Jeg husker øyeblikket jeg var sikker på at jeg kom til å dø.

Jeg husker det øyeblikket med fullstendig klarhet da den siste delen av selvkontrollen min knuste, da sjelen min knakk og hjernen min sluttet å være min. Det øyeblikket da jeg gikk ut i skogen med en pakke sigaretter og en lighter for å tenke igjennom hvordan jeg skulle ta livet mitt fordi jeg ikke orket å leve mer, kjempe mer, klare mer – jeg var tom, ferdig, oppbrukt, meningsløs.

Mens jeg satt under et grantre og kjederøkte kom jeg frem til at jeg ikke ønsket å dø riktig enda, men innså at hvis jeg ikke fikk hjelp så kom jeg ikke til å leve særlig lenge fordi å fortsette slik som dette det orket jeg ikke. Så jeg gikk hjem, ringte en venninne som kom med mat og passet på meg. Ringte en ny venninne dagen etterpå som hentet meg, viste meg film og lot meg sove på sofaen sin med sovetabletter i blodet. Ringte legen mandag morgen og sa "hjelp meg" – og jeg fikk hjelp.

Mange lurer på hvordan det er å ha lyst til å avslutte sitt eget liv. Jeg vil anta at det er flere som lurer på det enn de som faktisk spør. Det er ikke akkurat lett middagskonversasjon det der. Suicidalitet.

Faktisk er det mye lettere å gå rundt grøten enn å snakke om det. Både for meg og for andre. Men nå som jeg ikke lenger har piller i bakhånd (bare sånn i tilfelle) og ser meg nøye om før jeg går over veien vil jeg gjerne benytte denne markeringen av psykisk helse til å gi et innblikk i noe man virkelig, virkelig ikke snakker om. Fordi det er viktig å vite, for deg som leser akkurat nå – og man kan ikke tenke seg til det selv. Fordi selvmord er noe skummelt og fryktelig blir det vanskelig å forholde seg til. Jeg håper å kunne med mine opplevelser å minske den frykten slik at man kan ta tak i noe som er viktig for å hjelpe suicidale mennesker til å fortsette å leve.

For er det noe som er skambelagt er det å ha lyst til å ta livet sitt. Når man sier at ting virker for tungt og man har en depresjon kan folk kanskje tenke seg at ordet "selvmord" spøker et sted i kulissene, men så lenge man ikke diskuterer det så blir det ikke håndfast. For noen ting er for skummelt rett og slett. Men det er viktig å snakke om dette, og å gripe tak i det.

Jeg likte ikke samtaleemnet mens jeg var virkelig deprimert. Fordi hvis jeg bestemte meg for at jeg ikke orket å gå et eneste skritt til så var det for meg et personlig valg å avslutte livet. Det ville ikke være et halvhjertet forsøk eller et rop om hjelp. Da skulle det bli slutt. Jeg hadde ingen planer om å våkne fortvilet opp i en sykeseng med leversvikt.

Men hvorfor vurderte jeg selvmord som en reel mestringsstrategi? Hvorfor skulle en 31 år gammel kvinne med god økonomi, relativt omfangsrik vennekrets og en bra jobb ønske å ikke fortsette? En kvinne med interesse for yoga, film, tv, bøker, strikking, musikk og andre mennesker? Hvorfor?

Jeg vet ikke om jeg kan forklare det; annet enn "jeg opplevde vanskeligheter over min tålegrense og fikk en alvorlig depresjonsepisode". Men det er så tomme ord - de har ingen beskrivelsesverdi. Det er kanskje enklere å beskrive tankene med at da jeg var deprimert hadde jeg to spor i hodet - det objektive sporet og det subjektive sporet.

For rent subjektivt kjentes det ikke ut som om noe var bra. Rent subjektivt var det vanskelig å stå opp om morgenen og det var vanskelig å sette et mentalt ben foran det andre og bevege meg videre. Det var som om livet presset på meg som en stor mørk materie som gjorde det vanskelig å puste. Som gjorde det vanskelig å bevege meg og som gjorde det vanskelig å glede meg. Verden presset livskraften ut av meg og gjorde meg utslitt, mistroisk, nervøs og likeglad. Jeg hørte stemmer i hodet mitt, og levde på sigaretter og kaffe.

Jeg skjønte at jeg hadde suicidale tanker fordi jeg var syk. Jeg skjønte at jeg burde snakke med noen. Dele dette. Få hjelp. Men det er ingen man kan si sånt til. Det føltes som om ingen der ute hadde styrke og kjærlighet nok til å stå gjennom dette her. Jeg var helt sikker på at det ville være bedre uten meg. Lettere. Luftigere. Renere. Jeg hadde alkohol hjemme, resepter i lommeboken og flere piller i skapet.

Det var åpenbart at jeg kom til å såre de som er glad i meg. Og hodet mitt tenkte masse unnskyld i den perioden. Om jeg hadde tatt livet mitt ville det ikke vært meningen å påføre noen smerte. Jeg var overbevist om at på denne måten her ville vi alle slippe fort. Jeg orket ikke å dra meg fremover lenger mens jeg samtidig skulle forsøke å være glad. Og feile. Jeg rasjonaliserte med at de som er glad i meg kom til å sørge en stund og så vil de bevege seg videre, med en ting mindre å bekymre seg for.

Jeg er ikke et sted lenger der jeg ønsker å ta mitt eget liv. Det skremmer meg å kjenne på disse tankene og følelsene fra den gang da. Det store i det. Det overhvelmende. Det ekte. Noe av det jeg er reddest for i hele verden er å bli slik syk igjen.

Så det er viktig å få andre til å forstå hvor altoppslukende den følelsen er. Det er ikke noe man bare kan skjerpe seg ut av, slutte å tenke på eller bare glemme. Jeg måtte ha folk rundt meg for å sørge for at jeg ikke tok livet mitt – en suicide watch. Selv mange måneder etter jeg sluttet å være det jeg selv opplevde som akutt suicidal var tanken om å ta mitt eget liv en jeg jevnlig vurderte i fullt alvor og med tung saklighet.

Jeg ble reddet av at jeg forstod at disse tankene var en del av en sykdom. Og sykdom kan man bli frisk av. Jeg har fått god hjelp av allmenleger, psykologer, medisinering og mennesker som er glade i meg og som ikke har latt meg få ta noen andre veier enn de som måtte til for å bli bedre.

