Så lurer jeg på, hvordan kan ellers oppegående person sammenligne homofili med pedofili?. Homofili er hvor to mennesker av samme kjønn blir tiltrukket av hverandre, det er ikke snakk om noen form for overgrep av små barn, eller tvang av noen slag, det er snakk om kjærlighet. Pedofili derimot, er hvor et voksent mennesker forgriper seg på barn, forsvarsløse barn. Her er det absolutt ingen fellestrekk!. Til tross for min "fødsels defekt" anser jeg meg selv som et menneske, et menneske som fortjener å oppleve kjærlighet. På ingen måte ville jeg skadet samfunnet, om jeg forelsket meg i en annen mann, og innledet et forhold til denne personen. Man sier at homofile ikke skal kunne få lov til å gifte seg i kirken, fordi Bibelen motsetter seg dette. Nå har jeg også lest Bibelen, som liten gikk jeg på søndagsskole, og mye av lærdommen fra den tiden sitter igjen ennå. Joda, nå står det noen linjer om Bibelens meninger om homofili, et sted står det at det er syndig og utilgivelig, mens et annet sted står det at Gud tilgir alle våre synder. Så om jeg tolker Bibelen riktig, ville jeg til tross for min legning, allikevel bli tilgitt ved perleporten.

Jeg vil gjerne få barn en gang, ikke idag, men engang i fremtiden. Men som homofil blir den naturlige måten å lage barn på ganske utelukket for mitt vedkommende, men det finnes jo alternativer. Men jeg har ikke muligheten til å adoptere her i Norge, og siden også surrogat mor er ulovlig, finnes det ikke noe alternativ igjen for meg. Grunnen til at adopsjon for homofile ikke er lov, er på grunn av en gammeldags lov, en lov som forteller at alle barn trenger en mor og en far, for å kunne få en trygg å god oppvekst. Tull, sier jeg. Det finnes mange barn som vokser opp uten en far eller mor, barn som også vokser opp og blir en positiv del av samfunnet. Jeg vokste også opp uten en far, det var min mor, mine brødre og jeg. Jeg har nå også blitt en del av samfunnet, en positiv del. Barn av homofile foreldre ville blitt mobbet sier man, igjen så er dette bare en dårlig unnskyldning. For det første finnes det svært liten, om noen forskning på nettopp dette. For det andre er det igjen hos oss voksne dette ligger, hadde barn blitt fortalt og lært at homofili ikke er noe unormal og farlig, ville plutselig homofili forsvunnet som grunnlag for mobbing. Også et det ikke til å stikke under en stol, at unger finner alltid en eller annen grunn for å mobbe et annet barn, være seg teite klær eller rare briller. Både homofilt ekteskap og homofil adopsjon er blitt lov i en rekke land, land hvor forskning rundt dette ikke viser mye negativt. Barn av homofile foreldre vokser opp til å bli gode og produktive medlemmer av samfunnet, de har heller ikke større "risiko" for å bli homofile selv. Så spør jeg, er det bedre for et barn å leve i et utrygt og kanskje voldelig hjem, eller leve i et trygt å godt hjem med to mødre eller fedre? Nå sier ikke jeg at jeg skal ha rett til å adoptere kun fordi jeg er homofil, men jeg vil ha retten til å bli vurdert som adoptiv forelder, som heterofile har retten til.

Samfunnet er alt for opptatt av legning, og sette ulike menneske grupper i bås. Dette er snakk om verdien på et menneske, og det menneskes rett til å få leve et så godt liv som mulig, uten å måtte bli plaget og forfulgt på grunn av sin legning...

Men både lommemannen og Staff er mennesker, på lik linje med alle oss andre, og fortjener å bli respektert som de menneskene de er. Nå sier ikke jeg at lommemannen ikke gjorde noe galt, for det gjorde han så absoult. Men han fortjener en rettferdig rettsgang, slik at han vil få en mest mulig rettferdig straff. Skjønt det vil jo bli litt vanskelig med Norges straffelover, men det er er meningssak. Men jeg kan skjønne de menneskene som vil være uenig med min påstand om at lommemannen er like mye verdt som resten av oss, for ingen vil vel like å likestille seg med han. Men som jeg lærte som student, man kan ikke dømme et menneske, men man kan dømme menneskets handlinger. Og det betyr at også lommemannen er et menneske, og er like mye verdt som et menneske.

Når det gjelder Staffs uttalelser i media, mener jeg det bare beviser at hans tid som advokat burde vært over for lenge siden, og det viser bare hvor lite Staff egentlig vet om barnepsykologi. Og på grunn av Staffs uvitenhet på området, klarer jeg heller ikke la meg provosere av hans uttalelser. Jeg er ikke enig i hva Staff sier, og mener han burde vært pensjonert for lenge siden. Men også Staff er et menneske, og jeg repekterer han for nettopp det, men jeg respekterer ikke hans uttalelser.

Det å drapstrue Staff blir i mine øyne, er en feig og barnslig handling. For det første er det hans jobb og forsvare sin klient, uansett om han er skyldig eller ikke. Og hans meninger er hans meninger, og han har rett til å mene det han vil, uansett hvor lite både du og jeg liker dem. Men han fortjener da virkelig ikke dø, gjør han vel?

368. Kirkens åndelige tradisjon legger også vekt på hjertet, som i bibelsk forstand betyr "menneskets innerste" (jfr. Jer 31, 33), der hvor mennesket til syvende og sist sier ja eller nei til Gud.

Men ordet hjarta kan også omsetjast med "sinn" eller "intellekt." Dette handlar mykje om at mennesket, i motsetnad til dyr og plantar, er rasjonelle vesen, at menneskets vesen er karakterisert av at det er rasjonelt, og at det på grunn av dette har ein vilje. Her meiner eg at det er viktig å peike på dydene --- og på integriteten. Platon skilde mellom tre sjelsevner eller tre delar i menneskesjela; fornuft, vilje og attrå. Aristoteles sa at desse tre sjelsevnene er det intellektuelle, det sanselege og det vegetative. Aquinas tok tak i Aristoteles si inndeling, men delte det opp meir, i (1) intellekt/fornuft, (2) vilje, (3) sansing/persepsjon, (4) instinkt, og (5) drifter.

Platon sa at det var fire menneskelege dyder, fire kardinaldyder^[1]. Desse var rettferd (som handlar om harmoni mellom dei tre sjelsevnene), visdom (som er fornuftas dyd), mot (som er viljas dyd) og måtehald (som er attråas dyd). Desse finn vi også i Bibelen: "Elsker du rettferdighet? Vit at dydene er visdommens verk, for den lærer deg sindighet og klokskap, rettferdighet og mannsmot, --- det beste menneskene har i livet!" (Visd 8:7) Aristoteles fjerna ikkje kardinaldydene, men fokuserte heller på praktisk klokskap, fronesis. I Wikipedia står det:

Aristotle distinguishes between two intellectual virtues: sophia and phronesis. Sophia (usually translated "wisdom") is the ability to think well about the nature of the world, to discern why the world is the way it is (this is sometimes equated with science); sophia involves deliberation concerning universal truths. Phronesis is the ability to think about how and why we should act in order to change things, and especially to improve one's own life. Aristotle says that phronesis is not simply a skill, however, as it involves not only the ability to decide how to achieve a certain end, but also the ability to reflect upon and determine that end (this latter point is denied by some commentators, who contend that Aristotle considers the desired end, eudaimonia, to be given, such that phronesis is merely the ability to achieve that end).

Dette handlar om rasjonalitet. For å handle etisk, må ein vere rasjonell. Og difor kan vi seie at menneskehjarta, der både det vonde og det gode har sitt sete i mennesket, er intellektuelt. Og dette skal vi leggje under Gud, vi skal vere trufaste mot sanninga. Som Salomo seier det: "Ta vare på hjarta framfor alt du tek vare på, for livet går ut frå det." (Ord 4:23) "Age for Herren er opphav til visdom, å kjenna Den Heilage er vit." (Ord 9:10) Eller som DKKK seier om kardinaldydene:

1805. Det er fire dyder alt dreier seg om og avhenger av. Av den grunn kalles de "kardinaldyder"; alle andre forholder seg til dem. Dette er klokskap, rettferdighet, mot og måtehold. "Elsker du rettferdighet? Vit at dydene er visdommens verk, for den lærer deg sindighet og klokskap, rettferdighet og mannsmot" (Visd 8, 7). Under andre navn roses disse dydene mange steder i Skriften.

1806. Klokskap er den dyd som gjør den praktiske fornuft skikket til, under alle omstendigheter, å skjelne vårt sanne gode og å velge de rette midler til å oppnå det. "Den kloke gir akt på sine skritt" (Ordsp 14, 15). "Vær da våkne i tanke og sinn, så dere lever i bønnen" (1 Pet 4, 7). Klokskap er "den rette regel for handling", skriver St. Thomas, i tilslutning til Aristoteles. Den må ikke forveksles med fryktsomhet eller angst, heller ikke med falskhet eller forstillelse. Den kalles auriga virtutum (dydenes kusk), for den styrer de andre dydene ved å gi dem retning og grenser. Det er klokskapen som på en umiddelbar måte leder samvittighetens omdømme. Det kloke menneske beslutter og ordner sin fremferd i samsvar med dette omdømmet. I kraft av denne dyden anvender vi ufeilbarlig moralprinsippene på enkelttilfeller, og vi overvinner tvil angående det gode som skal gjøres, og det onde som skal unnflys.

1807. Rettferdighet er den moraldyd som består i varig og fast vilje til å gi Gud og nesten det som tilkommer dem. Rettferdighet mot Gud kalles "religionsdyd" (virtus religionis). I forholdet til mennesker gjør den skikket til å gi akt på den enkeltes rettigheter og til å opprette harmoni i mellommenneskelige forhold under hensyntagen til den enkeltes rett og fellesskapets beste. Det rettskafne menneske, som ofte nevnes i De Hellige Bøker, kjennetegnes ved alltid å tenke rett og fare rett frem overfor sin neste. "Du skal ikke holde med noen fordi han er fattig, og ikke gi noen rett fordi han er mektig. Rettferdig skal du dømme din landsmann" (Lev 19, 15). "De som er herrer, må la sine slaver få hva rett og rimelig er, og tenke på at de selv har en herre i himmelen" (Kol 4, 1).

