkje komme fram til utelukkande gjennom fornuft, men gjennom openberring. Sidan Gud er treeinig, så er vi skapt til å leve i samfunn, ikkje berre med Han, men med alle menneske. Knut Grønvik tar opp dette i Vårt Land:

Vi er skapt i Guds bilde til liv og fellesskap. Han som har skapt oss, er fellesskapets urbilde: Faderen, Sønnen og Ånden. Dette bildet av samhørighet er det Kristus er kommet for å kalle fram i oss.

Vårt sanne mål, som fornuftig og politisk dyr. Det sanne målet finn vi i det som ein i katolsk teologi kaller for "det sæle synet," det at vi skal sjå Gud. I katekisma står det:

1028. Fordi Gud er transcendent, kan Han først bli sett slik Han er når Han selv åpner sitt mysterium slik at det kan skues umiddelbart av mennesket, og når Han gir mennesket evne til det. Slik å skue Gud i Hans himmelske herlighet kaller Kirken "det salige syn":

Hvilken herlighet og lykke skal ikke falle i din lodd: å få se Gud, få den ære å ta del i frelsens og det evige lysets gleder i samvær med Kristus, Herren, din Gud, (...) å nyte gledene ved å ha oppnådd udødelighet, sammen med de rettferdige og Guds venner i himlenes rike.

Dette består i to ting, ei evig kontemplasjon av sanninga og eit fullkomment fellesskap, i vår skuen av Gud. Dette kan vi lese om i NT, der det står at vi, i himmelen, "skal vi sjå andlet til andlet" og "då skal eg kjenna alt fullt ut, liksom eg fullt ut er kjend av Gud." (1Kor 13:12) Og vidare, i 1Joh 3:2: "Mine kjære, no er vi Guds born, og det er enno ikkje openberra kva vi skal bli. Vi veit at når han openberrar seg, skal vi bli like han, for vi skal sjå han som han er." (mine uthevingar) Dette sæle synet er på ein å same tid eit fullkomment fellesskap med Gud, og med dei heilage, og ein fullkommen kontemplasjon av sanninga. I Gud møter vi altså vårt sanne mål, vårt telos, som fornuftige og politiske dyr.

Noter & referansar:

[1] Birkeland, Bomann-Larsen & Jor, Filosofi: Eit første møte (Oslo: Gyldendal, 2000) s. 170  [ISBN: 8205262535]

[2] Summa Theologiæ, ST 1a, 1.8, ad2. Dette er omsett frå engelsk, og den engelske teksten er slik: "Grace does not destroy nature but perfects it." (Kjelde)

[3] Thomas Aquinas, Om loven, Guds attributter, tro og viten og kjønnslivet i paradiset. Oversettelse, innledning og kommentar ved Knut Erik Tranøy (Oslo: Pax, 1967), s. 152.

Citat af Abraham Lincoln (1809-1865), USA's 16. præsident i perioden 1861-1865.

Klik her for at se flere citater af Abraham Lincoln.

Citat af Ralph Waldo Emerson (1803-1882), amerikansk forfatter og filosof.

Klik her for at se flere citater af Ralph Waldo Emerson.