I dag fikk jeg også en returpose fra de som skulle fikse mobilen min, Moobi, og sannelig svarte de heller ikke på hvor mye reperasjonen ville koste meg. Etter en liten telefonrunde fant jeg ut at det ville koste meg ca. 900,-!

- Sjølvgjort er velgjort. =) sier Øyvind i en sarkastisk kommentar.

Selv tror jeg at jeg går for innkjøp av en ny mobil snart, noen forslag der ute?

Nei, denne posten skal ikke BARE handle om matteeksamen. Den skal knapt handle om noe i det hele tatt. Jeg har virkelig veldig lite på hjernen for øyeblikket, jeg føler bare for å skrive noe.

Jeg hadde eksamen i dag. Så jeg har resten av uken fri. Uheldigvis har foreldrene mine fått for seg at vi skal på hytta, så det blir en langhelg på hytta med arbeid, arbeid og mere arbeid. Jaja, jeg skal ikke klage, det er dritgod trening, selv om kveldene er LANGE og KJEDELIGE.
Men ja, jeg hadde eksamen. I matte. Møtte opp en halv time tidligere en nødvendig. Det var planlagt. Fo realz. Så fikk jeg tatt følge med Maren ^^,
Satt der fra ni til ett, og da var jeg ferdig. Føler at det gikk utrolig bra, men de gangene jeg føler meg selvsikker går prøvene i dass, så det er vel bare å vente litt. Skulle ønske jeg hadde kommet opp i engelsk. Da hadde jeg hatt prøven i går, og hatt fri resten av uken. PLUSS at det er det sterkeste faget mitt.

JEG ER ONKEL.
Største broren min, Thomas, fikk en datter klokken 17:55 i dag. Charlotte er navnet, og datoen er den 21. mai 2008. Ja.
Jeg hater babyer =D

Switchfoot - Dare You To Move

"Det e jo stengt? Og du e i possession av et stk kvinnelig reproduktivt organ for at du ikkje ska te steff ikvell!"
- Henrik, når steff sko ha vorsj t bursdagen ans elns. Henrik kom aldri t byen. Henrik var for full. Flaut.

"[...]det e offisielt, eg fyre herved på min fysste (muligens siste) meksikanske barnefilm ever! Wish me Luck"
- Robin. Når an sko hiva på den engelsk-dubba versjonen av Little Red Riding Hood and the Monsters. Uheldigvis bler det nok den siste for an va dritt.

"Thank god this log is so sturdy! *krooosj*"
- Christer. med referanse t Futurama. Massiv LAAAAWL.

"[...]Rett før eg snakte te ein random. Han va identisk lig dg. Fjeset, håret, kroppsstørrelse, klesstil. Røruss va an og."
- Christer. Med alle de sammeligningene e den meldingen drittskummel. Einaste som jør an løyen e at eg va blåruss -.-

Ellers blei eg så glad i ein BJ-sang eg skreiv at eg tenkte eg sko hiva an ud her. Någe som garantert gjør dette den lengste bloggposten min gjennom historien.

Rohypnol

Remember your soft smile
Classier than a marble tile
Remember your cute hair
I joked about my ”gear”

It was our first date
Some just call it fate
We met on the internet
I call it deep faith

You tried to call it off
Thought all i wanted was a lay
You faked a bad cough
I begged you to stay

Round 30 minutes in,
I gave u a gin.
You grinned and called me goofy
I slipped you a roofie!

DATE RAPE!
Spread them legs..
...Insert MY third leg!
DATE RAPE!
Smack her in the face...
...to her it’s all a haze!

So enthrallingly passed out
I couldn’t help it!
I pulled my limp dink out
You’re just so fucking fit!

Suddenly the room turned blue
Sirens were raging (pigs!)
She had told her sister, fuck you!
Damn I’m aging (too old!)

LOOKIN FOR A WAY OUT
I aint goin’ down...
...i’ll move to another town
LOKING FOR A WAY OUT
Just bribe a bureaucrat...
...in no time, i’ll buy my new flat!

