Det gjør jeg sjøl også på mye av det andre skriver, for jeg har møtt så mange fine folk som skriver engasjerende, klokt, gjennomtenkt, provoserende, kunnskapsrikt og humørfylt her. Særlig jenter, men det finnes sikkert også menn.  Er det ikke flott?

Jeg regner med at det er mange som kjenner seg igjen i denne godfølelsen. For meg er det godt å kjenne at det jeg skriver om,  kan for noen andre der ute være interessant og fint. Også har vi begge rollene alle sammen. Noen ganger skriver vi, andre ganger leser vi.  Jeg gjentar meg sjøl: Er det ikke flott?.

Det var bare det jeg ville si . Nå skal jeg legge meg, god og glad, og så skal jeg lese ei bok. God natt til deg. :;)

Ett värdelöst, stilfullt och enkelt grepp tillägnat en värdelös önskan från en skrivstilistiskt mycket stilfull blogg som likt mig fokuserar en del på det här med värdelösgrunder: Skriverier.

Jeg troede ikke helt på det, selvom det var der, alt sammen, lige foran mig. Det var som at træde ind i en dokumentarfilm; en af dem, der kan presse en tåre frem i øjenkrogen, men som man hurtigt glemmer igen i ubevidst fornægtelse. For at håndtere verdens grusomme kompleksitet, for at undertrykke samvittigheden. Kvinder og mænd for sig, delingen af kønnene, en grovsortering, der tjener apparatets effektivitet og egenlogik. De to, jeg kendte, forsvandt i mængden af sorte skørter med forsikringer om, at de ville vente på den anden side. De blev trukket med som sild i en efterårsstorm, hen imod flaskehalsen, hvor det kaotiske mylder blev transformeret til disciplinerede enkeltrækker. Overvåget af levende maskinpistoler i betontårne fulgte jeg mændene, gamle og unge, nogle med børn i hånden. Der var ikke langt til vores indgang, men solen fordoblede distancen og en upassende sammenligning med strækningen fra Roskilde by til festivalpladsen, tilbagelagt med insisterende tømmermænd, trængte sig på.

De var på vej til Al-Aqsa-moskéen for at bede på denne hellige dag, den næstsidste fredag i Ramadan. Rækkerne af mænd stod parallelt med muren, der lod sin mørkegrå betonkonstruktion bøje ind over os. Kun sporadisk graffiti svækkede dens symbolske uovervindelighed: ”Ctrl + alt + delete” i grøn spraymaling, ønsket om en ny begyndelse. Apartheidmur eller sikkerhedsmur er parterne i en terminologisk konflikt i konflikten, men det ene udelukker vel næppe det andet. Ordet sikkerhed fordrer altid spørgsmålet ”sikkerhed for hvem?” Det, der er sikkerhed for nogle, er apartheid for andre.

Ansigterne i køen, de bukkede hoveder og forsigtige bevægelser skar igennem min oplevelse af ekspressivt gestikulerende, højrøstede og leende mennesker i Ramallahs merkantile gader. Stærke, unge mænd blev her til duknakkede undermennesker, hvis umiddelbare skæbne skulle afgøres af drenge med våben. Der stod de, side om side med gamle mænd med indsunkne ansigter og store, vejrbidte hænder, og ventede, mens de langsomt nærmede sig de infantile dommere. Hver holdt sin egen identifikation, en systemsjæl, der skulle overgives til drengenes vurdering.

Denne dag blev alle mænd under 25 afvist.

Rækkerne af håbefulde blev bredere, jo tættere på kontrollen man kom. Frustrerede over ventetiden forsøgte de utålmodige at mase sig frem og række deres id-kort til soldaterne over hovederne på de andre. En irregularitet der ikke kunne tolereres. ”Wahed u-wahed!”, lød det fra en soldat med megafon, som gik rundt mellem rækkerne. ”En og en”, systemets mantra, der sikrede effektiv overvågning. Megafonen slyngede den infernalske lyd af en teenagers forvrængede stemme ind i hovedet på en gammel mand, hvis stolthed bød ham at gå tilbage i køen med rank ryg. Soldaten tog fat i kraven på en yngre mand, der ikke adlød ordren, hev ham ud af mængden og skubbede ham længere tilbage. Der lød en vred protest, men et enkelt blik, der sagde mere end alle de øredøvende ordrer, slukkede ilden i mandens øjne, og han vendte sig og gik væk.