Kjenner du noen som sliter psykisk eller er det tungt selv så si i fra. Et lite pip til noen du stoler på eller til legen din. Det er ikke lett å snakke om. Det er ikke lett å tenke på. Mye av dette er skremmende og vanskelig, men det er betraktelig enklere når man ikke må drasse rundt på alt sammen på egenhånd. Og jeg er et spill levende bevis på at det går an å bli glad i å leve igjen!

]]> http://gissgiss.wordpress.com/?p=430 Tue, 23 Sep 2008 03:28:35 +0000 gissgiss http://gissgiss.da.wordpress.com/2008/09/23/noen-gager-sovner-man-mens-man-blogger/ Dette eviglange blogginnlegget begynte jeg på i går kveld, men jeg slukna foran pcen og orka ikke skrive ferdig. Her kommer det, slik jeg hadde tenkt det skulle være. Les eller la vær:

Jeg tuslet hjemover, med en øreplugg i øret, fylt av Ida Marias gladmusikk. Jeg gikk å sang for meg selv, da jeg plutselig begynte å tenke på en setning. Nå husker jeg selvfølgelig ikke hva den setningen var, for ofte går tankerekkene mine så fort at jeg knapt husker hvor det begynte. Jeg ble iallefall gående å tenke på et nytt blogginnlegg og jeg tenkte over alt jeg har opplevd i helga. Denne helgen var sær.
- Pfff! Det sier du alltid, kan du si og peke stygt på meg. Jeg gir blaffen, tar meg en slurk av teen min og forteller videre. Ja, jeg har alltid sære helger, føler jeg selv. Nå kan jo veldig mye defineres som sært, men den diskusjonen kan vi ta en annen dag. Om du ikke synes mine helger er interresante kan du slutte å lese. Da vil jeg i grunn lure på hvorfor du i det hele tatt orker denne bloggen. Mine helger er sære, samtidig har den vært helt alminelig. Jobbing, fyll og venner. En helt ordinær helg, med andre ord. Nå skal ikke jeg bruke andre ord. Jeg skal kun bruke mine. Da fikk jeg en start på blogginnlegget også. Det var det jeg trodde ville bli vanskelig.

Etter en helt alminnelig fredag i pizzabudbransjen var jeg klar for å slukke tørsten. Ble hentet i en liten smartbil og kjørt de femhundre meterene det er å gå. Latskapen lenge leve! Jeg hadde aldri planer om å bli henta. Nå er jeg jo relativt spontan av meg. Iallefall. Vel inne på puben fikk jeg beskjed om at "mammas" kort alt lå i baren, så det var bare å forsyne seg. Sånn er det når man blir adoptert på pub ja! Iallefall, øl ble konsumert, det ble sunget, slengt sleskheter, latteranfall. Jeg hadde en lang prat med en tidligere klassekamerat som virkelig overrasker. Jeg hadde latteranfall sammen med broren til sjefen min og jeg fikk ufrivillig sett en som dro av seg buksene på utsiden. Likevel opplevde jeg verre ting i løpet av kvelden. Når en relativt fjern Olsen kommer inn døra, slenger rundt seg med sleskheter, stjeler luer, for så å stille seg i døren å runke, fikk bartenderen nok. Jeg har aldri sett Monica så sint noen gang. Vi fortsatte å skåle i øl, lettøl eller bailys. Jeg visste Sjarm ville komme i kveld. Jeg visste at ridderen ville komme til å måtte slåss mot Dragen, men det var ikke mitt problem. Han kom og jeg kjente på en måte at følelsene mine nesten var helt vekk. Nå så han bare sleskere ut, uten at jeg vet helt hva det var som gjorde det, mulig det var sveisen. Han hilste på som vanlig og vi tulla som om alt var ved det samme gamle. Men det var jo ikke det. Noe jeg overhode ikke får satt fingeren på, var feil. Jeg vet ikke om det var noe som manglet eller om det var noe det var for mye av. Jeg vet bare at jeg fortalte deg det. Og for å ikke fryse ihjel ute etter stengetid søkte vi varmen i Herr. Olsens leilighet. Jeg og de tre M-ene. Vi to ble sittende å snakke lenge inne på biblioteket. Og du sa så mye bra, og jeg fikk letta hjertet og jeg følte at jeg klatret lengre og lengre opp fjellet. Herr. Olsen er en sjalu mann og der de to siste M-ene satt i sofaen endte det med skrik. Herr. Olsen var ikke hjemme, men vi fløy rundt i den digre leiligheten å drakk grusom rødvin og det ble hyl og grin. Til slutt var vi to M-er og en GissGiss igjen. Det var vel egentlig da grinet startet. Herr. Olsen visste om oss og han trodde han visse masse annet. Sånn sett er jeg overlykkelig over å være singel. Jeg slipper disse sjalusi-sakene. Det hele endte med at jeg fulgte en heller søvnig Sjarm hjem, løy for Dragen om at vi tilfeldigvis hadde møttes i gågata for fem minutter siden og fikk han inn porten. Falsk? Har vi aldri sett!

Fyllesyk satt jeg neste dag sammens med kvinnen jeg er støttekontakt for. Jeg drakk mengder med vann og tittet konstant på klokka. Jeg var invitert på middag hos M før jeg og Tittin hadde planer om å se film. Det endte med film med både M og Tittin, før jeg dro videre. Det var på tide å ta utelivsbilder. På veien stakk jeg innom Oktoberfesten på torget. Jeg nevner bare et par stikkord om den happeningen: Tyrollerhatter, allsang, ØL, ØL og mere ØL!!!!!, gjennomsnitsalderen var 45+, dansing på krakker og Alpedrakter, ompa-ompamusikk fra liveband, ølbriller. Endte tilbake på puben der den beste bartenderen var på jobb.

- Du er så overlegen!, sa du og tittet på meg.
- Overlegen?, svarte jeg sjokkert og tittet opp fra avisa og rett inn i to mørke øyne.
- Ja, du er skikkelig overlegen!
- Jeg sitter her, i ro og fred, nyter en øl og småprater med min venn, leser avisa og er overlegen? Du har jo sittet i masse samtaler i hele kveld... Det er du som er overlegen, om det er noen her som er det. Det var ikke jeg som ikke hilste.
- Pff, jeg er ikke overlegen, svarte du. Kanskje var du bare overraska over at jeg ikke ga deg all oppmerksomheten lenger?