1808. Mot er den moraldyd som under vanskeligheter sørger for fasthet og utholdenhet i å søke det gode. Den styrker beslutningen om å stå imot fristelser og overvinne hindringer i morallivet. Motets dyd setter i stand til å overvinne frykt, ja, dødsfrykt, og til å utstå prøvelser og forfølgelser. Den setter i stand til å gi avkall på sitt liv og ofre det for en rettferdig saks skyld. "Herren er min styrke og lovsang" (Sal 118, 14). "I verden vil dere møte lidelser og motgang. Men fatt mot! Jeg har overvunnet verden" (Joh 16, 33).

1809. Måtehold er den moraldyd som holder trangen til forlystelser i tømme og sørger for likevekt i bruken av skapte goder. Den sikrer viljens herredømme over instinktene og holder lysten innenfor anstendighetens grenser. Det måteholdne menneske retter sitt sanselige begjær inn mot det gode, utøver sunt skjønn så det ikke "følger sitt hjertes lyster" (jfr. Sir 5, 2). Måtehold prises ofte i Det Gamle Testamente: "La deg ikke lede av ditt begjær, men hold din lidenskap i tømme" (Sir 18, 30). I Det Nye Testamente kalles den "sømmelighet" eller "edruelighet". Vi skal "leve vårt liv i denne verden sømmelig, rettskaffent og fromt" (Tit 2, 12).

Å leve godt er ikke noe annet enn å elske Gud av hele sitt hjerte, hele sitt sinn og i all sin gjerning. Det er Ham vi forbeholder hele vår kjærlighet (ved måtehold) som ingen ulykke kan få til å vakle (det har med mot å gjøre), som adlyder Ham alene (og dette er rettferdigheten), som årvåkent gransker alle ting av frykt for å bli overrasket av lureri og løgn (og dette er klokskap).

Noter og referansar:

[1] Dette har ikkje noko med kardinalar i den katolske kyrkja å gjere, men det handlar om "knaggar." Alle dyder legg seg under desse fire.

I fylgje Aristoteles er mennesket eit fornuftig og politisk dyr (gr. zoon logon ekon, zoon politikon.) Han meinte at mennesket er skapt til å vere fornuftig, og skapt til å leve i fellesskap med andre. Han gjekk faktisk så langt som å seie at fridom ikkje er mogeleg utan eit samfunn, ein stat. I læreboka for filosofi i den vidaregåande skulen står det at

...både Platon og Aristoteles hadde eit praktisk formål med filosofien sin. Motivasjonen var å finne eit sikkert utgangspunkt for etikk og politikk, ein basis for gjennomføringa av den rettferdige staten. Men den rettferdige staten er ikkje eit mål i seg sjølv, han er eit nødvendig vilkår for det gode livet for mennesket og høvet til å utvikle seg. Aristoteles går til og med så langt som å hevde at eit menneske som lever utanfor eit eit samfunn, ikkje eigentleg er eit menneske. Ordet idiot er opphavleg gresk og blir brukt om den som ikkje er aktivt med i arbeidet med offentlege saker. (...)^[1]

Men korleis skal vi som kristne sjå på dette? Slik eg ser det, så bygger det overnaturlege på et naturlege. Eller som Thomas Aquinas sa det: "Nåden øydelegg ikkje naturen, men fulkommengjer den."^[2] Difor trur eg at desse to tinga --- mennesket som politisk og fornuftig dyr --- blir fullkommengjort på det overnaturlege planet. Som utgangspunkt vil eg ta for meg 1Mos 1:26-31:

Då sa Gud: "Lat oss skapa menneske i vårt bilete, i vår likning! Dei skal råda over fiskane i havet og fuglane under himmelen, over feet og alle villdyra og alt krypet som krælar på jorda." Så skapte Gud mennesket i sitt bilete, i Guds bilete skapte han det, til mann og kvinne skapte han dei. Og Gud velsigna dei og sa til dei: "De skal veksa og aukast, fylla jorda og leggja henne under dykk. De skal råda over fiskane i havet og fuglane under himmelen og alle dyr som det kryr av på jorda!" Og Gud sa: "Sjå, eg gjev dykk alle planter som set frø, så mange som finst på jorda, og alle tre som ber frukt med frø i. Dei skal vera til føde for dykk. Og alle dyr på jorda, alle fuglar under himmelen og alt som kryp på jorda, alt som har livsande i seg, gjev eg alle dei grøne plantene til føde." Og det vart så. Og Gud skoda alt det han hadde gjort, og sjå, det var overlag godt. Og det vart kveld, og det vart morgon, sjette dagen.

Fornuftig dyr. Eg har allereie skrive litt om dette i denne posten, men eg vil gjerne skrive litt meir. Eg vil ta utgangspunkt i Summa Theologiæ (ST) av Thomas Aquinas. Thomas tar for seg spørsmålet om Guds fornuft og vilje (og dermed også hans kjærleik) i ST 1a, 14-21. Thomas tar der opp mellom anna Guds kunnskap og erkjenning, Guds vilje, Guds kjærleik, etc.Knut Erik Tranøy skriv litt om dette:

Man kan [ifølge Thomas] skille mellom «metafysiske» og «kristne» egenskaper hos Gud. «Metafysiske» kaller jeg slike egenskaper som uendelighet, immaterialitet, ren akt, osv.; «kristne» egenskaper som levende, god kjærlig, allmektig, osv.

Det er først verd å merke seg at Thomas utleder Guds kristne egenskaper fra hans metafysiske egenskaper. At Gud er et intellekt eller har kunnskap, utledes i I. 14, art 1 ... fra Guds uendelighet og immaterialitet. Dernest utleder han Guds vilje fra Guds intellekt og så Guds kjærlighet fra hans vilje. Dette er da ett av de punkter hvor den aquinatiske intellektualisme får et karakteristisk og tydelig uttrykk. Betydningen av denne rekkefølgen for en kristen moralfilosof er lett å se: mennesket er skapt i Guds bilde. Det betyr blant annet at menneskets sjelsliv på disse punkter også har samme struktur.^[3]

Mennesket er altså skapt i Guds bilete som eit fornuftig vesen. Og sidan nåden fullkommengjer naturen, så vil vår fornuft bli fullkommengjort i Gud. "Og dette er det evige livet," seier Kristus, "at dei kjenner deg, den einaste sanne Gud, og han du sende, Jesus Kristus." (Joh 17:3)

Politisk dyr. Dette kan vi ikkje komme fram til utelukkande gjennom fornuft, men gjennom openberring. Sidan Gud er treeinig, så er vi skapt til å leve i samfunn, ikkje berre med Han, men med alle menneske. Knut Grønvik tar opp dette i Vårt Land:

Vi er skapt i Guds bilde til liv og fellesskap. Han som har skapt oss, er fellesskapets urbilde: Faderen, Sønnen og Ånden. Dette bildet av samhørighet er det Kristus er kommet for å kalle fram i oss.

Vårt sanne mål, som fornuftig og politisk dyr. Det sanne målet finn vi i det som ein i katolsk teologi kaller for "det sæle synet," det at vi skal sjå Gud. I katekisma står det:

1028. Fordi Gud er transcendent, kan Han først bli sett slik Han er når Han selv åpner sitt mysterium slik at det kan skues umiddelbart av mennesket, og når Han gir mennesket evne til det. Slik å skue Gud i Hans himmelske herlighet kaller Kirken "det salige syn":

Hvilken herlighet og lykke skal ikke falle i din lodd: å få se Gud, få den ære å ta del i frelsens og det evige lysets gleder i samvær med Kristus, Herren, din Gud, (...) å nyte gledene ved å ha oppnådd udødelighet, sammen med de rettferdige og Guds venner i himlenes rike.

Dette består i to ting, ei evig kontemplasjon av sanninga og eit fullkomment fellesskap, i vår skuen av Gud. Dette kan vi lese om i NT, der det står at vi, i himmelen, "skal vi sjå andlet til andlet" og "då skal eg kjenna alt fullt ut, liksom eg fullt ut er kjend av Gud." (1Kor 13:12) Og vidare, i 1Joh 3:2: "Mine kjære, no er vi Guds born, og det er enno ikkje openberra kva vi skal bli. Vi veit at når han openberrar seg, skal vi bli like han, for vi skal sjå han som han er." (mine uthevingar) Dette sæle synet er på ein å same tid eit fullkomment fellesskap med Gud, og med dei heilage, og ein fullkommen kontemplasjon av sanninga. I Gud møter vi altså vårt sanne mål, vårt telos, som fornuftige og politiske dyr.

Noter & referansar:

[1] Birkeland, Bomann-Larsen & Jor, Filosofi: Eit første møte (Oslo: Gyldendal, 2000) s. 170  [ISBN: 8205262535]

[2] Summa Theologiæ, ST 1a, 1.8, ad2. Dette er omsett frå engelsk, og den engelske teksten er slik: "Grace does not destroy nature but perfects it." (Kjelde)

[3] Thomas Aquinas, Om loven, Guds attributter, tro og viten og kjønnslivet i paradiset. Oversettelse, innledning og kommentar ved Knut Erik Tranøy (Oslo: Pax, 1967), s. 152.

Avisa Dagen viser til eit frokostmøte som vart arrangert av Civita, og tidlegare statsråd Kristin Clemet. Her poengterte Janne Haaland Matlary at det kristne mennesketsynet har mista sitt "grep" på det norske samfunnet. Med "det kristne menneskesynet" meiner ho hovudsakleg det syn som tillegg alle menneske --- frå zygote til [naturleg ]død --- same verdi. Det står:

Professoren viste til at en sykepleierstsudent i en hovedoppgave nylig stilte spørsmålet: Hvorfor vi ikke kan ta livet av multi-handicapede barn? I følge henne er de bare en belasting og har ingen nytte i samfunnet.

– Det er nøyaktig det samme synet man hadde i hendensk tid i Norge. De tusen årene som er gått siden da har preget vårt syn på at menneskeverdet ikke henger sammen med fysisk styrke og funksjonsdyktighet.