Jeg slap med et mistroisk blik. De udtrykte sig klart og tydeligt uden at sige noget: ”Vi ved, hvad du er. En overløber, en vildfaren, en fortabt sjæl.”

Oplevelsens intensitet overskyggede lettelsen. For de, der ikke var naive udlændinge, var det omvendt. De stod på pladsen, hvis tomrum var en skarp kontrast til den omklamrende kø, de lige havde forladt, og talte sammen i klynger, ventende på venner og familie. Muren nærmede sig, indgangen til udgangen, mens den underligt tomme åbenhed og bevidstheden om skarpladt overvågning ledte tankerne hen på en krigsfilm, hvor helten med den konstante trussel om skuddet fra en usynlig snigskytte løber hen over marken for til sidst at kaste sig ned i skovens udkant. Her, på mellemstationen med frygt og håb på begge sider, var der ingen, som løb.

Indenfor kunne man høre sine egne fodtrin på betongulvet. Der var ingen soldater, og dog stod folk i lige enkeltrækker. I kampen om ansigterne havde bekymringsrynkerne igen vundet over smilene. Kun manden foran mig smilede overbærende til mig, som bar jeg min følelsesmæssige tilstand uden på tøjet. Længere fremme forsvandt køen ind mellem to rækker af kantede metalstolper, et bur, der kun tillod et sæt skuldre ad gangen. Ved siden af var en luge, hvor de afviste frustreret og forgæves klagede over afgørelsen. Køen bevægede sig fremad, og jeg nåede buret. Det var uundgåeligt. Ubøjeligt metal på hver side og resignerede mennesker for og bag fremmanede billeder af rækker af udmagrede fanger, der blev gennet frem mod det ukendte. ”Arbeit macht frei”.

Det endte i endnu en kontrol, som i lufthavnen: Tasken på båndet, gennem metaldetektoren, passet mod en pansret rude. Soldaten sad med benene oppe og sludrede med to kolleger. Der gik et par minutter, før hun kastede et ligegyldigt blik på mit billede og nikkede. Jeg tog min taske. Havde jeg haft overskuddet, ville jeg have tilbagelagt de sidste meter til udgangen med rank ryg. Men jeg nåede ud på den anden side.

Denne boka kjøpte jeg på Steinkjer i dag. Eller heter det i Steinkjer..? Vel, samme det.
Er den ikke nydelig? Jo, denne lille boka skal brukes til minnebok, hvor jeg kan lime inn alt mulig og skrive alt mulig rart. Etiketten til den første flaska med julebrus jeg drikker i år, kvitteringen på et godt kjøp eller et bilde. Jeg har lovet meg selv at jeg skal være flink til å bruke den.
Det første jeg limer inn i min nye minnebok er togbilletten til Steinkjer.

Har du en minnebok/scrapbook?

Selv hvis du ikke planlægger at deltage, så klik fordi deres hjemmeside og giv et bidrag – pengene går dels til NaNos drift, men også til andre værdige projekter, der skal skabe skrive- og læselyst.

I dag er jeg ute og stjeler ideer. Håper jeg blir tilgitt.  Jeg blei bare så inderlig inspirert av  et par blogger jeg datt over. Den ene heter hagen på hytta.

En annen morsom vri - også med relevans til kuer fant jeg hos  Tankespeil. Jeg regner også at det er flere meg på galskapen.