Plutselig falt pubens eldste alkoholiker om. Blodet spruta og jeg trodde Grolle hadde drukket sin siste pils for godt. Men man kan sammenligne han med et slikt lite skadedyr, til tross for at han ikke lager noe bråk av seg. Ambulansen kom relativt treigt til stedet og Grolle ville ikke være med.

Min gode nabo og jeg (jeg vil fortsette å kalle han naboen, til tross for at han flytta for flere måneder siden). Og nå ble jammen i meg denne ekstra-setningen så lang at jeg tar det fra starten. Når klokken viste stengetid gikk vi ut av puben med en flaske rødvin gjemt under jakka. Ikke fordi vi hadde sneket oss bak baren å rappa den, men fordi vi hadde kjøpt den av min venn Bartenderen. Som to fnisende sekstenåringer tuslet vi oppover gågata. Jeg gløttet opp på leiligheten din, som jeg alltid gjør, når jeg går forbi. Nå som Dragen var borte danset sjarmen på bordet. Du holdt sannsyneligvis sengeplassen hennes varm ved hjelp av en annen kvinnes kropp. Oppe ved parken lusket vi oss inn blant trærne. Ingen ville kune se oss med mindre de gikk rett igjennom parken, mot oss. Vi åpnet vinen med en nøkkel og følte oss som fjortiser på grøftefylla. Vi flirte av oss selv igjen, mens vi hørte fulle mennesker rave hjemover etter kveldens utskeielser og diskuterte livet og kjærligheten. Og det var stjerneklart. Det hele var en gedigen klisjé i grunn, men også utroig koselig.

Søndag. Jeg er på vei innom for å lese dagens aviser, mens jeg nipper til en kopp te. Tåka prøver å spandere øl, men det dryppende øye hans blir for ekkelt og takket være Naboen, som tilfeldigvis kom inn døren, slapp jeg unna. Etter diskusjoner om musikk, Erlend Loe og annet smått og stort merker jeg at jeg blir våt på ryggen og jeg snur meg for å se hva det er. Det er da mannen som eide innholdet som nå hadde truffet ryggen min, faller over ende, treffer bordkanten, for så å treffe gulvet med et brak. Blodet flyter, pisset renner. Vi prøver å stoppe blodet ute særlig hell. Halvfull ringer en til ambulansen og den kommer, kjører forbi, skjønner at den har kjrt feil og kjører dermed tilbake igjen. Mannen har begynt å komme til bevisthet, vi klarte å stoppe blodet. Iallefall til en vss grad. Jeg og Stefan må slutte å møtes over en blodpøl.

Jeg lar blogginnlegget bli avsluttet med Steinars kommentar etter at ambulansepersonellet var ute av døren:
"Hver så god, neste!"

Jeg gikk inn i den skumle bygget. Det er skummelt fordi jeg aldri har vært der før, og jeg ante ikke hvordan det så ut der inne. Jeg er redd på nye steder.
Jeg åpnet døren, og trakk pusten dypt. Og gikk inn.

Jeg må ha sett helt rar ut, for ei dama sa at det så ut som jeg trengte hjelp.
Jeg skal opp i 3 etasje, klarte jeg å pipe frem uten å hyperventilere. Hun viste meg trappen og jeg gikk helt opp dit. Alene.

Der møtte jeg henne jeg skal snakke med fremover. Hun er selvsagt skummel hun også.

Hun ba meg begynne med å fortelle fra begynnelsen. Og jeg begynte.
Plutselig var timen ferdig. Jeg hadde snakket i 45 minutter, om "begynnelsen"... nesten uten å trekke pusten. Det var deilig.

Jeg skal tilbake. Hvis jeg tør.

job interview Originally uploaded by H L Windcrampe

Det amerikanske rekrutteringsfirma OfficeTeam har lavet en rundspørge blandt omkring 1.000 store virksomheder i USA og Canada for at få bud på de mest besynderlige jobsamtaler, de har oplevet. Det er der kommet en del underholdende perler ud af – tjek nedenstående lister over, hvad forskellige jobansøgere har fundet på:

·         der dansede rundt under hele samtalen og råbte »Jeg elsker livet«.

·         mødte op med en papegøje på skulderen.

·         sendte sin søster i stedet.

·         brasede ind i en glasdør på vej ud, så døren gik i stykker.

·         begyndte at rose en konkurrerende virksomhed, fordi vedkommende troede, at det var der, han var til samtale.

·         faldt i søvn under samtalen.

·         bad om en cigaret.

·         tog sit tyggegummi i hånden og glemte, at det sad der, da han til slut gav hånden for at sige farvel.

·         sagde at hun ikke ville arbejde i detailsektoren længere. Jobsamtalen var hos en detailvirksomhed.

·         kritiserede personalechefens slips.

Det fremgår ikke, om ansøgerne fik de pågældende job. Men Dave Willmer, direktør for OfficeTeam, siger til bladet Fortune, at selv de mest uheldige situationer kan vendes til noget positivt.

»Det kan faktisk imponere en jobinterviewer at håndtere problemer lidt elegant. Kan situationen ikke reddes, så må man komme videre, fokusere på næste jobmulighed og se det som en lærerig oplevelse, der engang nok skal blive en underholdende historie at fortælle.«

Jeg har fundet en ven, der er lige så vild med den gode samtale, som jeg selv er. Jeg synes, det er en af Guds gaver i en alder af 44 at få lov til at møde et sådant menneske. Tidligere har jeg så ofte følt mig ensom med alle mine ord, men ensomheden er nu forstummet. Kender du den ensomhed? og kender du følelsen af at bryde den med ord?

Der er - efter min opfattelse - intet over den gode samtale. Gennem hele mit liv har jeg syntes, at jeg aldrig kunne foretage mig noget vigtigere end at tale med et andet menneske. Heri ligger naturligvis, at det skal være den eksistentielle samtale; den hvor man kan blande det store med det små, den hvor man både må grine og græde, den hvor vi begge engagerer os, den der flytter mig fra det sted, hvor jeg startede med at stå! Tidligere biskop over Roskilde Stift Jan Lindhardt skrev dette forår i en klumme i Kristeligt Dagblad, et sted, at der intet er galt i at gå i stå, bare man står et godt sted. Tak Jan - nu kan jeg tillade mig at gå i stå midt i den gode samtale, for dér står jeg ufatteligt godt. Jeg er ikke så hurtig (det hører med til at være introvert), men jeg kan lytte og jeg kan spørge, hvis der er noget, der er uklart for mig.