– Dette menneskesynet er hele tiden under press for å marginaliseres, både økonomisk og normativt. Jeg tror at når kristendommen fases ut, så vil det store skillet ligger der. Det kommer til å bli det store skillet i det etter-kristne samfunnet, slo Haaland Matlary fast.

Inge Lønning var også der, og påpeika at når kristendommen blir marginalisert, så søkjer fleire annan religiøsitet. "Det typiske i dagens Norge," sa han, "er at tomrommet fylles med de dårligste restproduktene av amerikansk religiøsitet, som årlig manifisteres i Alternativmessen. Den tiltrekker seg flere og flere moderne nordmenn som er opptatt av det den typen messer tilbyr: nemlig selvdigging på tusen forskjellige måter... Dette tomrommet fylles også med relativt ubestemmelige former for privat religiøsitet som søker sosialiseringsytringer. Fremdeles registreres det nye trossamfunn i Norge og det vil sansynligvis skje i økende tempo i årene som kommer."

Dette kan bli eit stort problem, og eg trur at vi kristne har litt av skylda. Norge er eit svært anti-intellektuelt samfunn. Når dette blir tatt opp av kristne, så fører det til at vi ikkje klarer å møte utfordringa frå den alternative religiøsiteten. For er det noko den gjer, så er det å møte folk sine emosjonelle problem på svært interessante måtar. Problemet er at det ofte ikkje er plass til det intellektuelle. Men når dette også blir skvisa ut frå kristendommen, så ser vi kva resultatet blir.

Det er særligt del 2 i første kapitel, jeg vil beskæftige mig med. Denne del er kaldet Natural Law as ”science”. Heri giver han en meget kort begrundelse for sin naturretsteori. Han slår fast, at kernen i hans naturretsteori er en objektiv morallov. Denne objektive morallov fortæller hvorledes mennesket skal agere og handle for at få tilfredsstillet menneskets iboende natur. Eller som Rothbard selv formulerer det:

The natural law ethic decrees that for all living things, “goodness” is the fulfillment of what is best for that type of creature.

Dette er tydeligvis et naturalistisk standpunkt. Rothbard ved godt, at dette er et særdeles kritisabelt standpunkt og forsøger også at imødegå de klassiske kritikpunkter, men det er i mine øjne ikke et forsøg, der demonstrerer hans naturalistiske grundlags overlegenhed. Snarere tværtimod. Rothbard forsøger nemlig at besvare en underlig blanding af G.E. Moores naturalistiske fejlslutning og David Humes is-ought-gap. Han skriver, at nogle kritikere påpeger, at Rothbards naturretsteori forveksler og sammenblander facts og values. Dette er en bred og anelse karikeret beskrivelse af kritikken, så lad mig uddybe den lidt.

G.E. Moores kritik
Det første kritikpunkt er blevet fremført af G.E. Moore primært i dennes Principia Ethica. Moore mener, at nogle egenskaber eller fænomener er så simple, at de ikke kan reduceres og forklares. Disse egenskaber består nemlig kun af dem selv. Moore nævner som eksempel farven gul. Man kan fortælle, at menneskets oplevelse af gul bliver stimuleret ved elektromagnetisk stråling med en bølgelængde på mellem 570 og 590 nanometer. Man kan også fortælle, at citroner er gule. Men strålingen og citronerne definerer ikke hvad gul egentlig er. Det er selvfølgelig sandt, at en bestemt stråling stimulerer vores øjne til at se gult og at citroner er gule, men det er ikke selve essensen af vores oplevelse af farven gul. Farven gul er nemlig irreducerbar og den kan ikke forklares uden at opfatte farven gul.
Heroverfor står et fænomen som en hest. Man kan godt give en definition af en hest, fordi den består af mange forskellige egenskaber, man kan opregne og optælle. Man kan til at starte med sige, at hesten er et uparrettåede hovdyr af klassen pattedyr og familien equidae. Herefter kan du forklare hvad uparrettåede, hovdyr, pattedyr og equidae betyder. Til allersidst vil du så stå tilbage med en række irreducerbare egenskaber eller fænomener. Disse egenskaber er ikke mulige at forklare til personer, der ikke kan tænke på dem eller opfatte dem, da de kun består af sig selv. Farver er en af disse egenskaber.

Moore mener, at godhed ligeledes er en disse irreducerbare egenskaber. Hvad der er godt kan ikke defineres som lykke eller som hos Rothbard hvad der fremmer menneskets natur. Man kan sagtens sige, at lykke er godt eller at det at fremme menneskets natur er godt, men det er kun sammenligneligt med det faktum, at citroner er gule. Gul bliver ikke det samme som citron af den grund og det at fremme menneskets natur bliver heller ikke det samme som selve egenskaben god. Godhed er med andre ord sui generis, altså unik i dens karakter. At forsøge at forklare moralbegrebet god semantisk ved hjælp af naturlige og ikke-moralske termer såsom lyst, lykke og hvad der fremmer menneskets natur er simpelthen ikke muligt. Godhed kan kun opfattes - og hermed åbner Moore op for en intuitionsbaseret moralteori.

David Humes kritik
Den anden kritik bliver til tider også kaldt den naturalistiske fejlslutning, men det er mere korrekt at kalde den for the is-ought-gap. Det er primært denne Rothbard forsøger at besvare, dog gør han reelt intet andet end at mudre og komplicere sin egen teori. Kritikkens mest kendte fortaler er David Hume og kritikken har med rette en fremtrædende plads i enhver ABC-bog i etik.

Hume mener kort sagt, at kun sætninger man kan verificere eller falsificere er semantisk meningsfulde. Af disse semantisk meningsfulde sætninger findes der kun to slags – analytiske eller syntetiske sætninger. De analytiske sætninger er kendetegnende ved, at de kan verificeres ved logisk analyse, idet det ville være selvmodsigende at benægte dem. Som eksempel på en sådan sætning kan man nævne klassikeren ”alle ungkarle er ugifte”. Det ligger i selve definitionen af udtrykket ”ungkarl”, at man er ugift, derfor ville det være en selvmodsigelse at benægte det. Analytiske sætninger omhandler altså a priori-viden såsom logiske definitioner og matematik.
Syntetiske sætninger er derimod ikke selvmodsigende at benægte og kan ikke bevises a priori. De er dog stadig meningsfulde sætninger, der kan verificeres og falsificeres – bare ved hjælp af empirien. Den syntetiske sætning ”alle ungkarle er lykkelige” kan nemlig bevises eller modbevises ved hjælp af en empirisk undersøgelse, derfor er den meningsfuld. Syntetiske sætninger er altså de meningsfulde sætninger, der beskæftiger sig med a posteriori-viden.

Overfor disse to typer af meningsfulde sætninger finder man de etiske bør-sætninger såsom ”man bør ikke slå ihjel”. Disse sætninger er ikke blot deskriptive, men normative, idet foreskriver og anbefaler en ønsket adfærd. Ifølge Hume er det ikke muligt at bevise eller modbevise disse sætninger, og derfor er de meningsløse. Man kan ikke ved hjælp af logisk analyse bevise, at det sandt, at man ikke bør slå ihjel. Man kan lige så vel påstå, at man bør slå ihjel. Man begår ikke en selvmodsigelse af den grund. Ligeledes kan man ikke bevise ad empirisk vej, at man ikke bør at slå ihjel. Man kan hverken se, høre, mærke, smage eller lugte sig frem til, om man bør slå ihjel eller ej. Man kan et beskrive det at slå ihjel – farverne, lyden, handlingsforløbet og så videre – men intet sted kan man sanse sig frem til godheden eller ondskaben i at slå ihjel. Sanserne kan altså heller ikke hverken bevise eller modbevise sætningen ”man bør ikke slå ihjel”. Det samme gælder for sætningerne ”man bør maksimere lykken” eller ”man bør fremme hvad der er i den menneske- lige naturs interesse”.

Endvidere mener Hume, at de fleste moralfilosoffer begår den fejltagelse at tro, at bør-sætninger er semantisk meningsfulde og kan udledes ved hjælp af logik og empiri. Hume pointerede, at man allerhøjest i princippet kan analysere sig frem til hvad der sker hvis man slår ihjel, hvad der maksimerer lykke og hvad der er i den menneskelige naturs interesse. Dette foreskriver bare ingen moralsk adfærd i sig selv. Bare fordi noget er på en bestemt måde, så er det ikke ensbetydende med, at det bør være på denne måde. Det normative bør kan simpelthen ikke udledes af rent deskriptiv fakta.

Murray Rothbards svar
Rothbards svar på denne massive kritik er rimelig simpel (for ikke at sige enfoldig og mangelfuld). Han beskæftiger sig slet ikke med Moores kritik og som svar til Humes klassiske kritik citerer han i første omgang blot John Wild for følgende:

Goodness and badness in their ontological sense are not phases of abstract structure, but rather modes of existence, ways in which the existential tendencies determined by such structures are either fulfilled or barely sustained in a deprived, distorted state.

Dette svar lyder som noget man kunne støde på i Aristoteles' teleologiske naturopfattelse. Særligt når samme Wild fortsætter med at fortælle om den ufuldendte plante, der ikke får lys nok og det ufuldendte menneske, der er lamt.
Påstanden om, at alt stræber efter ultimative, naturgivne finalårsager er i mine øjne ret kontroversiel og utænkelig. Den mekaniske naturopfattelse, som naturvidenskaben er baseret på, fortæller nemlig, at årsagerne tidsmæssigt går forud for virkningerne. Årsagssammenhænge strækker fra fortiden til fremtiden. Den teleologiske naturopfattelse vender dette på hovedet, hvilket betyder, at vilkår og betingelser i fremtiden har indflydelse på fortiden og at det derfor ultimativt set bliver fremtiden, der trækker fortiden. For mig at se er det absurd. Aristoteles, Wild og Rothbard ville med garanti påpege, at planten vender sig mod lyset for at realisere sit potentiale som en levende, reproducerende plante. Dette er bare en tåbelig påstand, der er i direkte modsætning til mutationsteori, darwinisme og opdagelsen af den genetiske kode, der alt sammen har vist, at biokemien faktisk kan reduceres til traditionelle, mekaniske årsagssammenhænge.