Min ku fant jeg på gata i Stockholm for 4 år siden. Over hele byen var det kuer som var malt  i alle regnbuens farger og forskjellige mønstre. Så vidt jeg husker var kuene dekorerte av forskjellige svenske kunstnere. Jeg falt spesielt for denne her.  Den så  ganske utflippa ut og var nok litt smågæern. Skjønner godt at kuer blir gærne av å bo i en by.

Jeg mener å huske at den mumlet noe om at den drømte om grønne enger - med saftig grønt grass.  Den fortalte også at den hadde stått der i flere uker uten å ha fått verken vått eller tørt. Den eneste oppgaven den nå hadde i livet, var at hundrevis av barn hang i horna på den.  Disse barna skulle posere for gode, morsomme minnebilder fra Storstaden. Slike bilder som for eksempel mormorer, kunne vise fram på nettet fire år seinere i en sinnsvak kublogg. Når jeg leser dette, er jeg ikke helt sikker på om det var kua som var gæern.

Ellers liker jeg Stockholm svært godt. Det er en vidunderlig vakker by, og her har jeg opplevd utorlig mange gode stunder. Særlig uten kuer.

Nighthawks, Edward Hoppers flotte maleri fra 1942.

Han kommer gående nedover veien og slipper inn en kjølig høstvind idet han kommer inn døra. Han setter seg to stoler bortenfor meg, men jeg kjenner fremdeles den dyre parfymen.

- En pils, unge mann, ønsker han seg fra bartenderen som setter et halvlitersglass foran ham. Han takker og ruller seg en sigarett mens blikket glir over det dempede belyste lokalet.

Det er fire i tilegg til ham og meg selv. De fire er tre kvinner og en mann. Da blikkene til en av kvinnene møter hans, er det nesten så jeg selv kan kjenne stikket av anger som bredte seg i hans mage. Jeg bestiller en ny halvliter.

Han drikker opp halvliteren sin og røyker opp sigaretten før han tørker skjegget og reiser seg. Han fisker opp en bunke tusenlapper og legger dem i det ene askebegeret på disken. Videre fyrer han opp lighteren og tenner på sedlene. Deretter går han bort til den ene kvinnen og peker på de brennende tusenlappene.

- Se, sier han. - Jeg har brent bort en del av min isolerte celle. Det er mer der det kommer fra, men vil du la meg være menneske bare denne ene kvelden?

Hun stikker armen sin under hans og de forlater lokalet.

Eg er ein fase

Ein fase i eit liv som nokon andre lever.

Denne fasen er vanskelig å leve i for den er framand  for meg.

Eg kjenner at eg lever eit anna menneske sitt liv.

Det er ikkje mitt liv.

Kjenner ikkje denne personen som berer desse kjenslene.

Kjenner ikkje kjenslene for eg har ikkje hatt dei før.

Dei er ikkje mine.

Eg liker ikkje endringar.

Eg liker ikkje at kjenslene mine endrer seg.

Liker ikkje at eg endrer meg.

Mindre tolmod.

Større kjensler som ein ikkje kan legge lok på.

Kjenner at nokon trakkar på kjenslene mine.

Vil nøste dei inn og legge lok på.

Dei er for store og loket passar ikkje.

Det er ein fase.

En mann i sin beste alder. Kontroll på det aller meste. God jobb, herlig kjæreste, godt forhold til familien og normalt god helse. Riktignok en smule forkjølet. Ingenting som tilsier at man har noe som helst å frykte. Livet smiler til meg når jeg danser sanseløst sammen med det.

Likevel så redd. Likevel så totalt forsvarsløs og liten. Kun for en periode, men likevel ubeskrivelig motbydelig innvendig. Ikke selvsikker med hodet høyt hevet, men sammenkrøpet under den varme dynen som beskytter mot verden der ute. Høstmørket gjør det hele komplett. Ikke et helvete, men på vei. Skjærsild. Rastløs, varm og kald. Svettende. Rundt omkring inne i hjernen dukker ord som Georgia og børskrakk opp og roter det hele til.

