Skeptisk.

In addition to my own knowledge and insights about his scientific and skeptical contributions, I have made extensive use of the two excellent narrative biographies by William Poundstone (1999) and Keay Davidson (1999). Poundstone is stronger on Sagan’s science, Davidson on his personal history. Neither, however, emphasizes his role as a skeptic.

Sagans tilgang til verden er stadig meget relevant med alverdens forskellige former for overtro, der i mere eller mindre grad styrer folks liv på godt og ondt. Og ligeledes i tilgangen til hvordan vi skal anskue verden i mere håndbribelige omstændigheder; om nationalisme, ideologier, religioner. Men først og fremmest i forbindelse med at søge at forstå verden omkring os gennem en skeptisk tilgang, gennem en videnskabelig tilgang.

Sagan’s most important contributions in his final years were in the struggle against pseudoscience. Throughout the last decade of the millennium, this scourge of public irrationality grew, as astrology, alien abductions, alternative medicine, and any number of other New Age and “millennial” fads and cults gained in popularity. Sagan fought back, and after the death of his friend Isaac Asimov, his was the voice most often heard in defense of scientific reason in the United States.
...
The Demon-Haunted World, subtitled Science as a Candle in the Dark, was a passionate defense of science against pseudoscience and irrationality, as illustrated in the following quotes. “It is far better to grasp the Universe as it really is than to persist in delusion, however satisfying and reassuring [that may be]. . . . Superstition and pseudoscience keep getting in the way [of understanding nature], providing easy answers, dodging skeptical scrutiny, casually pressing our awe buttons and cheapening the experience, making us routine and comfortable practitioners as well as victims of credulity. . . . [Pseudoscience] ripples with gullibility. . . . The tenants of skepticism do not require an advanced degree to master, as most successful used car buyers demonstrate. The whole idea of democratic application of skepticism is that everyone should have the essential tools to effectively and constructively evaluate claims to knowledge. . . . But the tools of skepticism are generally unavailable to the citizens of our society. . . .Those who have something to sell, those who wish to influence public opinion, those in power, a skeptic might suggest, have a vested interest in discouraging skepticism”

Og så lige introduktionen til serien Cosmos:

Vel, de av dere som er gode på begrepsforklaringer vil neppe akseptere at jeg bruker ordet rasisme. Saken omhandler i større grad diskriminering. For aller første gang i mitt liv har jeg opplevd det negativt å være nordisk eller norsk. Historien er som følger: i går kveld var jeg invitert med på sauna av noen av mine latviske businesspartnere. Det har gått rimelig bra i det siste, og derfor skulle vi feire. Vi begynte kvelden med gloheit sauna og pisking med bjørkekvaster, og tørket salt kjøtt. En opplevelse for reale mannfolk. Selv har jeg aldri diskutert business i nettoen før, men fant ut av det absolutt er å anbefale. Når man sitter der uten en tråd, så blir man veldig likestillt. En naken mann er liksom en naken mann. Eneste som skiller oss er fasongen. Noen litt blubbete (f.eks meg), andre stramme og sharpe. Ellers ingen forskjeller. Et godt grunnlag for en god business-samtale.

Etter saunaen skulle vi gire opp et hakk. Passe sigene og uthvilte etter to timer inn og ut av et varmt hull, gjorde at vi var klare for litt moro. Jeg visste at jeg kom til å bli full som ei alke hvis jeg begynte å drikke drinker, så jeg hadde bestemt meg for å ta det svært rolig. Målet for kvelden var et utested jeg ikke hadde hørt om før, noe jeg syntes var veldig spennende. Det skulle vise seg tydelig hvorfor jeg ikke hadde hørt om stedet før.

På de aller fleste utestedene her i Riga finner man turister og utlendinger ala meg. Innimellom er vi utlendinger ganske så kjepphøye. Dette gjelder særlig briter på utdrikkningsparty. Disse oppfører seg ofte som de eier byen. Dette farger selvsagt synet på mannlige utlendinger i Riga. Vi har gjerne ræva full av penger, men eier ikke respekt for lokalbefolkningen. Det fikk jeg merke i døra inn til det utestedet vi hadde planlagt å gå inn. Ikke var jeg full, ikke var jeg høylytt, og jeg var normalt kledd. Like fullt ville de ikke slippe meg inn. Grunn? Jeg var utlending. Utlendinger var ikke velkomne. Utlendinger betydde problemer, jeg var altså et potensielt problem.