I den gode samtale er der brug for mig og brug for det, jeg kan. Jeg har nemlig forlængst forstået, at der er en grund til, at vi har to ører og kun én mund. Man skal lytte mere, end man taler, hvis det skal blive rigtig godt!

I den gode samtale ligger - efter min opfattelse - også retten til at sige: "Jeg forstår dig ikke helt; kan du forklare det igen på en anden måde?" Hvis samtalepartneren er den rigtige, er det jo helt i orden, at man siger, at der er noget, man ikke helt forstår. Samtalens mester vil rigtig gerne gøre sig umage for at forklare det på ny med andre ord. Og det skyldes altsammen et virkelig dybfølt ønske om at forstå og at blive forstået! Af samme grund rummer den gode samtale også en masse spørgsmål.

Den dybe samtale er gaver mellem to mennesker, for her giver man af sig selv, og man gør det i tillid til, at samtalepartneren gerne vil have gaverne. Ind i mellem hører jeg om mennesker, der ikke taler sammen om alt det store og svære i livet, jeg hører om de usagte ord. Som udgangspunkt forstår jeg det ikke - men når jeg så tager mig sammen og tænker mig om, er det jo indlysende: samtaler forstummer og ord forsvinder, hvis afsenderen ikke har oplevelsen af at blive 'mødt'. Hvem vil sidde og give gaver, hvis der ikke er nogle, der vil have dem?

Samtaler gør mig større - og jeg synes, det er en dejlig måde at vokse på. Der er kun én lille ulempe ved gode samtaler, og det er, at de ikke er til at afslutte. Den gode samtale forstummer aldrig, når den først er startet og har taget afsæt!

Sammen med min samtalepartner og livsledsager kommer jeg fram til at hvem man er er noe så sammensatt at det vil ta timer, døgn og kanskje uker å finne frem til det. Hvem jeg er kan ikke oppsummeres i hva jeg liker å lese, spise eller høre. Det kan heller ikke beregnes ut ifra årslønn, ringetoner og bachelorgrader. Vi kom fram til det samme; man kjenner ikke et menneske som det virkelig er, under all staffasjen, uten å begi seg ut på noen skikkelige samtaler. Samtaler som tar form uavhengig av planlegging, mening eller mål, men som belyser, vekker, pirrer og gleder de involverte. Å avslutte en god samtale er som å lukke en favorittbok etter at den siste siden er lest. Man kan alltid lese den igjen, hente den fram i minnet eller videreformidle essensen av noe man lærte.

Vi snakker litt om ting i tiden. Om vårt enorme behov for å bli sett. ”Sånn er det i dag. Hvis ingen ser deg, er du ingenting”, sier han. I vårt kalde samfunn kommer et grunnleggende menneskelig behov til syne på smått grotesk-humoristiske måter: Mange gjør hva som helst for å komme på TV; spise dyretestikler, for eksempel. Man skal ha hundre-og-ørti venner (på facebook, selvfølgelig), delvis for å virke omsvermet og delvis for å vedlikeholde karrierenettverket sitt. ”Alle” har minst én blogg, og omtrent annenhver fjortenåring har som sitt høyeste ønske i livet å ”bli kjendis”. Det spesifiseres ikke engang. Fotballproff? Skuespiller? Forfatter? Nakenmodell? Det spiller visst ingen rolle. Velg og vrak. Velg og vrak hvem du vil være. Vi omgir oss med identitetsskapere som skal si noe om hvem vi er. Men jeg er jo ikke mobiltelefonen min eller meningene mine, og heller ikke yndlingsfilmen min. Jeg kan digge Gabriel Garcia Marquez eller Edvard Hagerup Grieg uten å ligne det minste på noen av de. Så hva former oss? Og hvor mye former vi oss selv?

Vi snakker videre om kjærlighet, og om samspillet mellom to mennesker som beslutter å dele hverdagen med hverandre. Hvor avgjørende den gode samtalen er for å få et samliv til å fungere på sikt. Hvor viktig det er å bli kjent med, og komfortabel med, både seg selv og den andre. Så mange lever opp til mytene de har skapt omkring seg selv. Den tause mannen. Kvinnen som aldri går tom for ord. Vi er visst eksperter på å gjøre livet vanskelig for oss selv. Hvor mange snakker egentlig sammen i dag? Det arrangeres NM i sms-tasting, og alle ser ut til å ha mange flere venner enn det som var vanlig for femten eller tjue år siden. Likevel – hvor mange kjenner deg, egentlig? Vi enes om at dette er en slags visdom som har gått tapt parallelt med den økte individualiseringen, paradoksalt nok. Alle vil bli sett, men ingen snakker sammen. Alle vil bli elsket, men ingen tør å elske. Det er rart, men mest av alt trist. Savnet etter nærhet presser folk opp i de mest utrolige situasjoner. På film har alle amerikanere en psykolog, og fra ett sted må jo slike klisjeer ha sitt opphav. Hele verden er i dag en gigantisk ansamling av varer som kan byttes. Vi har en form for reklamasjonsrett på hva som helst, til og med på selve livet. Vi sender mennesker og kjæledegger ut i verdensrommet med formål å nå en fjern planet, men hvem skal ordne opp når vi ikke engang klarer å nå oss selv?

Det å være i kontakt med seg selv har vi fått presenter som en slags alternativ vei til lykke gjennom alskens livvstilsmagasiner. Det grusomme er at dette fremstilles som noe uhyre komplisert og vanskelig, kun forbeholdt de tålmodige, de med et naturtalent for selvinnsikt og harmoni. Dette som burde være den mest grunnleggende egenskapen ved oss alle – å være i kontakt med seg selv. Jeg tenker på IKEA-reklamen med hun som alltid stiller klokka en halv time frem for å rekke over alt hun skal gjøre, og må innrømme at jeg synes denne reklamen tar det moderne mennesket litt på kornet. Det er så mye fokus på kvantitet. (”Hele familien blir like brun på én dag i solarium som på én uke på Kreta”) Vi spiller dumme og elsker å forsvare livsstilen vår med argumenter som til og med vi selv har vondt for å svelge. Ingen tør å være ærlige lenger. Hvem er det vi prøver å imponere? Hvor mange mennesker må anerkjenne deg for at du skal ha en god dag?

Jeg titter opp på klokka på veggen. Vi har snakket i drøye to timer. Den lille teen som er til overs er for lengst kald, og telysene har stivnet til to små stearinkopper. Vi smiler, innforstått og internt, reiser oss og går småpratende ut på badet for å pusse tenner.