Det lysner. Jeg er på rett vei igjen. Ingen grunn til å føle slik. Gjenvinner fokus. Strekker en hånd mot lyse tanker. Åler meg opp av gjørma med hjelp av håpets tauverk. Snart på trygg grunn igjen. Overvinner det hele. Rolig hjerterytme.

Du trodde at verden
Kunne plutselig ta slutt
Du trodde du var voksen
Men så var du bare en liten gutt
En liten gutt
(De Lillos - Stakkars - 1997)

Rundt oss har verda sakte, men sikkert gått i oppløysing og vi set og ser på dei andre som må leve med brotne løfter og knuste illusjonar. Dei går sine egne vegar heilt aleine og trur dei skal finne sitt paradis visst dei bryter ut og går gjennom grinda der framme. Vi ser at dei etter ei stund med endring i livet ein gong til går inn i relasjonar der det er brotne løfter og knuste illusjonar og dei må takle det også.

Vi ser på kvarandre og er glad for at vi saman har greid å gli gjennom livet og overlevd smertene som følgjer når vi har oppdaga kor hardt livet egentlig er og kor vanskelig det har vore å tolerert kvarandre. Kor store skuffelsane har vore når løfter har vore brotne og kor kraftig smellane har vore når illusjonane har knust. Vi er glad for at vi blei, for no ser vi kvarandre og vi liker det vi ser....og det er ingen illusjon.

Det går ei bru frå øy til øy
som det går ei bru frå menneske til menneske.
Denne brua må takast vare på og haldast vedlike.
Går brua i stykker så kjem ein ikkje over og ingen kjem over til meg.
Eg må reparere brua mi, forsterke ho og hive det som er ròte. Sette på plass nye tankar og hente fram gode minner. Då trur eg brua mi blir sterk igjen.

 Slett

Ein blogg der eg etterkvart vil skrive om tankar rundt ting og mennesker i verda.

Når Mette overtager bind 2, begynder jeg at kigge på bind 3, som jeg allerede har lavet en synopsis på. Målet er at have al tekst færdig inden nytår. Med mange andre projekter ved siden af, bliver det lidt stramt, men vi må prioritere det, så tegneren, Randall, ikke kommer til at sidde og vente på os.

Samtidig er der lavet en oversættelse af manuskriptet til første bind til engelsk, som er sendt til Randall, så han kan komme i gang med at illustrere. Der er reginoter i manuskriptet med forslag til illustrationer, og dem vil han følge ret præcist. Ikke desto mindre hænger billeder og tekst så nøje sammen, at vi formentlig kommer til at revidere det illustrerede manuskript én gang til for at få det til at spille 100%. Vi snakker lidt forskellige løsninger på, hvordan kommunikationen skal forløbe – det er en udfordring, eftersom han sidder i Florida, men jeg laver nogle midlertidige layouts med hans skitser og vores tekst, så vi bedre kan forestille os, hvordan resultatet bliver, og så må Skype, skitser og kommentarer benyttes til finpudsningen.

Det er endnu for tidligt at lufte illustrationer til serien, men det bliver mit næste indlæg om Gemini.

Når de blir mange nok, blir de liggende stille og danne tykke myke tepper. Da kan jeg dra beina sakte etter meg og lage veier i dem. Eller jeg kan bare kjenne hvor vidunderlig mykt  og behagelig det er å gå på dette gyllengulrøde teppet av løv.

I dag er det nøyaktig to måneder siden jeg begynte å trene. Den 8. juli - i den varmeste perioden i sommer kreket jeg med inn i bilen og kjørte til et treningssenter som ligger bare noen hundre meter unna. Følesesmessig var dette et av mine største nederlag - å kjøre bil for å trene.  Jeg som sitter med de beste muligheter til å bevege meg rett utenfor der jeg bor. Hvor mange ganger har jeg ikke fnyst i nesa og kommet med ekle kommentarer om folk som leter etter parkeringsplasser for å få brukt kroppen sin.