Det e litt stress å hørra an for seg. Men se for deg ein erketypisk Blink 182-sang som tar ein uvanlig vri.

Det er mange fag som skal leses, studeres og som jeg må kunne. Mange begreper og ordforklaringer som skal huskes, og mange læringsteorier som må huskes. Da jeg først startet denne etterutdanningen tenkte jeg ved mitt stille sinn, at dette skulle gå bra! Jeg hadde, eller har, interessen for fagene ennå, og dette er et område jeg ønsker å jobbe innenfor. I den senere tid har kanskje motivasjonen min for å gjennomføre studiet falnet litt bort i sommerværet. Men kanskje er det hele en angstpreget situasjon, en redsel for at jeg nå skal ha eksamen om 10 dager. Jeg vet ærlig talt ikke. Det skremmer meg litt...dette med å ikke vite.

Studiene har gått kjempe fint. Jeg har ligget på en karakter mellom 4-6 gjennom hele året (C-A), men jeg er ikke så flink til å formulere meg i en skriftlig situasjon, hvor jeg har tidspresset over mine skuldre. Det er kanskje der motivasjonen min ikke lenger finnes, og at redselen trekkes frem i dette faktum. Men jeg kan ikke annet enn å håpe på det beste og at eksamen gjennomføres med gode resultater. I enkelte situasjoner så er det kanskje ofte slik at man har en ubegrunnet redsel for å ikke klare det. Jeg kan huske min muntlige eksamen jeg hadde da jeg skulle få min autorisasjon som Hjelpepleier. Hvordan redselen for å ikke klare det var det essensielle i tankene mine, og hvordan disse tankene utspeilet seg i en fysisk reaksjon. Dagen før denne eksamen, og dagen hvor jeg hadde eksamen, kastet jeg opp 4 ganger. Det var som om jeg nådde verdens undergang, men resultatet var kjempe positivt.

Så er det kun 10 dager til eksamen, 10 dager til jeg blir spesialutdannet Hjelpepleier med vekt på Psykisk Helsearbeid. 10 dager hvor mine jobbdører kanskje åpnes litt mer. Men det vet jeg jo ikke ennå. Det er jo så mange ting som må settes på plass, og som må klargjøres før jeg kan senke mine skuldre fra all lesingen, og studeringen. Hvordan skal dette ende? Vil jeg få min eksamen med gode resultater eller vil det ikke ende slik jeg håper på?

Eksamens vonde byrde er nok de tanker man får før en eksamen. De tankene som fyller dagene med redsel, angst og frykt for å ikke prestere godt nok. Resultatet av en eksamen som er det ideelle for hvordan fremtiden blir for en videre.

Synopsis: Journalist og midtpunkt Marcello sliter med å finne sin plass i verden. Han blir dratt mellom Romas sosiale elites festliv og hans forlovedes mer tilbaketrukkenhet, samtidig som han søker etter en måte å bli en seriøst forfatter.

Det som er spesielt med filmen er at den knapt nok har noen form for karakter utvikling. Vi følger Marcello gjennom en rekke småhistorier som utspiller seg i Roma. Marcello utvikler seg på ingen måte, han bare er: og det er det som er problemet. Heller ikke kommer vi spesielt dypt inn på han. Vi observerer han bare på utsiden, noe som gir oss muligheten til å i svært stor grad tolke han, men aldri komme helt innpå han.

Jeg må si jeg hadde litt problemer med å komme inn i filmen, og den virket for meg ganske kjedelig i starten. Men etter en 40 min så begynte den ubarmhjertig å gripe taket, og ville ikke slippe. Den hadde dog sine kjedelige punkter i filmen, da ikke alle historiene rundt Marcello er like interessante, men jevnt over er de veldig bra.

Karakter: ?