Facebook-profilen og billederne på nettet fra julefrokosten kan skade dig, når du søger job. Tiden sletter alle spor - bare ikke på internettet. Og det kan komme jobsøgende til skade. Seks ud af ti rekrutteringsfirmaer søger oplysninger om jobsøgende på internettet.

Jævnfør www.jp.dk har hver tiende rekrutteringsbureau direkte fravalgt en kandidat på baggrund af det, de fandt. Det viser en rundspørger blandt 58 virksomheder, som Samvirke har lavet. Tallet kan være højere, da det ikke er alle rekrutteringsfirmaer, som har villet svare.

Facebook, MySpace og LinkedIn er blot tre af mange populære sider på nettet, hvor mennesker har valgt at have en personlig profil. Men opretter man en profil på for eksempel Facebook, overdrager man samtidig alle sine oplysninger til Facebook. Dermed mister man kontrol over oplysningerne, hvilket kan være problematisk, da vi hele tiden ændrer holdninger og livssyn.

Hvad siger du, tror du nogen sinde du er blevet tjekket ud af et rekrutteringsbureau i forbindelse med en samtale?

Jeg tænker på det hver mandag morgen, når jeg står i det lille tekøkken på arbejdet og venter på at kaffen løber gennem filteret. Så kommer en kollega og siger "ja så er vi her igen." Sådan bare konstaterende, og uden videre. Så ved jeg aldrig rigtig, hvad jeg skal svare, og til det brug har jeg så fundet følgende "fraskel" (en sammenskrivning af en frase og en floskel for jeg kunne ikke beslutte mig): "Ja det har du ret i." Og det har hun jo, og det kan endda konstateres ved selvsyn.

Det er åbenlyst, at den slags ytringer har til formål at holde de sociale forbindelseskanaler åbne, hvilket der er mange gode grunde til at sørge for. Men det kunne jo være klaret med den kendte forkortelse for "Her er jeg" - nemlig "Hej". Faktisk havde det været nemmere for mig, for så var jeg ikke kommet i situationen, hvor jeg ikke kunne finde på noget intelligent at svare.

Det jeg vil frem til er naturligvis ikke at harcelere over min flinke kollega, men at prøve at sige noget om "samtale". For mig er den gode samtale karakteriseret ved:

• Tid til tanker og eftertanker undervejs. Når min samtalepartner siger noget, er det rart lige at få lov at vende ordenes mening inde i hovedet. Hvad mente hun? Forstår jeg det? Hvordan forholder jeg mig selv til det? Det tager selvfølgelig lidt længere tid på den måde (vi introverte er bare langsomme), men hvis man ikke har tid til en rigtig samtale, så undlad den hellere.
• Tid til at sige det, jeg gerne vil sige. Tid til at smage på ordene og vælge dem med lidt omhu. Det sker, jeg møder mennesker, hvor jeg føler, at jeg må hellere skynde mig at gøre min sætning færdig, for ellers keder hun sig snart eller værre endnu: hun har selv en masse ord, der står i kø for at blive sagt.
• Fravær af afbrydelser. Jeg bliver helt elektrisk af at blive afbrudt - i særlig grad hvis det virker systematisk. Det skyldes ikke så meget følelsen af "den ufuldendte sætning", hvor halvdelen fortsat er i mundhulen (den forsvinder jo ved næste tandbørstning), nej det er den dybe disrespekt, for det jeg opfattede som en dialog, men herved erfarer i realiteten er blevet til en 3/4 monolog. Jeg prøver at forsvare mig verbalt ved at sige "Undskyld, men jeg gør lige min sætning færdig" - det virker af og til.
• At man sammen "udvikler videre". A siger noget. B replicerer, og A kommer tilbage med "Årh ja - sådan havde jeg slet ikke tænkt det, kunne det også være at...?". Når man taler sammen efter det koncept, er der "en positiv risiko for" at begge går ud af samtalen en anelse anderledes, end de kom ind i den. Og det er i hvertfald ikke det værste, der kan ske. Det forudsætter naturligvis, at begge lytter og at begge har lyst at ofre den tid, der skal til, for at komme spadestikket dybere.

Når jeg ser på de fire punkter herover, er det slående, at kodeordet er "tid"! Så klart har det faktisk aldrig stået for mig før (et gode ved at skrive). Det passer så glimrende med min oplevelse af en række nylige gode dialoger. Når vi skilles, har jeg det som om den første sætning kun lige er sagt, og nummer to kun lige er på tungen - men der er fløjet timer.

Christian Kryger kaldte man med rette for "Samtalens mester". Rigtig mange af hans udsendelser kan podcastes fra DRs "Guld fra arkivet"; den mand forstod at give sig tid, og han kunne interviewe alle. Selv er jeg er vild med hans samtaler med børn og unge.

Det skrevne ord har - set i relation til tidsperspektivet - en lang række fordele: der kan man bedre sidde og smage på ordene, sætte dem ved siden af hinanden, skifte ud og bytte om, fuldstændig som perler på en ubundet snor. Først når man tror, kransen rummer de rette perler i den rigtige rækkefølge med mange forskellige farver og former måske endda med deres egen indbyggede og villede asymmetri, binder man knuden.

Gode hilsner fra den langsommelige:

"Frøken Harsk"

Jeg har altid holdt af bredde - ligesom i "bredde-idræt"; jeg er jo nok selv sådan lidt "skæv" i det, og når man er "skæv" kan man jo ikke samtidig være "smal".

Jeg har altid holdt af rummeligheden, og har altid tænkt, at dem jeg husker - den dag jeg sidder "på hjemmet" (hvis det da ikke er blevet helt overdrevet med "længst muligt i eget hjem" til den tid) - ikke er karrierredrengene med de lyseblå skjorter og det perfekt tilpassede mørkeblå slips. Næh det er de (andre) "skæve", som har turdet udfordre sig selv og livet.

Jeg blev så inspireret i går, da jeg fik tilsendt følgende dejlige digt om en "undgænger"

"...så af og til sender jeg et brev til mig selv

om et eller andet jeg skal minde mig om

at livet er en gave f.eks

men glemmer at komme frimærke på

og vil ikke betale strafporto

så brevet går tilbage til afsenderen.