Man kan selvfølgelig også tolke det som om Rothbard og Wild blot mener, at levende og bevidste væsener har formål og hensigter bag deres handlinger, og det er opfyldelsen af disse formål, der er godt. Dette forklarer ikke hvad Rothbard og Wild mener med deres henvisning til planten, men lad os glemme det for et kort sekund.
Det er sandt, at levende og bevidste væsener har formål med deres handlinger. Men kan disse formål virkelig reduceres til ét enkelt formål, som Rothbard og Wild ønsker det? Rothbard skriver i et senere kapitel, at dette formål er at opretholde sit eget liv (og deraf udleder han sine moralske naturlove), men er alle handlinger virkelig motiveret af dette? Umiddelbart vil jeg mene, at man kan spore et dybt ocean af selvdestruktive handlinger, der ikke ligefrem er medvirkende til at opretholde den handlendes liv. Dette er ikke mindst tilfældet med mennesket: Vi ryger, drikker, spiser svampe og begår selvmord. Rothbard og Wild tager også i denne fortolkning fejl. Sådan forholder virkeligheden sig simpelthen ikke.
Man kan selvfølgelig stadig sige, at den selvdestruktive adfærd er moralsk forkastelig, men så er man tilbage til normative ytringer og har dermed ikke undslippet Humes oprindelige kritik. Faktisk kan man erfare dette allerede når Rothbard skriver følgende:

For Hume, in Hesselberg's words, “recognized and accepted that the social . . . order is an indispensable prerequisite to man's well-being and happiness: and that this is a statement of fact.” The social order, therefore, must be maintained by man.

Bare fordi social orden muligvis er en uundværlig forudsætning for menneskets lykke og trivsel, så er det ikke ensbetydende med, at denne sociale orden bør tilstræbes. Det ene er en verificerbar, syntetisk sætning, mens det andet er en normativ sætning baseret på en værdidom som Rothbard holder skjult for os. Humes kritik bliver altså ikke reelt gendrevet, snarere tværtimod. Eller er det for hårdt sagt overfor Rothbard?

Stephen T. Asma tar dette opp i artikkelen "Abortion and the embarrassing saint,"[1] der han kjem med påstanden om at Aquinas, og hans syn på menneskesjela, er "pro-abort" (innanfor dei fyrste seks til åtte vekene.) La meg sitere eit utdrag (frå side 3):

Th[e] Thomistic view of the soul is not the sort of thing most Christians envision when they consider such matters; it seems that the "ghost in the machine" metaphor has taken stronger root in the common consciousness. But the idea of the soul as inseparable from the body (the animating principle of the body) is still very much the official church doctrine. Pope John Paul II, in last year's October encyclical, reiterated the Thomist position on the relationship between body and soul. The pope states that a person's, "rational soul is per se et essentialiter the form of his body." He then states that "reason and free will are linked with all the bodily and sense faculties." Aquinas draws out this principle to its conclusion when he observes that, if the "bodily and sense faculties" do not develop until the eighth week, then "reason and free will" also do not develop until that time. Consequently, if reason and free will are the defining properties of human persons, then in the first eight weeks of pregnancy no human person per se exists. Obviously, this conclusion remains undrawn for the contemporary Catholic.

Det kan, om vi berre ser på denne artikkelen, sjå ut til at dersom vi held oss til Aquinas sitt syn på forholdet sjel-kropp, noko eg gjer, så vil vi også måtta godta abort innanfor dei seks til åtte fyrste vekene. Men det er altså feil. John Haldane og Patrick Lee forklarar dette bra.[2] Dei påpeiker at Aquinas sitt syn på menneskefosteret eller zygoten baserer seg på tre fysiologiske prinsipp, og eit metafysisk. Det metafysiske prinsippet held eg meg også til, og det gjer mange kristne framleis. Altså ligg forskjellen i dei fysiologiske prinsippa. Haldane og Lee skriv:

First, on his Aristotelian view, the male is the sole active cause; second, the material (the menstrual blood) upon which the semen (as instrument of the male) works has only a very low degree of perfection or organization, not even possessing vegetative life; third, as a consequence, the distance between the initial point (menstrual blood) and the end point (a body sufficiently organized to receive a human soul) is quite long. The general metaphysical point is expressed by Aquinas as follows:

Now it belongs to the natural order that a thing is gradually brought from potency to act. And therefore in those things which are generated we find that at first each is imperfect and afterwards is perfected.

We believe that the general metaphysical principle is demonstrably true, and that the application of it in the second sentence is plausibly so. All three of the embryological beliefs, however, are known to be false. Modern embryology shows that the female provides a gamete (the ovum) which is already a highly organized living cell, containing highly complex, specific information, in the genetic structure of the nuclear chromosomes. This information (together with that provided by the genetic structure in the chromosomes of the male sperm) helps guide the development of the new living organism formed by the fusion of the sperm and the ovum. Hence the ovum is actually very close to readiness for rapid embryological development; it only requires fusion with the sperm and the activation that occurs with that fusion. To a certain extent the gradual transition from the simple to the complex that Aquinas sought actually occurs during gametogenesis (of which, of course, he was unaware).Thus, applying Aquinas’s metaphysical principles to the embryological facts uncovered since his time leads to the conclusion that the human being is present from fertilisation on.

Så, ved å fylgje Aquinas sitt metafysiske standpunkt, med det vi no veit om fosteret, så vil konklusjonen vere at fosteret er menneske frå byrjinga av. For dersom det berre er fosteret sjølv, delvis i respons til miljøet rundt, som styrer sin indre utvikling, og dersom Aquinas prinsipp, at ei årsak ikkje kan vere mindre enn effekten, og effekten er ein menneskeleg person, så må fosteret ha vore besjela frå byrjinga av. Dei som ikkje trur at Aquinas hadde rett vil sikkert ikkje vere einig i dette argumentet, men ein kan ikkje seie at kristne har endra sitt fundamentale syn på abort. Det som er endra, er den biologiske kunnskapen. Grunnsynet er det same.

Noter & referansar:

1. Asma, Stephen T., "Abortion and the embarrassing saint --- Catholic Church's changing position on abortion" (Humanist, Mai-Juni 1994) (10.07.2007)

1. Haldane, John & Lee, Patrick, "Aquinas on Human Ensoulmen" (Philosophy 78, 2003), s. 255-278 (10.07.2007)

I de seneste måneders tid har jeg også været vidne til en sand bølge af forslag om diverse forbud vælte indover landet: Kræftens Bekæmpelse har foreslået et forbud mod, at børn og unge kan gå i solarium. Socialdemokraten Christel Schaldemose har ytret et ønske om et forbud mod reklamer for junkfood. Professor Arne Astrup ønsker et tilsvarende forbud mod reklamer til børn for slik og sodavand. Overlæge Birgitte Wiele har på vegne af børnelægernes udvalg for ernæring argumenteret for at forbyde mængderabat på slik, sodavand, chips og kager. Isabella Frenning, næstformand i Danmarks Socialdemokratiske Ungdom, ønsker et statsligt forbud mod tynde modeller. Justitsminister Lene Espersen vil forbyde en skydesportsgren, der ikke har medført uheld i 30 år. Og så har vi selvfølgelig også det famøse rygeforbud.

Vittigheden og de mange forbudsforslag har måske ikke umiddelbart særlig meget til fælles, men med lidt nærmere granskning er de faktisk begge udtryk for samme bagvedliggende menneskesyn. Dette menneskesyn er dystert, nedladende og negativt. Kernen i det er, at mennesket er for dårligt udrustet til at tage vare på sig selv og komme fremad alene uden politikernes indblandende instruktion og uden forsøgerstatens overdrevne hjælp. Mennesket er simpelthen enten for uvidende, for svagt, for fattigt eller på en andre tænkelige måde for mangelfuldt og utilstrækkeligt til at stræbe hen imod et frugtbart og lykkeligt liv.
Det er selvfølgelig en smule groft at klandre danskeren i vittigheden for at besidde dette negative menneskesyn, da vedkommende rent faktisk har visse fysiske skavanker. Ikke desto mindre er hans markante afvisning af Jesus’ helbredende håndtryk et fint eksempel på det negative menneskesyn manglende tiltro til, at man kan skabe et frugtbart liv ved egen hjælp. Selv uden sit fysiske handicap tror danskeren ikke på sig selv.

I klar kontrast til det negative menneskesyn findes det positive menneskesyn. Dette menneskesyn er netop baseret på en tiltro til, at når andre mennesker ikke forhindrer et menneske i at udfolde sine evner og dispositioner, så vil det i almindelighed være i stand til at sikre sig hvad vedkommende har behov for, for at trives i sit liv. Det positive menneskesyn indrømmer selvfølgelig, at mennesket til tider har brug for både økonomisk og følelsesmæssig assistance, men grundlæggende besidder mennesket alligevel selv kapaciteten til at blomstre, så længe det ikke undertrykkes af andre mennesker. Hvis denne undertrykkelse stoppes, så vil mennesket kunne udføre utallige opgaver og opfylde vidt forskellige mål – måske ikke alle lige effektivt og bestemt ikke alle samtidig, men ikke desto mindre med betragtelig succes.
Essensen i dette menneskesyn er altså, at mennesket er et aktivt, kreativt, produktivt og et selvmotiverende væsen, der kan skabe bedre vilkår for sig selv, hvis man forhindrer andre menneskers indgreb og indblanding. Når disse indgreb bliver gjort strafbare og afværget, vil mennesket have muligheden for at udøve deres kapacitet til at forbedre sit eget liv og tage vare på sig selv. Derfor behøver mennesket ikke at indrullere andre til at forsørge og tjene dem, men vil i stedet finde gensidigt acceptable måder at opnå deres fredelige mål på. Mennesket har heller ikke brug for at modtage retningslinjer i form af talrige forbud, da mennesket i det store hele er bedre og mere duelig til at sørge for sit eget liv end nogen anden er.