Tror jeg må se litt mer av Fellini / denne typen filmer før jeg helt kan klare å bestemme meg for hvor godt jeg liker de. Er noe uhyre interessant og bra over filmen. Men på en annen side så er den til tider veldig langtekkelig, og noen av historiene litt kjedelige.

Det blir nok ikke så lenge til neste Fellini film, som jeg regner med blir 8½. Må bare finne en dag (eller natt) der jeg har tid, og er i humør til en skikkelig klassiker.

På den 17. mai 1814 skrev Christian Fredrik under på Norges grunnlov. Du vet, den som ble skrevet på Eidsvoll den 16. mai. Som også er den dagen der russen fester hele natten. Det er vel russens tolkning av det som hendte på Eidsvoll. Men uansett!

Norge feirer sitt lands nasjonaldag mer en de fleste land. Og dette har vi feiret siden slutten av 1800-tallet. Jeg mener at dette er noe vi bør være stolte over.

Jeg må innrømme at jeg skammer meg litt over at folk ikke gidder å gå i tog. De gidder ikke å stå opp tidlig for å hedre Norge. Og de fleste er folk på min alder. Jeg hadde stått opp tidlig selv om jeg ikke hadde vært nødt til å gå i tog. Jeg må gå i tog, for jeg er i korpset, og vi er få nok som det er, og uten meg ville det vært enda verre. Å enten gå i barnetoget, eller se på barnetoget, er noe jeg alltid kommer til å gjøre. Vel, jeg kommer sikkert til å være døddrukken som russ, men jeg må da gå med korpset fordeom. Samme hvor mye jeg sjangler. Jeg gleder meg til å bli full i barnetoget! Og i tillegg slipper jeg den forferdelige uniformen -.-

Alt vi ber om er at hele nasjonen hedrer sitt kjære fedreland på denne ENE DAGEN. Er det for mye å spørre om å at man gjør dette en gang i året? Det er jo tross alt 364 dager ellers?

Det var alt jeg hadde denne gang. Håper dere alle har hatt en herlig dag, så snakkes vi senere ^^,

Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem,
furet, værbitt over vannet,
med de tusen hjem.
Elsker, elsker det og tenker
på vår far og mor
og den saganatt som senker
drømme på vår jord.
Og den saganatt som senker,
senker drømme på vår jord.

*tørke tårer i øyenkroken*

Seriøst, hvor har teknikerene huet? Vel, de har det i det minste så langt opp ræva at de ikke greier å rense målerutstyret sitt. "Kan skyldes rottelort i målerutstyret", står det på aftenbladet.no.

HVA FAEN!? Har vi kokt vannet og drukket lunkent vann i et døgn fordi en jævla rotte dreit på måleranlegget? Hadde det vært opp til meg hadde vi kylt brennhett vann ned i halsen på teknikerene. De fortjener det.
Akkurat den dagen vi hadde gym og  60-meteren sier de at vannet er forurenset. Så vi har null drikke på treningen.

Jeg vil se BLOD! TEKNIKERBLOD!

http://web3.aftenbladet.no/lokalt/article640155.ece

I en gang, alene, står han der. Helt alene? Nei, alene sammen med noen. En som lider samme skjebne som han. Selv om forhistorien er forskjellig er de på akkurat samme sted nå. Klasse er for en gangs skyld uvesentlig.

Lyset fra vinduene tyder på at det er like grått ute som inne. Gulvene de en gang kjente så godt virker fremmede uten noen å holde i. Den mørkegrå veggen han lener seg så livløst mot, møtes av et like grått steinteppe. De mørke flisene er omgitt av hvite striper, som om det ennå er håp. Det er håp. Kanskje noen oppdager dem der på hjørnet, hvor de står så forventningsfulle.

Det er rart ingen ser dem, for de burde vært ganske bemerkelsesverdige der de står. Men livsgnisten har gått ut av dem. De er i ferd med å gi opp. Han som en gang var stolt, sterk og lot alt regn prelle av sin blanke rustning, har nå sunket helt sammen. Bare den øverste delen av ryggen er i kontakt med veggen. Hun er mer naiv. Hun nekter å gi opp. Hun står fremdeles rakrygget og med armene strakt ut mot de forbipasserende. Navnet skuler hun, i frykt for at ingen vil ha henne, og for å bli gjenkjent som det hun er. Billig.

