Mere på Aftenposten

Bomben skulle angiveligt være udløst med fjernkontrol - kujoner!

OPDATERING: Pigen var langt over den giftefærdige alder.

De må vel være evigt unge, men hvor unge?

Ni år?

Victoria i Jyllands-Posten 28 marts 2008. 

Bombeangrep i Kabul.

Så har det skjedd igjen, en selvmordsbomber har slått til og tatt med seg andre i døden. Denne gangen var det blant annet norske borgere det gikk utover. Dagbladets journalist mistet livet og det er tragisk når slikt skjer. I dette tilfellet var bomberen assistert av andre som også skjøt mot hotellet og følget der. Det virket som et skikkelig koordinert angrep på hotellet.
Jeg er likevel ikke sjokkert over at det skjer, området er svært urolig og det er et høyrisikoyrke man jobber i. Hotellet skulle jo være godt sikret, men altså ikke godt nok. I avisene i dag står det at forsvarsdepartementet hadde advart UD på forhånd om å offentligjøre hele reiseruta på internett, men UD mente at det var viktig å holde en åpen sivil profil på besøket. Siden alt lå ute på UDs hjemmesider, kunne man altså i ro og mak se hvor følget skulle være, hvilket hotell de boddde på, osv. FD og PST hadde tydligvis advart på forhånd, men UD mente vel at de hadde bedre peiling og nå så man hvordan dette gikk. Kanskje de lærer litt og hører mer på FD og PST ved en senere anledning?

Frokost i dag er havregrynsgrøt, deilig faktisk. Det blir ingen mulighet til å gå til jobben i dag for jeg skal til Jeløya på jobb, men slipper å kjøre selv for en gangs skyld. I dag skal sitte på med andre fra jobben og det blir deilig.

#20 – The Kingdom

http://www.imdb.com/title/tt0431197/

Trailer:

Regi: Peter Berg

Manus: Matthew Michael Carnahan

Med: Jamie Foxx, Chris Cooper, Jennifer Garner og Jason Bateman

Spilletid: 110 minutt

The Kingdom er en amerikansk action-thriller regissert av Peter Berg. Peter Berg var for meg mest kjent som ”skuespilleren som ligner litt på Ethan Hawke fra tid til annen”, men han har tydeligvis regissert litt før, blant annet ”Friday Night Lights”.

Filmen begynner med at terrorister bruker selvmordsbombere mot en landsby for vestlige familier i Saudi Arabia. Dette kan jo selvsagt ikke amerikanerne la gå ustraffet, så et FBI-team av spesialister blir sendt for å undersøke og finne ut hvem som sto bak aksjonen.

Begynnelsen på denne filmen er veldig effektiv, selv om du vet hva som skal skje. Det er realistisk og skremmende å se terroristaksjonen bli så effektivt gjennomført. Nå skal ikke noe mer avsløres her, men til tider er det bare å innse hvor smarte terroristene er. Man blir nesten imponert. Så det er en alvorlig begynnelse, kanskje mer alvorlig enn de fleste ventet seg fra reklamene for filmen. FBI-teamet blir sendt etter litt krangling, og selvsagt er alle i teamet personlig ute etter hevn…

”CSI-delen” av filmen er litt for treg og langdryg, men til gjengjeld så er den siste delen skikkelig bra action som virkelig griper tak i deg.

De fleste skuespillerne gjør en god jobb, kanskje spesielt Chris Cooper. Men som sagt er det action-scenene som er det beste ved denne filmen, godt lagt opp og velregisserte. De var også ganske realistiske i forhold til mye vi ser for tiden. Slutten er dyp på en litt grunn måte, eg klarer ikke helt å bestemme meg for om eg liker det eller ikke. Den fikk meg uansett til å føle at verden kan være ganske drit, og det er vel passende for en film om terrorisme og sånn.

Den Høye Fotograf’s dom: 8/10

Andres dom:

IMDb: 7.4/10

VG: Terningkast 2 (!)

Dagbladet: Terningkast 2 (!)

Altså ikke mye støtte å få fra norske aviser, selv om publikum generelt virker mer enige med meg.

Kommentarer og synspunkter blir mottatt med glede. Følg med i morgen for plass nummer 19, og sleng deg gjerne med konkurransen: Tipp topp 4 i Den Høye Fotograf’s julekalender!

Vi vet ikke hvor hun kommer fra. Hvem hun er. Hvem hun jobber for. Eller hvorfor hun gjør som hun gjør.

Day Night Day Night har et minimalistisk filmspråk. Det er grått, klinisk og trist. Kamera følger den kvinnelige, identitetsløse hovedrollen, overbevisende spilt av ukjente Luisa Williams, på nærmest dokumentarisk vis. Filmen har ingen musikk. Det er en slags foruroligende stillhet, kun avbrutt av hverdagslige og kroppslige lyder. Hun spiser, vasker seg, pusser tennene, klipper negler og puster. Det høres kjedelig ut, og etter hvert blir det også langtekkelig, men Loktev velger kompromissløst å dyrke det hverdagslige aspektet med flere lange, tålmodighetsprøvende tagninger. Med en gjennomgående uttrykksløs hovedkarakter, blir det på overflaten lite å bite i for publikum. Men den første halvtimen, kanskje de første tre kvarterene også, er likevel interessante - nettopp fordi premisset om å ikke gi bort noen bakgrunnsinformasjon skaper en viss nysgjerrighet.

Men på et tidspunkt begynte tankene mine å vandre fra "hvem er hun? hvorfor gjør hun dette?" til "hva er poenget med denne filmen? hvorfor gjør de det slik?"

Jeg er imidlertid glad for å ha sett filmen. Tematikken er interessant, og filmskapere som viser slik kompromissløshet er alltid positivt i min bok. Selv om jeg til slutt satt igjen som et nesten like stort spørsmålstegn som da filmen startet, så fikk filmen meg underveis til å reflektere og stille noen spørsmål, samtidig som Loktev lykkes veldig godt i å male en kald og uhyggelig stemning som fungerer veldig godt. Men som helhet blir det dessverre ikke mer enn halvveis vellykket.