Tilhængerne af det negative menneskesyn vil sandsynligvis også mene, at det er forholdsvist hensigtsmæssigt at forhindre kriminelle indgreb i menneskets liv, men det er bare ikke nok til at sikre menneskets lykke. Eftersom mennesket grundlæggende er passivt, hjælpeløst og uvirksomt, så gør det nemlig ikke den helt store forskel, at man fjerner de forhindringer og indskrænkninger som andre menneskers indblanding indebærer. Selv hvis al kriminel indblanding blev stoppet, så ville mennesket sandsynligvis stadig ikke undslippe fattigdom, uvidenhed, ulykke og generel usikkerhed. De eneste, der vil få succes, er de par håndfulde, der har været så heldige at arve fordelagtige gener eller er havnet i et blomstrende, socialt miljø. Det resterende samfund vil ikke bevæge sig synderligt og vil i stedet forblive økonomisk, psykologisk, kulturelt og socialt underudviklet.
Derfor er det ikke nok blot med frihed og bekæmpelse af traditionel kriminalitet. Mennesket skal vejledes og styres, og det både forstandsmæssigt og økonomisk. Derfor vil fortalerne for det negative menneskesyn gå ind for markant regulering af økonomien, en kraftig omfordeling og masser af formynderi på det personlige plan. Alle disse indgreb i det enkelte menneskes liv vil blive retfærdiggjort med en henkastet henvisning til menneskets immanente svaghed og dets behov for vejledning, understøttelse og hjælp i næsten alle henseende.

Selvom disse to menneskesyn selvfølgelig er en anelse karikerede og forsimplede, er de stadig værd at have i baghovedet i den politiske diskussion. Eftersom menneskets karakter næppe er en fuldstændig iboende entitet, der ikke lader sig påvirke af eksterne impulser, så vil det have en enorm betydning hvilket menneskesyn man baserer sin grundlæggende politik på. Hvis man – som det har været tilfældet i Danmark i de seneste 40 år – behandler mennesket som et viljeløst og ansvarsløst væsen, så vil det med tiden også begynde at opføre sig således. Hvis man konsekvent fortæller mennesket, at det grundlæggende er uproduktivt og svagt, og derfor skal kompenseres og vejledes i alle henseende, så vil det med tiden også blive uproduktivt og svagt. Hvis man ligeledes konsekvent bygger sin politik på, at succesfulde mennesker kun har opnået deres succes ved et tilfælde, og man derfor sagtens kan tillade sig at fratage dem store dele af deres fortjeneste, så vil antallet af succesfulde og stræbsomme mennesker langsomt mindskes.

Alt dette er ikke bare ubegrundende postulater. Det mest tydelige tegn på, at ovenstående rent faktisk er sandt, er den voldsomme og kontinuerlige stigning af personer på passiv forsørgelse: Ifølge et notat lavet af tænketanken CEPOS er antallet af overførselsmodtagere fra 1970 til 2006 fordoblet fra ca. 918.000 personer til 1.834.000 personer. I samme periode er den private beskæftigelse faldet med ca. 152.000 personer. Færre og færre arbejder i den velstandsfrembringende sektor, mens flere og flere lever af andres indkomst gennem passiv forsørgelse. Som de fleste nok ved, så er dette ikke en holdbar samfundsøkonomisk situation på lang sigt.
Selvom en del af stigningen i passiv forsørgelse nok skyldes et øget udbud af såkaldte velfærdsordninger, et lidt øget befolkningstal og demografiske forskydninger i det hele taget, så kan dette ikke forklare hele stigningen. Grundlæggende er stigningen nemlig den naturlige konsekvens af et menneskesyn, der fordrer svaghed, umyndiggørelse og uproduktivitet.
Et andet tegn på det negative menneskesyns katastrofale konsekvenser er den markante stigning i kriminalitet: Ifølge Danmarks Statistik Statistisk Årbog 2002 var antallet af forbrydelser nogenlunde stabilt fra 1935 til 1960. Dette var en periode med en befolkningsstigning på omkring en fjerdedel, så rent faktisk blev Danmark blev mere og mere sikkert. Men da det negative menneskesyn og dens dertilhørende politik blev politisk kutyme i begyndelsen af 1960’erne eksploderede antallet af lovovertrædelser. Fra 1960 og frem til år 2002 er antallet af anmeldte lovovertrædelser steget med over 400%. I denne periode er befolkningstallet faktisk kun steget med en sjettedel, så det er altså en voldsom stigning. Særligt volden er steget betragteligt. Antallet af anmeldte voldsforbrydelser pr. tusinde indbygger er steget med intet mindre 556%.
En øget anmeldelsestendens har selvfølgelig indflydelse på disse tal, da noget kriminalitet var mere acceptabelt tidligere hvorfor det ikke blev anmeldt. Ligeledes er der forskningsmæssige indicier på, at livet i storbyer gør mennesker mere kriminelle, hvilket sandsynligvis er sandt nok. Men kan disse forklare hele stigningen? Nej, jeg kan kun tolke (den største del af) stigningen som den logiske følge af det negative menneskesyns forvandling af mennesket til et apatisk og sløvt væsen, der er fuldstændig frataget bare skyggen af personligt ansvar.

Af disse grunde er det bydende nødvendigt at tage et opgør med det negative menneskesyn og i stedet benytte sig af det positive menneskesyn. Og netop derfor skal alle de tidligere nævnte forbudsforslag afvises. Det er ikke et trivielt stridsspørgsmål om en række ellers velmenende forslag, men en værdikamp, der afgører landets fremtid. Vi står nemlig overfor en skillevej, hvor vi enten kan følge samme trælsomme vej som vi har gjort gennem de seneste 40 år eller gå nye veje og afmontere det negative menneskesyn og dets invaliderende forsørger- og forbudssystem. Den første vej vil ende med, at vi kryber og kravler direkte ind i endnu større sociale og økonomiske problemer. Den anden vej vil derimod give mennesket frihed til at udfolde sin frugtbare kreativitet og produktivitet, så det danske samfund kan blomstre. Lad os prøve frihedens vej.

Den er delvis bygd på denne posten.

Er det Adam sin skyld at jeg synder eller tilhører skylden meg selv? ... Er vi syndere fordi vi er født med en syndig natur eller er vi syndere fordi vi velger å gjøre noe i strid med Guds vilje? Dette spørsmål deler forkynnelsen i to gater i dagens samfunn. ... Arvesyndslæren har flere punkter, her følger fire: (1) Alle er skyldige for Gud på grunn av Adams synd. Selv uten syndig handling. (2) Det er ikke mulig for mennesket å bli kvitt denne tilstand på jorden, selv ved Kristi kraft. (3) Det er derfor helt umulig for mennesket å vinne seier over synd i denne verden. (4) Fordi det ville være umulig for Kristus å være vår frelser dersom han var besmittet med en arvesynd som tvang ham til å gjøre synd.

Personen som har skrive dette er ikkje einig i det vi lærer om arvesynd. Men la oss sjå litt på hans fire punkt om arvesynda:

Misforståingar om arvesynd. (1) Det er feil at vi blir skuldige av Adam si synd, her ser vi den klassiske feilslutninga at synd og skuld er det same. Her ser vi den fyrste skjulte premissen, at synd nødvendigvis er ein moralsk --- og ikkje ontologisk/antropologisk --- kategori. Bakgrunnen har ein visstnok frå 1Joh 3:4: “Den som syndar, bryt lova, for synd er lovbrot.” (NO 78/85) Men dette er ein klassisk feil. Ein må ta for seg heile Bibelen, ikkje eit enkelt vers tatt ut av kontekst.(i) Ein kan til dømes lese i Rom 5:13b-14a: “Og endå synda ikkje blir rekna som synd der det ikkje er noka lov, rådde likevel døden frå Adam til Moses, også over dei som ikkje hadde gjort noko lovbrot slik som Adam.”

(2) Dette er feil, det er ikkje umogeleg, men svært usannsynleg. Bibelen er svært klar på at frelsa er ein prosess (2Kor 3:18, Fil 3:12-14, etc.), og difor er ikkje mennesket fullstendig frelst her og no. Grunnen til at det er svært usannsynleg at mennesket kan “bli kvitt denne tilstand på jorden, selv ved Kristi kraft,” er at vår vilje er fri, og det er ikkje sikkert at vi alltid vil gjere det gode.

(3) Sjå nr. 2

(4) Her har han for så vidt rett, men det må forklarast betre. Fordi synd hovudsakleg er ein ontologisk/antropologisk kategori, så fylgjer det logisk at Kristus, som er sann Gud, ikkje hadde del i synd. Dette var også hovudpoenget med Hans misjon --- at Han, som var lydig mot Gud, og hald på sin ufalne natur, kunne snu om på det Adam gjorde slik at vi ikkje lenger skulle vere bestemt på synda, men bli omskapte for å vere bestemt på Gud.

“Sjå, møya skal bli med barn og føda ein son, og dei skal gje han namnet Immanuel --- det tyder: Gud med oss.” (Matt 1:23)

“I opphavet var Ordet, Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i opphavet hos Gud. Alt vart til ved han, og utan han vart ikkje noko til... Og Ordet vart menneske og tok bustad mellom oss. Og vi såg hans herlegdom, ein herlegdom som den einborne Sonen har frå Far sin, full av nåde og sanning.” (Joh 1:1-3.14)

“De kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde, at han for dykkar skuld vart fattig då han var rik, så de ved hans fattigdom skulle bli rike..” (2Kor 8:9)

“Lev ikkje som før, men legg av det gamle mennesket som blir fortært av dei forførande lystene. Bli nye i sjel og sinn! Kle dykk i det nye mennesket, som er skapt etter Guds bilete til eit liv i rettferd og heilagdom i samsvar med sanninga.” (Ef 4:22-24)

Det er altså slik at synda påverker den vi er, den er ikkje berre ei handling, men ein tilstand. Difor må Kristi frelsesverk vere ei nyskaping av mennesket. Gud blir menneske, lever som menneske, dør som menneske, står opp att som (fornya) menneske, og fer opp til Faderen --- og tar menneskenaturen med seg! Inkarnasjonen opner for dette, opner for at vi kan få "del i guddomleg natur." (2Pet 1:4)

Forskjellig begrepsapparat. Synd og nåde har altså med natur å gjere. Problemet er at ein i diskusjonar rundt dette opererer med totalt forskjellig begrepsapparat. Når eg snakker om “synd,” så ser eg det hovudsakleg som ein ontologisk/antropologisk kategori, medan andre ser på det som ein moralsk kategori. Vidare har vi nåden, og denne ser eg også i eit ontologisk/antropologisk perspektiv. For meg er nåden ei nyskapande kraft, medan det ofte hjå andre utelukkande er ein juridisk term. Eg trur at nåden er ei kraft som gjer at eg kan bli rik, at eg får “del i guddomleg natur” (2Pet 1:4), at eg blir nyskapt i Guds bilete.