Skritt høres. De spenner seg begge to, men skrittene blir fjerne før de har rukket å bli nære. De ser mot døren. De kan så vidt skimte den fra der de står. Men den forblir lukket. Hun ser mot han. Søkende etter et snev av håp, innleder hun en samtale.

- Hvor lenge har du tenkt til å vente?

- Det kommer ingen.

- Klart det gjør. De klarer seg ikke uten oss. Uten det vi har å gi.

- Det kommer ingen. De har glemt oss.

Et annet sted ville de blitt oppdaget med en gang. Der ville de ha vært en mulig trussel for omgivelsene. Men her venter de forgjeves. Her vil de aldri bli sett. De burde ha flyttet seg, men mangelen av noe eller noen til å drive dem videre, gjør at de forblir der de er. Så de står der. Alene, sammen. Og håper at den som plasserte dem der en dag vil komme tilbake for å hente dem.

Til slutt åpner han seg og sier noe han så ofte har sagt før, men aldri virkelig ment, i alle fall ikke på denne måten.

- Det er godt vi har hverandre.

Teksten kom til meg da jeg så to gjenglemte plastposer på et tomt BK. Rema 1000-pose møter en fra Mega.

Ellers har eg blitt så desperat at eg ser "How I Met Your Mother". Det e ganske dritt. Einaste som e løyen e han blonde tarden eg ikkje eingang har lert navnet på.

Note to self: gå med dress.

Og jada, jeg skal jo ikke publisere nye innlegg før etter 19.mai (første eksamen), men om jeg kaller dette et liksom-innlegg, så teller det ikke. Og jeg har på meg skylapper i dag, så om du vil kverulere på det, så vil jeg nekte på det groveste *_*

En del av meg vil at jeg aldri skal slå meg til ro et sted. En annen kan nesten ikke vente til jeg vet hvor jeg skal være de neste 10, kanskje 20 årene. Og når vet man det egentlig? I dagens samfunn hvor ekteskap varer kortere enn semestre, når vet man at man kan slå seg til ro med noe som helst egentlig? På en måte må det ha vært litt deilig før i tiden, når du ikke hadde så mange valg. Samtidlig må man jo ha følt seg utrolig fanget. Men det gjør jeg jo nå også på en måte. Bare at nå er jeg fanget av alle mulighetene, fordi det er umulig å velge når man kan velge alt.

Men man får jo ikke velge alt, man blir jo bare ført videre fra sted til sted. Helt tilfeldig. Eller ved en slags evig plan vi ikke har kontroll over. Uansett bare skjer ting. Akkurat som de vil. Oftest veldig ubeleilig. Og det må man jo bare godta. man kan bli gal av mindre. Så kanskje har vi ikke så mange flere valgmuligheter enn før. Vi bare tror det.

Poenget var egentlig at jeg ikke er helt klar for sommerferie ennå. Jeg er ikke helt klar for å komme hjem. Selv om kanskje dagen i dag er den da jeg har gledet meg til det aller mest. Det var det som var noe av det beste med Australia-Asia halvåret mitt denne høsten: jeg slapp å forholde meg til noe. Alt var hjemme og det fikk bare vente til jeg var tilbake. Alle problemer var på vent. Nå må jeg igjen forholde meg til at som ikke er slik det skal. Alt jeg trodde ville være på en måte, som bare er blitt noe helt annet. Fremtid, fortid og nåtid. Ikke at jeg ikke har det fint. Det bare er litt uventet på en måte.