Man skulle kanskje tro at det hjalp at jeg var med 2 andre latviske menn, men dessverre ingen bønn. Jeg fikk IKKE komme inn. Å tilby dørvakten penger i hånda for å se bort i fra utestedets utlendingspolitikk ville bare gjøre situasjonen verre. Ergo måtte vi bare pent snu og dra til et annet sted. Hendelsen i seg selv var ikke verdens undergang. Rett etterpå fant vi tilbake til mitt favorittutested her i Riga, og vi hadde en super kveld/natt. Likevel gnagde denne følelsen rundt i hodet mitt resten av kvelden og i dag. Jeg var nektet adgang til et sted pga andres dårlige oppførsel. Jeg var nektet adgang fordi jeg var skandinav, og ikke latvier. Det var igrunn en ganske u-kul hendelse.

Jeg har tidligere skrevet at jeg har lært en ting eller to om å være utlending under min tid her i Riga, og det gjorde jeg i går også. Det er lett å dømme andre basert på nasjonalitet/tilhørighet. Dessverre har det nok hendt både en og flere ganger at jeg har gjort det samme selv. Forhåpentligvis tenker jeg meg hakket om neste gang..

Til slutt har jeg et lite dilemma dere som leser denne posten kanskje kan hjelpe meg med: Skal jeg velge årets Slottsfjellfestival, eller skal jeg velge konsert med Metallica her i Riga?

Jeg liker å stå ved vinduet å observere livet som beveger seg der ute. Gjerne med en sigarett eller en flaske øl som venn. Sigaretten har dessverre blitt en del av hverdagen min igjen, ettersom jeg ikke får kjøpt snus her i Riga. Jeg har bestemt meg for at jeg ikke tar det så tungt, og satser på å holde meg røykfri når jeg er i Norge.. Men det var ikke røyk jeg skulle skrive om nå, ei heller utsikten min selv om den er verd et par ord til. Om dagen er gaten hvor jeg bor og jobber en relativt travel gate, og om kvelden og natten er den relativt rolig. Selvsagt hører jeg fylleskrål fra en og annen britte på utdrikningslag, og støtt og stadig en bilalarm som bryter roen. Likevel er min lille del av Riga en fredelig plass.

Men det var horehuset jeg skulle fortelle om. Det heter vel kanskje egentlig bordell,  massasjeinstitutt eller gentleman's club, men jeg velger å gi det den noe vulgære betegnelsen horehus. Så, hvordan vet jeg at det er et sted der det selges seksuelle tjenester? Har jeg vært der kanskje? Nei. Det har jeg ikke. Det har ikke fallt seg slik. Jeg er stort sett ganske negativ til salg av kropp, og det har vært bremsen som har gjort at jeg ikke har gått inn enda. Å skråsikkert påstå at jeg aldri noengang vil komme til å benytte et slikt sted ville være feil. Selv om jeg fortsatt er en ung mann, har jeg likevel fått med meg såpass med livserfaring at jeg aldri kan si bastant nei til at noe slikt kan skje i fremtiden. Det kan skje, men per i dag har ikke det vært noe for meg.

Men hvordan vet jeg at det er kvinner som selger kroppene sine innefor de mørke vinduene i Lâcplesa Iela? Vel, det skjer ikke akkurat i hemmelighet. Utenfor bygningen står det et skilt om at dette er et sted som tilbyr erotisk massasje. I tillegg har denne salongen i følge skiltet, en egen nettadresse (erotisk innhold, åpnes på eget ansvar). Hovedgrunnen til at det ikke skjer så skjult, er at gateprostitusjon i Riga nærmest er ikkeeksisterende. Som mann blir man ikke utsatt for den type tilbud med mindre man oppsøker bordeller. Man blir ikke ropt etter på gaten som på Karl Johan.