Mange av dei eg diskuterer dette med er einige, men dei opererer med ein skjult (og falsk) premiss.(ii) Dei går ut frå at arvesyndsdogmet er falskt fordi alle menneske har rett på å bli frelst, at vi har rett på å vere i Edens hage --- at dette er vår naturlege tilstand. Men dette er feil. Frelsa er overnaturleg av karakter, vi blir heva over vår naturlege tilstand.(iii) Og dette er av nåde, ei gratis gåve som vi ikkje har krav på.

EDIT: Det kan kanskje vere interessant å lese frå Den katolske kyrkja si katekisme, #404:

404. (360, 50) Hvordan ble Adams synd alle hans etterkommeres synd? Hele menneskeslekten er i Adam "som én eneste manns eneste kropp".[472] Ved "menneskeslektens enhet" blir alle mennesker berørt av Adams synd, på samme måte som alle er berørt av Kristi rettferdiggjørelse. På hvilken måte den opprinnelige synd blir overført, er imidlertid et mysterium vi ikke fullt ut kan forstå. Men gjennom åpenbaringen vet vi at Adam hadde fått hellighet og opprinnelig rettferdighet, ikke bare for seg selv, men for hele menneskenaturen: ved å gi etter for fristeren begår Adam og Eva en personlig synd, men denne synd virker inn på hele menneskenaturen som de så fører videre i fallen tilstand.[473] Dette er en synd som videreføres ved forplantning til hele menneskeheten, det vil si at det er en menneskenatur uten den opprinnelige hellighet og rettferdighet som føres videre. Derfor kalles den opprinnelige synd "synd" ved analogi, fordi det dreier seg om en synd som er "pådratt", ikke "begått", en tilstand, ikke en handling.

Dragnader. Vi kan kanskje forstå dette betre om vi ser på den jødiske læra om dei to dragnadane. Bente Groth skriv at dei jødiske rabbinarane

utviklet aldri noen arvesyndslære fra skapelsesforestillingene i 1. Mosebok. (...) Det betyr ikke at rabbinerne var eller er blinde for at det finnes mennesker som begår onde handlinger. De utviklet derfor en lære om at mennesket er skapt med to motstridene «impulser» eller tilbøyeligheter eller dragninger. Den ene leder mennesket til gode handlinger, den andre til dårlige. Uten disse to mulighetene ville mennesket ikke hatt behov for å foreta frie valg, noe som jøder ser på som en grunnleggende verdi. Det er opp til hver enkelt å arbeide med seg selv og velge det gode. I jødedommen er begrepet «synd» derfor mer knyttet til bevisste handlinger enn til en grunnleggende tilstand. Å synde er å unnlate å leve slik Gud vil. (Groth 2002, s. xx-xxi)

Her ser vi likskapar til våre “motstandarar,” men vi ser også likskapar til oss. Paulus nytta seg av dette i sine brev, og det same gjorde Jakob. Men her flytta ein fyrst fokuset frå sjølve dragnadane, til viljen, og ein omdefinerte den gode dragnaden som ein lyst til å ha fellesskap med Gud (“Anden” hjå Paulus, “visdomen” hjå Jakob), og den vonde dragnaden som ein lyst til å vere “seg sjølv nok” (“kjøtet” hjå Paulus, “lysta” hjå Jakob).(iv) Ein tok altså tak i den jødiske moralske synet på synda, og nytolka det i eit ontologisk/antropologisk perspektiv. Poenget er altså ikkje kva vi gjer, men kven vi er. Det vi gjer har bakgrunn i den vi er. Som det stod på ein busshaldeplass: “Den du er blir reflektert i dine gjerningar.”

Med dette i bakhovudet, les denne jødiske “syndsvedkjenninga” frå Jerusalems Talmud, Berakot 7d:

Min Gud og mine fedrars Gud, bryt den vonde dragnadens makt og fjern den frå våre hjarto, for du har skapt oss til å gjere din vilje, og vi er også bundne ut frå din vilje. Både du og vin ynskjer det slik, men surdeigen i oss hindrar det. Du veit det som er openberra, at vi ikkje har kraft til å stå den vonde dragnaden imot. Men la det vera din vilje, du som er min Gud og mine fedrars Gud, at du vil fjerne den frå oss. La den vere underlagd oss, så vår vilje kan bli som din vilje og vi kan få eit heilt hjarta! (Groth 2002, s. 51, omsett til nynorsk.)

Noter:

i. Det kjem fram av teksten i 1Joh (3:5f) at vi “veit at [Kristus] openberra seg for å ta bort syndene våre, han som sjølv er utan synd. Den som er i han, lever ikkje i synd. Den som syndar, har ikkje sett han og ikkje kjent han.” Dersom vi her ser på synda som ein moralsk kategori, så må konklusjonen bli at ingen kristne syndar eller gjer noko galt. Men dette er beviseleg feil, eg veit at eg syndar. Men om vi derimot her ser på synda som ein ontologisk/antropologisk kategori, så blir konklusjonen at kristne ikkje lenger er bestemt på synda, ikkje lenger bestemt på oss sjølve, men på Gud. Synd er i all hovudsak mistillit til Gud og eit brot i fellesskapet med Han. For kristne er ikkje synda lenger ein del av vår natur (mennesket i seg sjølv), vi er omskapte i Guds bilete. Dette ser vi mellom anna i 2Kor 3:18 og Ef 4:22-24.

ii. Når ein diskuterer noko, er det viktig å prøve å oppdage dei “skjulte premissa.” Eit døme er etikk. Mange seier at etikk er relativistisk, fordi det finst mange forskjellige (og motstridande) etiske normer mellom dei forskjellige kulturar. Men dette argumentet baserer seg ikkje berre på fakta, men innehar også premissen det er alltid rett å adlyde din kultur. Noko eg ikkje trur.

iii. Men det betyr ikkje at vår natur blir “sjalta ut.” Nei, den blir fullenda. “Nåden fullendar naturen,” for å parafrasere Thomas Aquinas.

iv. Gani Wiyono tar dette opp, og poengterer at “James [is seemingly] using a concept found in Jewish literature --- the so-called yetzer (or more specifically yetzer hara).” (Wiyono 2000, s. 6) Wiyono identifiserer det greske ordet epithumia, “lyst,” “lyste etter,” med den vonde dragnaden (yetzer hara), og påpeiker vidare at dette er likt det vi finn hjå Paulus:

If James has an idea of “evil inclination” (epithumia) (Jas 1:14), Paul has an idea of “flesh” (sarx) (Rom 7). It seems that the two are presenting the same concept (yetzer hara) by using two different terminologies. For James, to overcome yetzer hara, man needs to ask “perfect gift fram above” --- wisdom (1:5, 17, 3:18); For Paul, to conquer yetzer hara man needs to live in the Spirit --- a gift graciously given by God (Rom 8:5-13). For James, those who overcome their yetzer hara will demonstrate certain virtues (James 3:13, 18); For Paul, those who subdue their yetzer hara will produce the fruit of the Spirit (Gal 5:22-23). (Ibid, s. 9)

Kjelder:

Groth, Bente (red.) (2002). Jødiske skrifter (Verdens Hellige Skrifter). Oslo: De norske bokklubbene

Wiyono, Gani (2000). “Wisdom in the context of James' Leidenstheologie: A study of Wisdom Pneumatology in the Epistle of James.” Sekolah Tinggi Teologi Satyabhakti. http://www.sttsati.org/artikel/pdf/James Pneumatology-2000 by Gani Wiyono.pdf (08.03.2007)

På laurdag var eg ein tur på kino, og såg filmen «Sin City.» Den handler om folk i byen Basin City (på byskiltet er dei to første bokstavane fulle av kulehol), der det er éin ting som gjeld: synd. Byen er full av horer og vald, og dei som styrer byen — familien Roark (med ein kannibalistisk katolsk prest i spissen) — er ikkje betre.

Enkelte vil nok finne denne filmen — og teikneserien den er basert på — altfor valdeleg, og eg må seie at eg fann den særs valdeleg sjølv. Likevel syndt eg den er ein god film. Den var nok ein del overdriven — spesielt med tanke på både valden og korrupsjonen i byen — men eg trur den gjev eit godt bilete på mykje av det som skjer i verda i dag.

Viss vi tar det ein finn i Sin City, og tar det «opp eit hakk», så ser ein at den er «sannferdig,» om enn litt overdriven. Sjå på det som skjer når det er krig. Mange bryt krigens etiske reglar, men slepp unna. Eller kva med korrupsjon «langt oppe i systemet?»

Men ein annan ting eg også la merke til, er det at sjølv om «heltane» i filmen er valdelege drittsekkar, som går over lik for å beskytte damene sine, så sit vi og heier dei fram når dei drep og banker folk opp. Kva seier det om oss? Kva har denne filmen/teikenserien å seie oss?

— Kjetil Kringlebotten

Hvad angår den anden udtalelse har jeg forsøgt at spørge mig selv, som Mette Frederiksen råder til. Efter grundig overvejelse er jeg kommet frem til, at den bagvedliggende årsag nok skal findes i Arzrounis nye debatbog, hvor han langer forholdsvist kraftigt ud efter VK-regeringen. Ræsonnementet fra VK-regeringens side har været, at hvis de kan indlemme ham i deres arbejde, vil han nok tie stille og afdramatisere kritikken. Udfra Arzrounis egne udtalelser i Politiken om, at han ikke ”vil deltage i en diskussion om indholdet af bogen”, må man konkludere, at VK-regeringens forsøg på at lukke munden på ham, har givet pote. Desværre...