Som sagt er livet en gave

men jeg har aldrig kunnet få mig til

at åbne den rigtigt

bare pillet lidt

det kunne jo være alt muligt

jeg har altid haft mit på det våde"

Forfatteren er (naturligvis fristes man til at sige) Benny Andersen, digtet hedder "På det våde" og manden, der skriver, er en "undgænger", og er altså sådan en, der bare har pillet lidt ved livet, men ikke sådan rigtig har lukket det op.

På en forårsdag som i dag gælder det bare om ikke at være en "undgænger", men at leve livet og at leve det helt ud - måske også helt ud i krogene, hvor der kunne være støvsuget lidt mere. Vi har én chance, forestillingen man kunne kalde "16. april 2008" spilles kun denne ene gang, aldrig mere... det er da helt vanvittigt at tænke på.

Grib dagen, mærk livet og verden, udsæt dig selv for at tage chancen, pak gaven op, dans ud i foråret, mærk glæden og andre mennesker!

For mig er en del af rigdommen ved livet altid den gode samtale. Jeg kan slet ikke komme på noget, der forekommer mig vigtigere end at tale med et andet menneske.

Jeg gider ikke tale om almindeligheder; jeg kan ikke finde ud af det der small-talk, kan ikke tale med "Hr. og Fru Æggemad" (og gider heller ikke), men jeg kan føre samtaler om livet og dets mening, om det der er godt og det der er svært, og om det, der undrer mig. Og så er jeg så heldig at have mennesker omkring mig, der gider være med på legen. Det er herligt. Tak for det!

 Det mest vanlige og enkleste er å skjule seg bak spørsmålet, og få den andres oppmerksomhet vekk fra en selv. Man svarer; jo takk, bare bra.. og signaliserer ved dette at en ikke har så lyst å gå nærmere innpå seg selv. Man trenger ikke gå i dybden på noe. Kanskje har man det faktisk rett og slett fint, da er spørsmålet verdens enkleste.

Men om man ikke har det bra, hva sier man da?

 Juger man på svaret kan det riktignok være avslørende bare ved å vise kroppsspråket eller uttrykket sitt til den andre. Det sies at 90% av kommunikasjonen er non-verbal, noe de færreste tenker på. 

Noen ganger lurer jeg på hvorfor folk spør meg spørsmålet; hvordan har du det? For i mange tilfeller vil de ikke høre svaret. Har ikke ord på hvor mange ganger jeg har begynt å si noen setninger om hvordan jeg har det, mens den andre ikke lytter i det hele tatt. De har kanskje allerede avbrutt meg med begynne på neste spørsmål. Eller har begynt å snakke med ungen sin som står og drar dem i buksebenet. Det er ingen god følelse. Jeg har lett for å tenke; "jeg er ikke interresant" og blir gjerne litt trist. Jeg har tenkt mange ganger at det kunne vært interresant å teste ut om folk egentlig lyttet ved å si ting som bare var tull og hinsides all fornuft, i stedet for de personlige frasene. Jeg tror desverre at mange ikke hadde oppdaget det. For straks folk har stilt spørsmålet, lukkes desverre ofte den andres ører, og jattingen tar over:

mhm...

ja..

mhm...

akkurat...

... mens blikket deres tydelig er opptatt av noe annet.

 En annen ting som også kan føles litt vanskelig er at når man er syk så ønsker gjerne "omverdnen" at en skal komme med noen gode nyheter angående formen eller fremgang av noen slag. De vet ikke hva de skal si når dette ikke er tilfelle, og blir lei seg rett og slett. Noen blir så perplekse av å høre at en annen kanskje ikke har det så godt at de stilner, blir stumme eller hakkete i ordene.

Er det egentlig en kode på at man alltid skal svare; takk bare bra? Er det en kvote man kan bruke opp? Har man sagt nei, ikke så bra 3 ganger så bør man jammen meg ha det bra 4.de gangen? Er det toleranse for at folk ikke har det bra over tid eller bør masken taes på om tingene drar ut?

 Må det være sånn at man uansett ikke kan si ting som har negativt fortegn? Det kan virke som folk i dagens samfunn blir mer og mer overfladiske og jeg-sentrerte. Og alle skal være så lykkelig, alt skal være så flott. At venner snakker om sykdom, sorg eller andre vonde ting, truer kanskje idyllen eller boblen de er inni? Det er noe med at når man har det godt selv, så vil man helst ikke at noen skal rokke ved deres verdnen, negativitet blir utrygt.

Noen mennesker legger opptil ved hele sin væremåte at det er rom for alle slags svar. Det er rom for å ha både gode og dårlige dager, og ikke minst rom for ærlighet. Det er rett og slett rom for å være seg sjøl og være menneske med alt det innebærer. Det er godt å være i nærværet til slike mennesker. Jeg synes ikke vi skal gå rundt å være negative alle mann og alltid legge ut om hvor dritt man har det, men jeg synes det skal være rom for ærlighet og rom for å kunne gå i dybden av og til. At vi er geniunt opptatt av den andre vi møter, og hvordan han/hun har det. Er ikke det et minstemål?

Tenk iallfall over om det er lurt å stille et spørsmål du ikke egentlig vil ha svaret på.

Skarru ha mer av samma sort, sjekk ut Tales of mere existence (som btw er et ypperst treffende navnevalg).

Jeg går og taler, ned ad gaden,

pludselig er duften der og jeg er tilbage,

tilbage til en lørdag morgen,

varm under dynen med arme omkring,

en dejlig følelse.

Så er jeg tilbage på gaden igen, hvor kom duften fra?

Hvad har hun sagt mens jeg var væk?

Nu gør følelsen bare ondt

Produkter som inngår i daglige ritualer, viser seg å være gjennomgående og av stor betydning hos de første spurte. I dette tilfellet dreide det seg om hva som skjer om morgen før de forlater hjemmet, rustet for en hel dags ulike utfordringer.

Produkter: Dusjen, godlukt, sminke, briller, hårruller, pusejenta, mobiltelefonen, bilen, glass med melk.

kommer du ud på skolen i morgen efter arbejde i morgen?

ja det er planen

i morgen i morgen, tihi

nemlig ja

godt

bare så vi er helt sikre på at det er i morgen vi taler om

ja altså hvis det er i morgen

du mener dagen efter i dag?

tjo altså hvis det er helt sikkert at det er i morgen altså dagen før i overmorgen

Nåå! Nu er jeg med!

ok for jeg er stået af

det er dagen efter tirsdag, men to dage før fredag

ja tror det er den, altså den i midten

ja det er i hvert fald ikke den til højre

nej men lidt mere mod højre end venstre fordi det så er tættere på weekenden

ja okay

William 'Biddy' Allen, 1903-2001, var buschauffør og den elskelige far til syv børn

Ovenstående budskab kan vi vist alle - vores politikere og undertegnede inkluderet - lære en masse af. Lad os alle blive lidt bedre til at tænke ... før vi taler (og skriver).