 

Adle har gode og dårlige sider. Eg kan umuligt tru at det finnes ein levande person så barra har gode egenskapar, ingen dårlige. At folk ofta har ein ujevne fordeling av egenskapene sine derimot, det kan eg sei meg enige i. Elle jedna så kan det var jevnt o, men nogen e barra bere te å skjula dei dårlige sidene sine, elle så må det var at dei positive egenskapene deras skjine (skinne) ijønå. Eg trur eg e ein person så enten e tildelt litt for månge negative egenskaper. Elle problemet e vell at eg orke ikkje prøva skjula di. Har eg ein dårlige dag så merke du det jedna før eg e kommen inn i rommet.

Eg kan ha sinnsyke humærsvingningar. Himmel og helvete står i kok på same dagen. Det trur eg har me smågleder å jer, ska kje så møkje te før eg blir gla, men heller ikkje så møkje te før sinne mitt steike! Når eg hisse meg opp, så går det som regel fort øve, me mindre eg e blitt sårå o da, det e det nok litt verre me. Men allti når eg har blitt sinte elle irriterte for noge, så trege eg ittepå, for då seg eg at det liksom ikkje va vitsen. Kafor blei eg så sinte nå ijen, mon tru? Eg har det jedna så kvar dag. Det hørres jedna møkje ut, men kin kan vell kje sei at di ikkje kjeme øve ein, elle flærne ting di irritere seg øve kvar dag? Therese hu reagere, du jere jedna ikkje det. E nok det så e forskjellen. Eg prøve å skjerpa meg. Eg jere det.

Det at folk har ujevnt fordelte egenskaper lure eg på ka kjeme av. E det arv, oppdragelse og miljø, elle e det barra heilt tilfeldigt, out of the blue? E det litt likt me flaks, atte me ikkje vett heilt kossen den blir fordelt på kvar og ein person? Folk så egentligen har levt ett godt og långgt liv, syns ikkje di har hatt noge flaks for di har aldri vonne i verken lotto, bingo elle basar. Mens egentligen så e det heilt feil, for flaksen di har hatt har ikkje vist så godt så ein lottogevinst. Nogen gonger så kan ein vell kalla friske og raske ongar og flaks? For hvis ein konne velgt mjudlå å vonne 3 mill i lotto, og kreft på det minsta barnebarnet, så hadde ein vell valgt ein friske onge?

Eg tenke det at eg helle vil ha litt temprament og humørsvingningar, og at folk merke det, og syns eg e litt sinte og sure inni mjudlå. Elle at eg hadde vore jækla blide og smilte te kvar ein sjel, og adle syns eg va verdens beste, men egentligen så va eg ikkje det. For egentligen va eg nekrofil, pyroman elle jedna  Josef Fritzl? Mine dårlige sider tåle jaffal dagslys, så eg har ikkje det sama behovet for å skjula di, som ein person som har sex me dø folk, å jedna har drept di fysste. For det e det nekrofile jere, dei tenne på dø folk. Men det e ikkje allti lika lett å veta, for skinnet bedrar, og eg konkludere me at mine dårlige eganskapar egentligen ikkje e så negative når eg sette di i detta perspektivet så eg nå har gjort.                                                           (Sko ha bildene av meg og Mr. Fritzl på siav ein aen, men an e så grosse)

Kroppen dunker, musklene spenner seg og hjernen er sløv.

Jeg blir stiv som en stokk.

Overforbruke av energi eller bare en dårligere dag?

Det er ett spørsmål jeg stiller meg ofte.

Men kjelleren er heldigvis ikke så dyp lenger.

Men jeg kjenner jeg lever på slike dager.

Fantastisk band, som i fjor kanskje ga ut årets album (Wincing the Night Away)

Er egentlig verdt å sjekke ut alt av dette bandet (3 album). Men skal du starte ett sted så start med det første, som faktisk er enda bedre enn årets album fra 2007. Det sier kanskje sitt?

Jeg fikk meg ny dress denne uka. Ikke fordi jeg ikke kom inn i den gamle. Men den gamle var helt sykt ubehagelig å ha på. Den nye var en drøm - i forhold. For dress er uansett ikke konfortabelt. Om jeg så står på hodet, så blir det ikke det.