Lover, regler og systemer som regulerer ulike områder i samfunnet skal være nyttig for å avlaste oss i forhold til alt vi trenger å få til å fungere i felleskapet. Men alle disse for så vidt fornuftige ordningene må bare ikke få spise seg inn på livsverdenens område slik at vi blir brikker i stedet for aktører i vårt eget liv og i fellesskapet med andre. Det er en sammenheng mellom hvor mye vi klarer å forholde oss til hverandre gjennom kommunikasjon og gjensidig respekt, og hvor mye vi trenger av lover, regler, systemer og kontrollordninger.

Når det gjelder skole, har Stange kommune mange eksempler på arenaer for politisk offentlighet der folk snakker sammen om det som betyr noe for dem. De fleste elevråd i kommunen sender inn søknad om midler som blir fordelt av Barn og unges kommunestyre, eller de kommer med forslag til tiltak som skal gjøre skoledagen bedre. Foreldrenes arbeidsutvalg ved de forskjellige skolene har gjort en viktig innsats for å skape samling om viktige saker som bruk av ressurser, tryggere skolevei eller arbeidet med å få beholde skolen i bygden. Et veldrevet og engasjert Kommunalt foreldreutvalg har vært en viktig samtalepartner for den skolefaglige ledelsen i kommunen og for politikerne. KFU har dessuten gitt en rekke innspill som har blitt tatt med i behandlingen av saker i kommunestyrets Komite for miljø og oppvekst. Også internt på skolene skaper den pedagogiske samtalen mellom lærerne forutsetninger for at lærerne utøver sin kompetanse på en god måte i møte med elevene. Lover, regler, påbud, instruksjoner, kontrollordninger har i beste fall skapt rammer for det som har blitt til på disse arenaene.

Skolelederne i Stange har en tøff oppgave. Noe av dette henger sammen med at det politiske miljøet sender ut doble signaler: På den ene siden etablerte Kunnskapsløftet en ny måte å tenke skole på med overordnede kompetansemål i stedet for læringsmål, full metodefrihet og en stor grad av ansvar for den enkelte skole til å finne lokale løsninger på bruk av tid på forskjellige faglige emner og tilpasning av innholdet til lokale forutsetninger. På den andre siden blir hver skole kontrollert for de resultatene elevene oppnår innenfor rammen av Kunnskapsløftet.

Et signal om stor lokal frihet åpner opp for deltakelse i den politiske offentligheten der mange grupper blir inkludert og får være med på å gi innspill til hva en god skole kan være. De mest sentrale gruppene er elever, foreldre, lærere, skoleledere og politikere, men også lokalsamfunnet har personer som kan bidra med sine perspektiv. Det er snakk om å skape gode løsninger gjennom kommunikative handlemåter.

Et signal om kontroll av de resultatene elevene oppnår, åpner opp for å velge det sikre framfor det usikre. I stedet for en krevende dialog med grupper som har ulike syn på hva skole skal være, tar skoleleder og lærerne de viktige valgene internt. I stedet for å la elever og foreldre være med på å dele ansvaret for elevenes kunnskapsutvikling og sosiale utvikling, tar læreren over hele ansvaret for elevens utvikling. I stedet for å ta utgangspunkt i hver elevs interesser, erfaringer og framtidsønsker og snakke om individuelle mål sammen med eleven og foreldrene, velger lærerne å utvikle en enkel meny som skulle passe så noenlunde for de fleste. I stedet for utbredt bruk av temabasert skolearbeid, blir det sikrere å la hver faglærer gjøre det beste de kan for å oppnå faglige resultater i sitt fag. Det er snakk om å få til best mulige løsninger gjennom målrasjonelle handlemåter. Dette er ganske likt den skolepraksisen mange lærere har prøvd å finne veier ut av fordi de ser at den ikke er god nok for elevene.

På mange måter ser dette ut til å vise oss skolene i Stange i skvis mellom fornyelsesimpulser og behov for å fortsette i gammel etablert stil.

Det er viktig at alle som er berørt av noe som betyr noe for dem, finner muligheter til å dele tanker, innspill og perspektiv med andre, spesielt når det gjelder å gi elever en opplæring som de opplever som meningsfull og viktig for dem både her og nå og senere i livet.

Noe av det beste vi kan gjøre fra politisk side er å gi skolelederne og lærerne ryggdekning når de velger innslag av fornyelse. Det er skolelederne på den enkelte skolen, sammen med elever, foreldre og politikere i samarbeidsutvalget som må finne sine måter å møte hverandre til dialog og aktørfellesskap.

Kommunestyret i Stange har åpnet opp for at skoler som ønsker det kan søke om forsøk med driftstyre. Dette er én av flere mulige måter å legge til rette for gode løsninger i skolene gjennom kommunikative handlemåter.

For oss politikere er det viktig å erkjenne at skoleledernes og lærernes forståelse av hva skole skal være kan være en annen enn den vi har. Hver enkelt av oss handler ut fra hvordan vi selv forstår en oppgave, ikke ut fra hvordan andre har tenkt seg at vi skal forstå oppgaven. Desto viktigere blir det at vi prøver å forstå det andre forstår ved å få mulighet til å snakke sammen. Det finnes ingen feil forståelse. Det finnes bare ulike sider av en sak som blir omfattet av forståelse.

Jeg tror ikke at det går an å tvinge en spesiell forståelse på noen. Den som vil lede mennesker i dag, må utfordre tenkemåten deres og la dem selv velge om de vil utdype eller utvide forståelsen sin.

Samtidig er det slik at en virksomhet som ikke åpner opp for ulike syn og variasjon i tenkemåter, heller ikke vil hente fram den energien den trenger for å komme videre. Når det gjelder skole, er det ett utviklingsområde som er viktigere enn alle andre for medarbeiderne: Hvordan kan vi på best mulig måte legge til rette for at barn og unge lærer og utvikler seg?

Rektor og lærerne besvarer dette spørsmålet daglig. Hvis de også formulerer lærdommene sine i ord, går det an å spørre elever og foreldre om de har inntrykk av at lærerne virkeliggjør disse lærdommene sine i den praktiske skolehverdagen. En slik samtale er et eksempel på den typen kommunikative handlinger som skaper fellesskap, gjensidig respekt, ansvar og fornyelse.

Det kan være vanskelig for lærere å samarbeide seg imellom. Det kan være enda vanskeligere å samarbeide med foreldre, politikere og folk i lokalsamfunnet, som ikke har den samme oppfatningen om hva skole og læring vil si. Vi kommer likevel ikke utenom denne konfrontasjonen. Brede allianser må til dersom vi skal kunne gi den enkelte eleven de forutsetningene den trenger for å kunne velge yrke og ulike roller i samfunnet.

Rektor og lærerne må vinne hjertene til andre samfunnsaktører og vise hvilken støtte de trenger for å få til forbedringer.

Som politiker ønsker jeg at rektor og lærerne ser utviklingen i skolen i en samfunnsmessig sammenheng. Lærernes opplevelse av å være betydningsfulle i samfunnets øyne påvirker også elevenes opplevelse av å være betydningsfulle. Den innsatsen de gjør med elevene er viktig for den enkeltes utvikling, men den er også viktig for samfunnets utvikling. Innsatsen underbygger felles goder.

Som politiker ønsker jeg at elevene ikke skal stenges ute fra noen del av samfunnet. Derfor er det viktig at skolen heller ikke stenger dørene sine for noen del av samfunnet. Sterkere forbindelser mellom lokalsamfunnet og skolen gir mer effektive skoler og et sunnere lokalmiljø. Med en heldig utvikling kan vi få skoler som betyr noe for livet og utviklingen til hele lokalsamfunnet. Skoler som gjenspeiler verdiene til lokalsamfunnet og skoler som har evne til å lære både av det de lykkes med og av det de føler at de ikke får helt til.

Kanskje kunne vi samles om et nytt motto for skolen i neste kommunestyreperiode: BEST PÅ Å BLI BEDRE.

En bred allianse om skolens virksomhet mellom lokalsamfunn, politikere og skole støtter seg på en overbevisning om at samfunnsmessig engasjement har betydning, politisk aktivitet har betydning, skole har betydning hvis vi ønsker å inkludere hverandre i en samtale der vi belyser og skaper forutsetninger for det som betyr mest for oss her i livet.

Frode Kayser

Innholdet i boka:
Den redegjørelsen som han leverte i oktober 2000 knytter seg nært opp til flere studier som ble gjort i regi av Skolverket og der formålet var å bidra med materiale til det lokale arbeidet skolene gjør for å omsette demokratiske verdier i praksis.

Hovedutfordringen som Skolverkets arbeid har tatt tak i, er hvordan en kan utvikle demokratisk kompetanse hos barn og unge. Det dreier seg om å utvikle kompetanse hos den enkelte til selv å kunne ta stilling og kunne delta i samtaler, kompetanse i å forstå bakgrunnen for egne og andre sine standpunkt, evne til å kunne delta i eller påvirke demokratiske beslutningsprosesser. Ikke minst handler det om ferdighet i å kunne kommunisere med andre i vanskelige og komplekse saker.

Kjennetegnet på den deliberative samtalen er at ulike oppfatninger og verdier brytes mot hverandre samtidig som den enkelte legger vekt på å lytte og overveie det som blir sagt, hente fram argument og gjøre personlige vurderinger. Det handler også om at alle parter er innstilt på å finne fram til verdier og normer som alle kan være enig om.

Den deliberative samtalen er en forutsetning for det deliberative demokratiet der en er enig om hva en er uenig om og om hvilke ulike beslutninger en kan gjøre og hvordan en skal gå fram for å komme fram til en endelig beslutning. Siden den deliberative samtalen også innebærer villighet til å lære av andre og skifte standpunkt, er det naturlig å se på de beslutningene som blir gjort som midlertidige. Det er imidlertid et viktig prinsipp at en respekterer og innretter seg etter de beslutninger som til en hver tid har gyldighet.