Lover, regler og systemer som regulerer ulike områder i samfunnet skal være nyttig for å avlaste oss i forhold til alt vi trenger å få til å fungere i felleskapet. Men alle disse for så vidt fornuftige ordningene må bare ikke få spise seg inn på livsverdenens område slik at vi blir brikker i stedet for aktører i vårt eget liv og i fellesskapet med andre. Det er en sammenheng mellom hvor mye vi klarer å forholde oss til hverandre gjennom kommunikasjon og gjensidig respekt, og hvor mye vi trenger av lover, regler, systemer og kontrollordninger.

Når det gjelder skole, har Stange kommune mange eksempler på arenaer for politisk offentlighet der folk snakker sammen om det som betyr noe for dem. De fleste elevråd i kommunen sender inn søknad om midler som blir fordelt av Barn og unges kommunestyre, eller de kommer med forslag til tiltak som skal gjøre skoledagen bedre. Foreldrenes arbeidsutvalg ved de forskjellige skolene har gjort en viktig innsats for å skape samling om viktige saker som bruk av ressurser, tryggere skolevei eller arbeidet med å få beholde skolen i bygden. Et veldrevet og engasjert Kommunalt foreldreutvalg har vært en viktig samtalepartner for den skolefaglige ledelsen i kommunen og for politikerne. KFU har dessuten gitt en rekke innspill som har blitt tatt med i behandlingen av saker i kommunestyrets Komite for miljø og oppvekst. Også internt på skolene skaper den pedagogiske samtalen mellom lærerne forutsetninger for at lærerne utøver sin kompetanse på en god måte i møte med elevene. Lover, regler, påbud, instruksjoner, kontrollordninger har i beste fall skapt rammer for det som har blitt til på disse arenaene.

Skolelederne i Stange har en tøff oppgave. Noe av dette henger sammen med at det politiske miljøet sender ut doble signaler: På den ene siden etablerte Kunnskapsløftet en ny måte å tenke skole på med overordnede kompetansemål i stedet for læringsmål, full metodefrihet og en stor grad av ansvar for den enkelte skole til å finne lokale løsninger på bruk av tid på forskjellige faglige emner og tilpasning av innholdet til lokale forutsetninger. På den andre siden blir hver skole kontrollert for de resultatene elevene oppnår innenfor rammen av Kunnskapsløftet.

Et signal om stor lokal frihet åpner opp for deltakelse i den politiske offentligheten der mange grupper blir inkludert og får være med på å gi innspill til hva en god skole kan være. De mest sentrale gruppene er elever, foreldre, lærere, skoleledere og politikere, men også lokalsamfunnet har personer som kan bidra med sine perspektiv. Det er snakk om å skape gode løsninger gjennom kommunikative handlemåter.

Et signal om kontroll av de resultatene elevene oppnår, åpner opp for å velge det sikre framfor det usikre. I stedet for en krevende dialog med grupper som har ulike syn på hva skole skal være, tar skoleleder og lærerne de viktige valgene internt. I stedet for å la elever og foreldre være med på å dele ansvaret for elevenes kunnskapsutvikling og sosiale utvikling, tar læreren over hele ansvaret for elevens utvikling. I stedet for å ta utgangspunkt i hver elevs interesser, erfaringer og framtidsønsker og snakke om individuelle mål sammen med eleven og foreldrene, velger lærerne å utvikle en enkel meny som skulle passe så noenlunde for de fleste. I stedet for utbredt bruk av temabasert skolearbeid, blir det sikrere å la hver faglærer gjøre det beste de kan for å oppnå faglige resultater i sitt fag. Det er snakk om å få til best mulige løsninger gjennom målrasjonelle handlemåter. Dette er ganske likt den skolepraksisen mange lærere har prøvd å finne veier ut av fordi de ser at den ikke er god nok for elevene.

På mange måter ser dette ut til å vise oss skolene i Stange i skvis mellom fornyelsesimpulser og behov for å fortsette i gammel etablert stil.

Det er viktig at alle som er berørt av noe som betyr noe for dem, finner muligheter til å dele tanker, innspill og perspektiv med andre, spesielt når det gjelder å gi elever en opplæring som de opplever som meningsfull og viktig for dem både her og nå og senere i livet.

Noe av det beste vi kan gjøre fra politisk side er å gi skolelederne og lærerne ryggdekning når de velger innslag av fornyelse. Det er skolelederne på den enkelte skolen, sammen med elever, foreldre og politikere i samarbeidsutvalget som må finne sine måter å møte hverandre til dialog og aktørfellesskap.

Kommunestyret i Stange har åpnet opp for at skoler som ønsker det kan søke om forsøk med driftstyre. Dette er én av flere mulige måter å legge til rette for gode løsninger i skolene gjennom kommunikative handlemåter.

For oss politikere er det viktig å erkjenne at skoleledernes og lærernes forståelse av hva skole skal være kan være en annen enn den vi har. Hver enkelt av oss handler ut fra hvordan vi selv forstår en oppgave, ikke ut fra hvordan andre har tenkt seg at vi skal forstå oppgaven. Desto viktigere blir det at vi prøver å forstå det andre forstår ved å få mulighet til å snakke sammen. Det finnes ingen feil forståelse. Det finnes bare ulike sider av en sak som blir omfattet av forståelse.

Jeg tror ikke at det går an å tvinge en spesiell forståelse på noen. Den som vil lede mennesker i dag, må utfordre tenkemåten deres og la dem selv velge om de vil utdype eller utvide forståelsen sin.

Samtidig er det slik at en virksomhet som ikke åpner opp for ulike syn og variasjon i tenkemåter, heller ikke vil hente fram den energien den trenger for å komme videre. Når det gjelder skole, er det ett utviklingsområde som er viktigere enn alle andre for medarbeiderne: Hvordan kan vi på best mulig måte legge til rette for at barn og unge lærer og utvikler seg?