Mange dresskledde mennesker idag. Da vi kjørte hjem fra konfirmasjonen, gikk det dresskledde mennesker ut og inn av annet hvert hus vi kjørte forbi. Som å være i en Dressmann-reklame. Men det å komme hjem og få av seg dressen, det var en drøm.

Jeg har forresten vært utrolig sløv med blogginga i det siste. Beklager.

Eg og Kjetil kjørte litt tur på fredag, an kjørte oppijønå medhaug, å plutseligen va det sjikkligt traktorterreng, men an Kjetil barra kjørte videre. Det va show da. Det va ein deilige dag me fint ver, der me barra va rondt itte, åt litt chinamat å besøkte solveig og glenn så stellte på huset utforbi. Når u Solveig va 20 år så hadde u kjøpt seg hus å va forlova, og det va ikkje av religiøse gronnar. Beat that!

Eg e så hole at eg helle på å dø, psykisk. Eg vil ha pizza da, helst kiosken, men dei stenge om ein time. eg vil helst at an Kjetil ska henta an å komma te meg, men an e å spenne fotball så eg vil ikkje masa på an. Hvis ikkje kan eg ta Dolly o da, eg elske Dolly. Pizzabakaren syns eg ikkje så møkje om, men eg ete an liksom. Eg har fonne ut at eg ikkje tåle taco, eg blir jaffal drplige av det. Har blitt det dei tri siste gongene. Trist. Adle ete jo taco. Men eg vil kje slutta å eta det, ikkje ennå. Jedna det barra e tilfeldighetar at eg e blitt dårlige o. Eg burde hatt dysja litt o, for eg e ganske ekkel. Men eg e for late, så eg orke ikkje ennå. akoratt nå orke eg ingenting aent enn å var her i sengå mi framforbi dataen min.

Turen startet rundt seks fredag kveld, og jeg var i begynnelsen livredd for å snurre rundt og havne bakerst som den uerfarne sinka. Men turen gikk tvertimot strålende fra første stund, og vi padlet vel i rundt tre timer før vi kom fram til øya hvor vi skulle bo for natten. Da hadde en tjukk tåke lagt seg over vannet og det var umulig å se noe annet enn omrisset av øya. Det var som tatt ut av en episode av Lost. Litt skummelt, men mest kult.

Vi campet på en koselig plass med både benker og bålplass. Der ble det grillings og bålkos. De fleste sov under åpen himmel, inkludert meg (godt pakket inn i dunjakke og sovepose), så det var litt synd at det ikke var stjerneklart. Det var uansett en fin opplevelse, særlig da vi våknet morgenen etter til strålende sol og blå himmel. Vakrere kan det ikke bli en lørdagsmorgen.

Så padlet vi i en to-tre timer til, til vi kom til en kai i Ulsteinvik og la i land. Der avsluttet vi turen litt solbrente, med såre hender, stive rygger og is fra Lidl. Nesten en hvilkensomhelst sommerdag, bortsett fra at det er begynnelsen av mai. Sommerferien er endelig et faktum for min del, kan det bli bedre?

Akoratt nå så ligge eg i sengå mi. Eg har plassert hamsteren min på nattbordet. An e så forbanna snåle, dåkke vil ikkje tru det! Og det einaste eg vil jer e å kosa me an heila tiå! Men an e ikkje tamme, longt i frå, og det e så kjedligt! Det e jo min egen feil, for eg har vore akoratt så ein onge når det kjeme te tålmodighet. Me blei litt venner før eg reiste, men nå e te tebars på square one.. An e ganske redde igjen, men det trur eg har noge  me at eg tok an så kjapt frå onda sengå mi. Adle bevegelsar ska nemligt vaar rolige, ikkje brå. for då ka an lett tru at eg e ett rovdyr. Men eg e jo ikkje det, eg e jo barra mammen ans så vil vara snille me an å visa koss møkje an betyr for meg.