Den deliberative samtalen, enten den foregår i skolen eller ellers i samfunnet, innebærer å ta andre sitt perspektiv. Det gjør at de som deltar utvikler sin evne til å reflektere, og deres eget standpunkt blir nyansert, samtidig som sannsynligheten for å komme fram til gode felles beslutninger øker.

Når vi velger å utvikle den deliberative samtalen, innebærer det også at vi er villig til å erkjenne at vi ikke har enerett på sannheten og at vi ikke påberoper oss å ha den eneste rette virkelighetsforståelsen. I stedet våger vi å gå inn i problemstillinger som er komplekse og der det ikke finnes noen entydig beste løsning.

Refleksjon og vurdering:

Det har vært interessant å lese opp igjen Englunds redegjørelse med fjorårets diskusjon om ytringsfrihetens grenser i friskt minne. Så vidt jeg har forstått handler det demokratiske verdigrunnlaget også om hvordan vi er mot hverandre når vi skal praktisere de demokratiske verdiene.

Ikke minst i skolen møter både elever og ansatte et rikt spekter av ulike verdier, kulturelle verdier og verdier knyttet til livssyn. Englunds redegjørelse gir oss mye å tenke på i forhold til hvordan vi møter elever og kolleger i hverdagen og ikke minst i forhold til de samtalene vi selv deltar i eller blir vitne til.

Den deliberative samtalen utfordrer både menneskesynet og læringssynet mitt: Menneskesynet mitt fordi det demokratiske verdigrunnlaget innebærer en tro på at andre menneskers tanker og forestillinger er deres virkelighet som jeg kan utfordres av og selv utfordre, og læringssynet mitt fordi jeg må erkjenne at jeg ikke kan overføre min forståelse til elevene mekanisk, men må akseptere at læringen først skjer når både de og jeg er villig til å åpne opp for en ny forståelse. Først og fremst tror jeg dette får konsekvenser for de relasjonene jeg prøver å bygge opp til mine samtalepartnere.

Fra et politikerperspektiv ser jeg at den tvangsfrie deliberative samtalen kan fornye det arbeidet vi gjør for å komme fram til gode beslutninger i ulike politiske fora.

Så da får jeg vel prøve å innstille meg på å bli en god samtalepartner også der hvor det er selve den politiske kampen og uenigheten og trangen til å se sin vilje seire som er den drivende motivasjonen.

I stedet vil jeg forsøge at belyse og granske de menneskesyn, der ligger bag henholdsvis den positive frihedsopfattelse og den negative frihedsopfattelse. Jeg mener nemlig, at der eksisterer en helt fundamental forskel hvad angår menneskesyn, der alt for ofte bliver forbigået og overset. Det er måske ikke det stærkeste argument imod en positiv frihedsopfattelse eller for en negativ frihedsopfattelse, men argumentet har en klar og skarpskåret retorisk slagside, som kan blive udnyttet til de liberales fordel. Men mere om det senere; analysen først.

Den negative frihedsopfattelse er i de fleste tilfælde baseret på en tiltro til, at når andre mennesker ikke forhindrer det voksne menneske i at udfolde sine evner og dispositioner, så vil det i almindelighed være i stand til at sikre sig hvad vedkommende har behov for, for at trives i sit liv. Det enkelte menneske har selvfølgelig til tider brug for både økonomisk og følelsesmæssig assistance fra sine fortrolige, men grundlæggende besidder det selv kapaciteten til at blomstre, hvis det ikke undertrykkes af andre mennesker. Hvis denne undertrykkelse stoppes, så vil det voksne menneske kunne udføre utallige opgaver og opfylde vidt forskellige mål – måske ikke alle lige effektivt og bestemt ikke alle samtidig, men ikke desto mindre med betragtelig succes. Den største forhindring mod at gøre fremskridt i livet er ifølge dette menneskesyn - som jeg pudsigt nok vil kalde det positive menneskesyn - altså andre menneskers indgreb. Når disse indgreb bliver ulovliggjort, gjort strafbare og afværget, vil folk have muligheden for at udøve deres kapacitet til at forbedre deres eget liv. Derfor behøver de ikke at indrullere andre til at tjene dem, men vil i stedet finde gensidigt acceptable måder at opnå deres fredelige mål på. Dette menneskesyn er ikke nødvendigvis et romantiserende menneskesyn, men kan faktisk være særdeles kynisk. Adam Smith og David Hume havde i min optik begge et positivt menneskesyn, og det selvom de mente, at det enkelte menneske ville være mere genuint optaget af at have mistet sin lillefinger end hvis 100 millioner fremmede mennesker døde i et jordskælv på den anden side af kloden. Det centrale er nemlig, at mennesket i kraft af sin ’self-love’ er et aktivt, kreativt, produktivt og selvmotiverende væsen, der kan skabe bedre vilkår for sig selv, hvis man forhindrer andre menneskers indgreb og indblanding.
Af den grund vil tilhængerne af dette menneskesyn – som Adam Smith og David Hume – naturligvis betone det nødvendige i at stoppe den skadelige og uønskede indgriben fra andre mennesker. Tilhængerne af dette menneskesyn vil altså som tendens tilslutte sig den negative frihedsopfattelse; frihed som fravær af tvang, og de negative rettigheder; selvejerskab, privat ejendomsret etc.

I direkte modsætning til dette menneskesyn findes et andet og noget mere dystert menneskesyn, der har bredest tilslutning blandt de personer, der fremfører den positive frihedsopfattelse og dertilhørende positive rettigheder. Disse personer tror, at mennesket er for dårligt udrustet til at komme fremad alene uden hjælp. Mennesket er enten for uvidende, for svagt, for fattigt eller på en anden tænkelig (eller utænkelig) måde for mangelfuld og utilstrækkelig til at stræbe hen imod et frugtbart liv.
Dette menneskesyn - det negative menneskesyn - resulterer meget ofte i en lovprisning af de positive rettigheder. Eftersom mennesket er passivt, hjælpeløst og uvirksomt, så gør det nemlig ikke den helt store forskel, at man fjerner de forhindringer og indskrænkninger som andres menneskers indblanding indebærer. Selv hvis al kriminel indblanding – lige fra slaveri til tyveri – blev stoppet, så ville mennesket sandsynligvis stadig ikke undslippe fattigdom, uvidenhed og generel social usikkerhed. I bedste fald vil kun enkelte, der har været så heldige at arve gode egenskaber i de naturlige og sociale lotterier, få succes, mens det resterende samfund ikke vil bevæge sig synderligt. Mennesket er altså grundlæggende ikke et skabende og produktivt væsen, men snarere et stillestående væsen, der kun bevæges af eksterne tilskyndelser og stød. Netop derfor er de positive rettigheder (ret til uddannelse, ret til forsørgelse, ret til lægehjælp etc.) vigtige – måske endda vigtigere end de negative rettigheder. For medmindre de få heldige tvinges til at støtte alle andre ved at afgive ressourcer, assistance og varer, så vil menneskeheden som helhed ikke bevæge sig særlig meget. I stedet vil menneskeheden forblive økonomisk, psykologisk, uddannelsesmæssigt, kulturelt og socialt underudviklet. Hvis man ønsker at forhindre dette, så må man altså indføre et omfangsrigt fordelingssystem med en væsentlig del positive rettigheder. Dette vil tilhængerne af dette menneskesyn – fra Karl Marx til John Rawls – i hvert fald mene.

Det liberale svar kan være flere forskellige ting. Man kan starte med at henvise til empirien. Det forholder sig nemlig sådan, at frihed i den negative forstand faktisk skaber vækst og samfundsmæssig fremskridt. Man kan se det på alle økonomiske niveau. Hvis du er i tvivl, så kan jeg anbefale dig, at du læser The Contribution of Economic Freedom to World Economic Growth af Julio Cole, Economic Freedom and Human Welfare: Some Empirical Findings af Herbert Grubel, The Driving Forces of Economic Growth af Andrea Bassanini og Stefano Scarpetta og så selvfølgelig den velkendte Economic Freedom of the World 2006 af James Gwartney og Robert Lawson. Du kunne også kigge på mit noget mere beskedne og korte referat af Johan Norbergs In Defense of Global Capitalism.

Hvis dette ikke er nok, så kan man også benytte sig af en anden tilgangsvinkel. Hvis det negative menneskesyn er bare nogenlunde sandfærdigt, så er tiltroen til staten nemlig et tragisk fejlskøn. For hvis mennesket generelt set er svagt hvad vil det så hjælpe at give nogle af disse mennesker ret til at udøve vold mod andre mennesker? Eller sagt på en anden måde: Hvis mennesket ikke under indflydelse af gruppepres og deres egen samvittighed vil hjælpe andre, hvorfor vil de mennesker, der skal befolke statens mange institutioner så agere anderledes? Stater er jo rent faktisk institutioner administreret af mennesker, ikke ærkeengle.

Der findes utvivlsomt mange andre liberale svar, men jeg vil ikke referere dem alle her, da det ikke er pointen med dette indlæg. Jeg ville i stedet belyse den ofte oversete forskel mellem de to grundlæggende menneskesyn, da jeg mener, at det i sig selv har en værdi. Forestil jer f.eks. en liberal retoriker, der som en anden Robert Green Ingersoll (eller Ayn Rand) beskriver de positive og negative menneskesyn: Der er to veje - den positive og den negative. Den ene vej er at leve for den verden, vi befinder os i, at udvikle forstanden gennem studier og forskning og gennem opfindelser drage fordel af naturens kræfter, således at vi kan få gode huse, klæder og mad, således at forstandens sult kan stilles med kunst og videnskab. Den ene vej er at tænke, at forske, at observere og følge fornuftens lys. Den anden vej er at slukke det hellige lys og blindt følge i andres fodspor. Den anden vej er at krybe og kravle, at forråde sig selv og at fratage andre den frihed, som man ikke selv har modet til at nyde. Det positive menneskesyn og liberalismen er den ene vej; det negative menneskesyn og kollektivismen er den anden vej.

Dette er anden del af en to-delt serie om Held og hans forvildelser. Første del kan findes her.