Dette er ikke en tekst for eller imot prostitusjon. Min holding til kjøp og salg av sex har jeg riktignok gjort rede for tidligere i teksten. Nei dette er mer en tekst om de mennene jeg ser går inn og ut av horehuset. Det er en jevn strøm hele døgnet - dag som natt. Og det er menn i alle fasonger; tynne, høye, tjukke, lave, stygge og kjekke. Flesteparten av dem er godt kledd, noe som vitner om at prisnivået neppe er spesielt lavt.

Noen av disse mennene går taktfast og rolig inn og ut, uten å se seg særlig rundt. Det virker ikke som om de bryr seg stort om å bli observert gående inn eller ut av et massasjestudio. Andre småløper, titter seg gjerne litt rundt, og virker til å være småflaue over situasjonen. Jeg pleier å le inni meg når jeg ser dem. Så er det gruppen jeg ikke ler av - nølerne. Usikre og tvilende. Gjerne inn og ut av portrommet et par ganger før de bestemmer seg for hva de egentlig vil, om de skal gå helt inn eller snu. I mitt hode er dette menn som har problemer. Ikke vet jeg, og sannsynligvis ville jeg nok vært en av nølerne selv hvis jeg stod utenfor nummer 17. Kvinnene som går inn og ut, ligner igrunn stort sett på vanlige kvinner på vei til jobb.. Jeg lurer ofte på hva kvinner som ser disse kvinnene gå inn den porten tenker.

Horehuset - en del av Riga..

Når man er valgt i en posisjon som statsråd, stortingsrepresentant, ordfører eller varaordfører, skal man være i samfunnets og folkets tjeneste. Dette krever at man må opprette et tillitsforhold mellom seg selv og folket man skal tjene og lede. Hvis det stemmer at Manuela Ramin-Osmundsen faktisk har uttalt at hun IKKE ønsket et norsk statsborgerskap, så er jeg av den oppfatning at tillitsforholdet er betydelig svekket.

Hvis dette ikke stemmer, så har jeg ikke noe problem med at Manuela Ramin-Osmundsen blir statsråd. I såfall synes jeg det er flott. Det er rett og slett veldig bra, ettersom dette viser at det går an for alle å bli statsråd i Norge hvis man er dyktig nok og har posisjonert seg riktig i forhold til nettverk og lignende.

I USA kan ikke jeg bli president ettersom jeg ikke er født i USA. Det synes jeg er feil. Ikke for at jeg selv ønsker eller har tro på at jeg noen gang ville seilt opp som en mulig presidentkandidat i USA, men fordi jeg mener det bør være nok å være statsborger i en nasjon for å kunne inneha de høyeste vervene. Dette forutsatt at man ønsker å være statsborger, og ikke fordi man må bli det for å kunne ta et verv. Et ønske om "medlemsskap" i en nasjon må være noe man virkelig ønsker.

Av andre tillitsbrudd som etter min mening er like alvorlig, er eksempelet fra Eidskog. Den nyvalgte varaordføreren i Eidskog har tidligere blitt fjernet på dagen fra stillingen som lærer, etter en rekke stygge episoder. Dette er etter min mening en mann som absolutt ikke vil kunne skape et tillitsforhold mellom seg selv og befolkningen.

I den kommunen jeg nå flytter fra, har det også vært et eksempel på grovt tillitsbrudd mellom valgte personer og folket i bygda. Vedkommende folkevalgt trakk seg ikke etter å ha blitt dømt for sexsjikane mot en kvinne i nabokommunen. Dette har selvsagt vært med på å splitte bygda i to, og medført mange uheldige episoder. Slike personer burde ikke representere deg og meg, selv om vedkommende er aldri så dyktig eller hyggelig.

Det er flere episoder som taler imot at Manuela Ramin-Osmundsen ikke burde blitt statsråd. Hennes avskjed i UDI taler heller ikke særlig godt for Ramin-Osmundsen. Etter min mening er det også beklagelig at Jens Stoltenberg blandet seg inn i behandlingen av hennes søknad om statsborgerskap. Dette svekker først og fremst tilliten til Jens Stoltenberg, og ikke Manuela Ramin-Osmundsen.

Det overrasker sikkert ingen at jeg skal låne ferieleiligheten til en FrP-topp, nå som jeg tar meg en ukes fere i Spania..