Nå har eg endeligen fått mobiel min tebars ijen o, d va kje feil! Alt så va innpå e sletta, untatt musikken (?) Det kjekkaste e nok at autofokusen på kamera virke, bildene eg tar e så møkje bere nå. Eg fekk o pakken min frå cdon, dei tri fysste sesongane av frustrerte fruer, nogen filmar plusse det var en gang.. ett menneske. Nogen så huske det, den franske tegenserien om kroppen, der adle cellene hadde auger og ein liten personlighet?  Eg glede meg jaffal te å sjå det, typisk at det ikkje e lika kjekt så når eg va liten. Eg har o fått andre sesong av friday night lights. I det fysste episodane nå e alt barra vemmligt og lamt, men eg trur nok at det blir bere, virka så. Alt kan jo ikkje bli perfekt me ein gong.

Jeg snakker om professionelle saker her. Ting som ser ganske så seriøst ut (og som forsåvidt også er det), men med irriterende mellomrom som gjør det mindre troverdig. Her om dagen bestilte jeg meg ICE mobilt bredbånd, og jammen meg, tror du ikke at manualen som fulgte med innhold en del orddelingsfeil. Skulle ikke forundre meg om også nettsidene hadde det. Ikke nok med det, jeg har fått e-post fra kundebehandlere og pressekontakter. Jeg blir gal.

Noen lignene opplevelser der ute? Forresten, besøk Orddelingsmafiaen, vi har en kjempeavsløring på Lerum-saft ute nå.

Alle har gått til ro og sover søtt utenom meg. Det er sånn det kjennes ut, selv om jeg egentlig vet at det ikke er tilfelle. Mange sliter med søvnen hver natt og mange jobber.

Noen er opp med sykt barn eller syk mann, hehe :-)

Jeg er bare våken, merkelig våken.

Ute kvitrer fuglene som om det skulle være mist på dagen.

Jeg håper Ole lukkøye kommer med litt sovestøv snart....,

Den har blitt kritisert for å være blant filmer som er kommet de senere årene som ikke handler om noe, eller han noen form for budskap: Klart den handler om noe! Den handler om vanlige personers små og store problemer og opplevelser i hverdagen. Og vi får simpelthen lov til å bare betrakte dette.

Det er greit at folk gjerne verdsetter meningsfylte, og dype filmer som Schindlers Liste og 2001 mer. Men iblant (eller oftere enn iblant for min del) trenger man filmer som ikke er så alvorlige, og som ikke tar opp de ”store og viktige” spørsmål og problemstillinger her i verden. For meg er Lost in Translation kremeksempelet på en slik film: Hverdagslig og vakker.

10/10. Og på min topp 20.

Liker også det faktum at den er en av få filmer jeg setter høyt, som også er regissert av en kvinne, selv om det ikke er en hvem-som-helst dette her da: Sofia Coppola.

I ettertid av bestillingen valgte jeg å spørre om jeg kunne få nyhetsvarsling på e-post i forbindelse med ITpro.no, og riktig nok spurte ICE meg om jeg ville få tilsendt routeren dems for test. Det er virkelig deilig å være journalist!

Lørdag kom jeg altså hjem fra Stockholm. Jeg hadde forventet meg at det skulle bli en fin tur, men ikke at den skulle bli så bra som den ble! For det var fantastisk!

Det var liksom ikke som Oslo, at det første du møter når du kommer ut av sentralbanestasjonen er narkomane, tiggere og horer. Tvert imot, jeg så ingen av delene. Stockholm. Flotte byen!

Noe dag-for-dag-oppsummering orker jeg ikke skrive, for vi gjorde det man bruker å gjøre på storbybesøk. Altså, besøke museum og andre severdigheter, samt å gå rundt i byen og sånt.

Eneste negative jeg har å si om turen, er egentlig at de snakket svensk der. Ganske naturlig, egentlig, da. Om du vil se bilder, ligger det noen på Nettbyen min.