Samtidig visste jeg, at hvis jeg ikke fikk tatt fatt i elendigheta, kunne det bli riktig ille. På daverende tidspunkt hadde jeg store problemer med å gå. Jeg har i noen år gått foroverbøyd, med en stor grad av halting.  Nå klarte jeg nesten ikke det en gang. Fibromyalgi, store ryggproblemer og ganske mange kilo for mye gjorde nok sitt for å øke vanskelighetene mine.

En hyggelig instruktør tok i mot meg, og jeg forklarte henne situasjonen. Mye  av forfallet kunne vel sees med det blotte øye. Instuktøren laget et meget enkelt og lite program med stryke- og kondisjonstrening til meg. Vi ble enige om at jeg skulle øke treningsmengden ganske sakte.

Vanskene begynte umiddelbart. For å få beinet over setet på treningssykkelen måtte jeg løfte det over med hendene. Tårene spratt de første minuttene jeg syklet.  Jeg ble noe nedslått, og tenkte at jeg ikke orket å ha det så vondt. Men som det heter: - Jeg bet tennene sammen og ville ikke gi meg. Etter en stund kjente jeg at smertene slapp litt, og dette inspirerte meg.

Siden dette har jeg trent 3 ganger i uka. Noe som har gitt utrolige resultater. Bare det å få til regelmessig trening gjør meg stolt. I tillegg går jeg av og til uten å halte,  jeg har rettet meg opp i ryggen og føler at jeg ser mye bedre ut.

Vekta er redusert med 7 kg, og jeg er blitt svært bevisst på hva jeg putter i meg. Egentlig har jeg slutta med å putte i ting munnen, for nå spiser jeg bare til måltidene stort sett.

Nå skal jeg ned å trene igjen, og gleder  meg faktisk. Det hadde jeg aldri trodd. Og - ikke så veldig langt der framme hører jeg skauen og svabergene kalle.

Selve brevet:

Jeg vet at autografen ikke er ekte, men jeg synes det er morsomt å ha fått brev tilbake overhodet, jeg.

Informasjonsark, side 1:

Informasjonsark, side 2:

And that's it!

Men jeg kan jo skrive av det, slik at dere får lese det også!

"Dear Mia,

       Thank you so much for your letter. I wish I could answer personally, but I receive so much mail these days that it is impossible; I do hope you understand.

       I thought that life would be a little more serene once I had published 'Harry Potter and the Deathly Hallows', but in fact, it has been as busy as ever! I loved writing 'The Tales of Beedle the Bard', along with Professor Dumbledore's commentary (all royalties to be donated to the Children's High Level Group, which campaignson behalf of institutionalised children, mostly in Eastern Europe). I particularly liked writing as Dumbledore again; he is a character who is hard to get out of my system (not that I would ever want him to leave for good).

       I have no immediate plans to publish anything else, though that does not mean I am not writing; I have to write to feel sane! I am enjoying a temporary respite from deadlines, but at the same time, I am lucky enough to have an ongoing connection with the world of Harry Potter through the films.

       I shall always be grateful and humbled by the loyalty of Harry's fans through his long journey, and the letters I continue to receive remind me, as nothing else can, how very lucky I have been in my readers.

       With very best wishes,
J K Rowling"

Og sånn autografgreie. :D

Deltakerne blir hentet i heimen. Det er best slik. Å få deltakerne til å møte opp på avtalte steder har vist seg å by på  store problemer. De har rotet seg bort og misforstått hvor møtestedet var. Det verste er imidlertid at de også har tatt feil  datoen. Da er tiden knapp til å få stabla deltakerne på beina, kledd på dem og geleidet dem ut i bilen slik at vi rekker ferga. Dette har vært en betydelig stressfaktor for byråets innehavere.

I går var de klare, nyvaskede, nygreide og pene i tøyet. De sto til og med utenfor huset sitt og ventet da byråets bil kom for å hente. Byrået ble rent i oppløftet stemning, og tenkte at dette skulle bli en grei og enkel tur.