Rektor og lærerne besvarer dette spørsmålet daglig. Hvis de også formulerer lærdommene sine i ord, går det an å spørre elever og foreldre om de har inntrykk av at lærerne virkeliggjør disse lærdommene sine i den praktiske skolehverdagen. En slik samtale er et eksempel på den typen kommunikative handlinger som skaper fellesskap, gjensidig respekt, ansvar og fornyelse.

Det kan være vanskelig for lærere å samarbeide seg imellom. Det kan være enda vanskeligere å samarbeide med foreldre, politikere og folk i lokalsamfunnet, som ikke har den samme oppfatningen om hva skole og læring vil si. Vi kommer likevel ikke utenom denne konfrontasjonen. Brede allianser må til dersom vi skal kunne gi den enkelte eleven de forutsetningene den trenger for å kunne velge yrke og ulike roller i samfunnet.

Rektor og lærerne må vinne hjertene til andre samfunnsaktører og vise hvilken støtte de trenger for å få til forbedringer.

Som politiker ønsker jeg at rektor og lærerne ser utviklingen i skolen i en samfunnsmessig sammenheng. Lærernes opplevelse av å være betydningsfulle i samfunnets øyne påvirker også elevenes opplevelse av å være betydningsfulle. Den innsatsen de gjør med elevene er viktig for den enkeltes utvikling, men den er også viktig for samfunnets utvikling. Innsatsen underbygger felles goder.

Som politiker ønsker jeg at elevene ikke skal stenges ute fra noen del av samfunnet. Derfor er det viktig at skolen heller ikke stenger dørene sine for noen del av samfunnet. Sterkere forbindelser mellom lokalsamfunnet og skolen gir mer effektive skoler og et sunnere lokalmiljø. Med en heldig utvikling kan vi få skoler som betyr noe for livet og utviklingen til hele lokalsamfunnet. Skoler som gjenspeiler verdiene til lokalsamfunnet og skoler som har evne til å lære både av det de lykkes med og av det de føler at de ikke får helt til.

Kanskje kunne vi samles om et nytt motto for skolen i neste kommunestyreperiode: BEST PÅ Å BLI BEDRE.

En bred allianse om skolens virksomhet mellom lokalsamfunn, politikere og skole støtter seg på en overbevisning om at samfunnsmessig engasjement har betydning, politisk aktivitet har betydning, skole har betydning hvis vi ønsker å inkludere hverandre i en samtale der vi belyser og skaper forutsetninger for det som betyr mest for oss her i livet.

Frode Kayser

Innholdet i boka:
Den redegjørelsen som han leverte i oktober 2000 knytter seg nært opp til flere studier som ble gjort i regi av Skolverket og der formålet var å bidra med materiale til det lokale arbeidet skolene gjør for å omsette demokratiske verdier i praksis.

Hovedutfordringen som Skolverkets arbeid har tatt tak i, er hvordan en kan utvikle demokratisk kompetanse hos barn og unge. Det dreier seg om å utvikle kompetanse hos den enkelte til selv å kunne ta stilling og kunne delta i samtaler, kompetanse i å forstå bakgrunnen for egne og andre sine standpunkt, evne til å kunne delta i eller påvirke demokratiske beslutningsprosesser. Ikke minst handler det om ferdighet i å kunne kommunisere med andre i vanskelige og komplekse saker.

Kjennetegnet på den deliberative samtalen er at ulike oppfatninger og verdier brytes mot hverandre samtidig som den enkelte legger vekt på å lytte og overveie det som blir sagt, hente fram argument og gjøre personlige vurderinger. Det handler også om at alle parter er innstilt på å finne fram til verdier og normer som alle kan være enig om.

Den deliberative samtalen er en forutsetning for det deliberative demokratiet der en er enig om hva en er uenig om og om hvilke ulike beslutninger en kan gjøre og hvordan en skal gå fram for å komme fram til en endelig beslutning. Siden den deliberative samtalen også innebærer villighet til å lære av andre og skifte standpunkt, er det naturlig å se på de beslutningene som blir gjort som midlertidige. Det er imidlertid et viktig prinsipp at en respekterer og innretter seg etter de beslutninger som til en hver tid har gyldighet.

Den deliberative samtalen, enten den foregår i skolen eller ellers i samfunnet, innebærer å ta andre sitt perspektiv. Det gjør at de som deltar utvikler sin evne til å reflektere, og deres eget standpunkt blir nyansert, samtidig som sannsynligheten for å komme fram til gode felles beslutninger øker.

Når vi velger å utvikle den deliberative samtalen, innebærer det også at vi er villig til å erkjenne at vi ikke har enerett på sannheten og at vi ikke påberoper oss å ha den eneste rette virkelighetsforståelsen. I stedet våger vi å gå inn i problemstillinger som er komplekse og der det ikke finnes noen entydig beste løsning.

Refleksjon og vurdering:

Det har vært interessant å lese opp igjen Englunds redegjørelse med fjorårets diskusjon om ytringsfrihetens grenser i friskt minne. Så vidt jeg har forstått handler det demokratiske verdigrunnlaget også om hvordan vi er mot hverandre når vi skal praktisere de demokratiske verdiene.

Ikke minst i skolen møter både elever og ansatte et rikt spekter av ulike verdier, kulturelle verdier og verdier knyttet til livssyn. Englunds redegjørelse gir oss mye å tenke på i forhold til hvordan vi møter elever og kolleger i hverdagen og ikke minst i forhold til de samtalene vi selv deltar i eller blir vitne til.

Den deliberative samtalen utfordrer både menneskesynet og læringssynet mitt: Menneskesynet mitt fordi det demokratiske verdigrunnlaget innebærer en tro på at andre menneskers tanker og forestillinger er deres virkelighet som jeg kan utfordres av og selv utfordre, og læringssynet mitt fordi jeg må erkjenne at jeg ikke kan overføre min forståelse til elevene mekanisk, men må akseptere at læringen først skjer når både de og jeg er villig til å åpne opp for en ny forståelse. Først og fremst tror jeg dette får konsekvenser for de relasjonene jeg prøver å bygge opp til mine samtalepartnere.

Fra et politikerperspektiv ser jeg at den tvangsfrie deliberative samtalen kan fornye det arbeidet vi gjør for å komme fram til gode beslutninger i ulike politiske fora.

Så da får jeg vel prøve å innstille meg på å bli en god samtalepartner også der hvor det er selve den politiske kampen og uenigheten og trangen til å se sin vilje seire som er den drivende motivasjonen.