Etter noen hundre meters kjøring, der Kongegata munner ut i Storgata, kom byråets sjåfør raskt tilbake til virkeligheten. Bilen hadde plutselig fått fire sjåfører.  Og alle var uenige i sjåførens veivalg. Det er to muligheter  til å komme fra Larvik til Sandefjord  (Ja da- det finnes noen småveier) : Vi har nedre vei fra Larvik til Sandefjord og via E 18. Kanskje jeg skal ta med at vi kunne også kjørt om Kvelde. Sånn for å være på den sikre sida. Sjåføren tok det hele med fatning, og fortsatte på den vei han hadde hadde bestemt seg for.

Gjennom Tjølling gikk turen fredelig for seg. Praten gikk avslappet og livlig og dreide seg om ønske om stille vær og en rolig overfart.  I rundkjøringen ved Badeparken i Sandefjord kommenterte og  beundret vi som vanlig Knut Steens "Hvalfangstmonument" - Er det ikke praktfullt?  Samstemtheten var et faktum trodde byrået.

Litt etter svingte vi av veien og inn på ferjekaia. Da var levenet løs igjen. Det er nemlig seks buer hvor vi kan kjøre inn for å hente billetter. Alle ville at vi skulle kjøre til deres favorittbu. Som sagt var vi fem, så vi fikk til og med ei bu til overs.  Jeg beundrer igjen sjåførens stoiske ro. Han sto på sitt, fikk levert sin billett, og fikk hva vi trengte for reisen.  Da vi skulle stille oss opp på kaia fikk vi anvist rad av en av de ansatte.  Takk for det!

Det var varmt mens vi venta. Noen synes det var varmere enn andre. Er vi i gang igjen?- Ja.

Da det var vår tur til å kjøre om bord trodde ikke byrået noe kunne gå galt, og det gjorde det vel heller ikke bortsett fra at en av deltakerne nektet sjåføren å parkerte på anvist plass med den begrunnelse at det ikke gikk an å gå ut av bilen.

Byrået hadde reservert bord i restauranten og bestilt formiddagsbuffet. Deltakerne ble mette og blide, og de så ut til å kose seg. Derfor ble overfarten  meget fredelig. Små ilske bemerkninger til folk som sneik i køen regner vi ikke med.

Pensjonister på tur har det travelt, veldig travelt. Vi sto langt framme på båten og de reisende hadde regna med å komme fort av. Den andre sida fikk kjøre av først.

Etter noen timers besøk på Nordby hvor vi handlet svært nødvendige ting til hus og heim, gikk ferden mot Svinesund. Vi ble vinket gjennom tollen og var endelig tilbake i gamlelandet. Gjennom Østfold arbeides det med å få ferdig 4 felts vei. En slengbemerkning fra den mannlige deltakeren gikk ut på at det er dette som Jens (statsminister) hele tida skryter av, noe annet gjør han ikke. Denne bemerkningen fikk byråets leder til å glemme at kunden alltid har rett.

En gammel rød ulvinne våknet da til live. Hun fikk slengt fra seg en skarpt svar til forannevnte. Imidlertid var det en annen ulvinne i baksetet som også våknet. Hun hadde forresten  vært våken hele tida, hun var blå og kom fra Bergen. Selvfølgelig var hun enig med mannfolket. Pussig i grunn, for de to pleier å krangle om det meste.  Mellom de to ulvinnene satt en gammel vennligsinnet dame. Hun ønsker seg stort sett bare fred og fordragelighet. Nå var hun havnet midt i en kryssild av sinte replikker og merkelig nok ganske saklige argumenter.  Hun prøvde å roe ned gemyttene, men det hjalp lite.

Kranglefantene lot seg avlede da de kom til Rygge flyplass. Da falt de nærmest i staver over hvor stort  og flott det var blitt der. En liten dissens ved Mosseporten  løste seg også. Anbefalingen om å ligge i venstre fil i en rundkjøring slik at vi kom tilbake på sydgående E 6 igjen ble overhørt av sjåføren.

På ferjekaia i Moss var det også muligheter for flere køvalg. Vi prøvde et par før vi falt til ro.

Endelig var vi tilbake i Horten og vårt kjære Vestfold . Gemyttene roet seg og deltakerne begynte å føre en vennlig samtale igjen. Kjøreturen fra Horten til Larvik ble en ren nytelse. Lange, varme takksigelser og rosende ord ble kreditert selskapet da reisedeltakerne ble satt av  utenfor porten på sine hjemsteder.

Sjåføren skal ha takk for høvisk fremferd og stoisk ro.

Videre bruker de samme folka også sommersøndager til å videreformidle opplysninger til interesserte tilhørere. I tiillegg serveres det "nogo attat". Hva er en søndag på bygdetunet uten grøt, vafler og kaffe?

- Jeg vil  nevne Ildsjelene som tar vare på kunnskapen om hvordan folk levde og stort sett greide seg med det som var tilgjengelig i nærområdet.

- Jeg vil framheve menneskene som kan fortelle oss om alle de ting som tippoldemor, oldemor og bestemor måtte kunne for å husholde en stor familie gjennom et helt år ut i fra et sjølbergingsprinsipp. Jeg kunne vel tatt med mange tipper foran oldemor, for samfunnet endret seg lite.

-Jeg vil framheve de som videreformidler  hvilke kunnskaper våre formødre satt inne med om hvordan en skulle lage mat og klær til en stor famile.

- Jeg vil framheve de mannfolka som viser og lærer bort  hvilke oppgaver mannen hadde i det samme samfunnet.  Jeg tenker da på forskjellige håndverk,  arbeidsoppgavene i forbindelse med jordbruk og skogsdrift. Dessuten forteller de  også om det bonden gjorde for å få grøden på marka til å bli rik nok, slik at familien kunne berge seg gjennom en ny vinter.

- Jeg vil framheve  menn og kvinner som bruker tida si til å fortelle oss hvordan fortidas mann og kvinne brakte de nødvendige kunnskapene om overlevelse videre til neste generasjon.

I denne sammenhengen er det naturlig å  nevne medlemmene i henholdsvis Hedrum historielag  og Brunlanes historielag. De synliggjør på en lettfattelig og morsom måte hvordan folk hadde lært seg å utnytte de ressursene som var tilgjengelige på stedet.

På bygdetunet i Kvelde er det først og fremst innlandsbondens liv  og levnet som blir presentert. Forskjellige håndverk blir også vist fram og en del andre ting, men det vesentlige er bondesamfunnet. Hver søndag er også lagt opp som en temadag.

Disse sommersøndagene trekker tusenvis av mennesker. Det er beundringsverdig at folk stiller opp for å hjelpe til gjennom hele sommeren. Ellers i året er det skoleunger som nyter godt av  bygdefolkets fortellerglede og arbeidsiver. For på Hedrum bygdetun er sesongen lang, veldig lang.

Brunlanes historielag, som har sin Halle mølle, har nok et mere edruelig sommerprogram hvis jeg kan skrive dette uten å fornærme noen.  Brunlanes har vel ikke akkurat noe tun. For her er aktivitetet konsentrert rundt ei mølle og de bygningene som naturlig tilhører mølla. Her er det også svært hyggelig å tilbringe en sommersøndag.

Noe jeg synes er morsomt er at på Halle mølle vises de forskjellige tiders kraftforsyning til mølledriften Fra vannkraft til dagens nye  turbin. Riktignok ikke historisk den siste, men den skaffer mølla gratis strøm og litt til.

Dette var noen spredte tanker om folk som gjør mye verdifullt uten å få penger. Ofte får de heller ikke takk, men blir tatt som en selvfølge. Jeg lurer noen ganger på om de besøkende tenker over  at hvis de frivillige ikke var der- hvor skulle da søndagsturen gått?

Bildene er fra samlingene på Hedrum bygdetun.

Fotograf : Grethe Horn.